- Hva vil Solheim?

Av dr. philos. Jon Gulbrandsen

Du adresserer mange vanskelige problemer, slik som sult, fattigdom, konflikter, miljøødeleggelser, klimaforandringer og det fremtidige matvareunderskuddet. Selv er jeg mest opptatt av det siste, men som du kanskje vet henger disse problemene også sammen og påvirker hverandre gjensidig. Dette er ikke lett, men så går jeg ut fra at du har tilgang til en like tung ekspertise? Tid har du også hatt, hvis vi regner med alle årene dine i politikken; med unntak av klimaendringene har alle disse problemene vært under utredning de siste 30 årene, både faglig og politisk. Så kanskje jeg burde slappe av, i trygg forvissning om at problemene nå er i de beste hender?

Dessverre ikke, for tilstanden forverres, og ikke bare det, den forverres i et stadig raskere tempo. Dette gjelder ikke bare klimaendringene, men også det økende misforholdet mellom tilbud og etterspørsel av mat, som er en av de viktigste enkeltårsakene til avskoging i tropene og økte CO2 utslipp. En uunngåelig effekt av økt arealutnytting og mindre mat er at det globale konfliktnivået også øker, men fatt mot, for i dag vