RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Magnus Blaker (Privat)

«Grombilen» du ikke får i Norge

Sist oppdatert:
Vi vet hvorfor du har lyst på en. Og hvorfor det er greit du ikke får kjøpt den.

Ford Mustang. Ordet bare smaker riktig for alle som er glad i amerikanske muskelbiler. Det er mye historie. Det er mye følelser. Det er store motorer. Det er mange hestekrefter.

Og ikke minst: Den er skremmende utilgjengelig i Norge. Hvorfor?

Den selvfølgelige roadtrip-bilen
I løpet av det siste året har jeg tilbakelagt over 10.000 kilometer i 2010 og 2011(?)-versjonene av Mustang Convertible. Dette er den selvfølgelige bilen å benytte om du er på roadtrip i USA med bare to personer i bilen.

Bilen ser knalltøff ut, i alle fall når taket er nede - eller i vanlig versjon. Den ser nesten vulgær ut. Lyden fra bilens minste motor, en 3,7 liters V6-er på 305 hestekrefter, er helt herlig. Motorene i de kraftigere versjonene er enda råere. (Eller for å være helt ærlig er jeg ikke så sikre på om vi fikk 2011-utgaven sist gang vi testet, selv om den var spillter ny, og levert etter 2011-modellen var tilgjengelig for levering. Motoren ga ikke preg på å ha 305 hestekrefter - forskjellen mellom 2010 og 2011-modellen er så og si ingenting utvendig, men stor under panseret. Store endringer var derimot gjort på cruisekontrollen, og bilen virket også sprekere, så vi er litt forvirret).

Og kanskje enda viktigere for mange: Bensinforbruket er ikke skremmende høyt. Ford påstår at standardversjonen av Mustang uten tak skal klare seg på 0,76 på mila på landeveiskjøring. Dette er nok litt optimistisk, men på litt blandet kjøring har vi havnet på rundt 0,9 liter per mil.

Dessuten: Sittekomforten i bilen er ikke til å klage på, i alle fall ikke forsetene (vær dog klar over at lave mennesker ikke være kjempefornøyde med det svært høye dashbordet i bilen).

Vrimler av dem på veiene
Det vrimler av bilene på veiene i USA, og spesielt i California. På en parkeringsplass jeg sto parkert på var 4 av 7 biler en Mustang Cabriolet.

Og for å være helt ærlige: Det forstår vi kjempegodt! Bilen er meget stabil og behagelig å kjøre på rette og fine amerikanske veier. Selv i svinger fungerer bilen ganske så bra, selv om det føles som bilen veier 2,5 tonn. Vindstøyen er også overkommelig uten vindskjerm, selv i hastigheter på 120 kilometer i timen.

«Alt» er leiebiler
Men selv om det vrimler av disse bilene på veien i USA, så kan du nesten ta gift på at alle du ser, i alle fall uten tak, er leiebiler.

- What do you think of your car?, spør en amerikaner jeg møter inne i Grand Canyon. Vi står parkert ved siden av hverandre med to prikk like biler, med unntak av fargen.

Jeg blir nesten litt overrasket over at det er en amerikansk mann som kjører bilen i USA. Jeg forteller at bilen er grei, men ikke noe som gjør meg spesielt imponert.

- Oh, I agree! This is just a rental. I prefer my Charger back home, sier han - i et forsøk på å distansere seg litt fra dyret med over 300 hestekrefter han står ved siden av. Han gjør det klart at han bare på en liten tur i området, og at han ikke ønsket å kjøre helt hjemmefra. Derfor trengte han en leiebil.

Hvorfor er de ikke stolte?
En får veldig raskt følelsen av at amerikanere ikke er sånn veldig stolte av et av sine største amerikanske bilikoner. Hvordan kan det ha seg?

Mye av årsaken til at Mustang har mistet litt statusen i USA den siste tiden, til tross for at den 5. generasjonen som kom for et par år siden ser myyyyyye bedre ut enn sin forgjenger, er nok langt på vei at Dodge og Chevrolet har klart å gjenopplive en rekke gamle klassikere som rett og slett har vært borte i mange år.

Kraftig konkurranse
Det beste eksempelet er sannsynligvis gjenopplivede Camaro som nærmest ble lansert som lyn fra klar himmel, og som er en vanvittig rå bil. Den går rett i strupen på Mustang, både når det gjelder ytelse og pris.

Dodge har på sin side lansert moderniserte versjoner av klassikerne Challenger og Charger. Begge disse modellene har vært borte fra markedet i 20-25 år, og har blitt svært populære i statene. Og når sant skal sies: Alle disse tre bilene ser bedre ut enn Mustang, havner i omtrent samme prisklasse og langt på vei lik ytelse.

Kjøreopplevelsen er ikke perfekt
Og for å konkurrere mot dette må Mustang ha et eller annet spesielt ved seg, og når det kommer til kjøreegenskaper så er det rett og slett ikke så mye å skryte av i en vanlig Mustang. Motoren på 305 hestekrefter har åpenbart nok futt til å komme seg fram i oppoverbakker og til å akselerere brukbart - men i alle fall på automatversjonen så føles det nærmest som om gasspedalen skal kommunisere med motoren og girkassa gjennom tidenes tregeste internettlinje.

Om du ligger i en oppoverbakke i halvlav hastighet, og trykker inn gasspedalen litt, så skjer det absolutt ingenting. Så trykker man den inn litt til, og så finner bilen ut at den skal gire ned etter et sekund eller to. Etter et par sekunder finner den ut at dette ikke var nok, og må gire ned et gir til - og så kommer lyden fra motoren. Monsteret våkner til live. Og du kjenner at det siver litt fremover. Men ikke helt i forhold til lyden.

Hamrer du derimot gasspedalen i bunn, så skriker motoren opp nærmest umiddelbart som et dyr som blir pisket. Det høres virkelig ut som en stor og kraftig motor som presses. Men en får aldri følelsen av å bli presset tilbake i setet. Det er litt som en sau på steroider i ulveklær. Jeg har kjørt biler med godt over 100 hester mindre som har vært langt, langt sprekere.

Gassresponsen er virkelig så ille at det irriterende. Det virker som om det er kraftig dødgang i gasspedalen.

Men samtidig så hopper du ut fra lyskryssene langt foran alle andre. Du skyter nærmest ut fra «startstreken», selv om du ikke føler at du gir noe gass. Men for at du skal holde følge med de andre, som nærmest ser ut som om de ruller elegant og upresset forbi etter at du har tatt en tidlig ledelse, får du følelsen av at du må du presse bilen til det punktet hvor du nærmest kjenner at det gjør vondt i lommeboka på grunn av bensinforbruket.

Nydelig til sitt bruk
Mustang er en helt herlig bil å kjøre på rette og fine veier, der du legger ned taket, koser deg i varmen, skrur opp lyden på satellittradioen - og kobler inn cruisekontrollen. Det er da du virkelig føler at du nyter livet i en bil. Du kan til og med nyte livet på en eller annen småsvingete vei (ned Highway 180 ut fra Kings Canyon National Park med Mustang i solnedgang er faktisk en av de bedre bilopplevelsene jeg har hatt).

Men selv med 305 hestekrefter så føles det ikke som en sportsbil, og det føles faktisk litt som et tiltak å presse bilen i litt sportslig kjøring på svingete vei. (her kommer vår skepsis for at vi har fått 2010-versjonen, alle ganger vi har testet, inn).

Ifølge Ford i Norge så sluttet nærmest all import av biler fra USA for et par år siden etter avgiftsomlegging. I USA begynner prisen på 23.000/28.000 dollar (med/uten tak) - altså 150.000/180.000 kroner. Hva det ville koste å importere den til Norge tør vi ikke tenke på gang.

Ikke det at det betyr noe, for den er ikke engang godkjent her i landet; blant annet på grunn av spesielle blinklys.

Lyst til å kjøre Mustang? Gjør det for all del - men bare som et avbrekk på en ferie!

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere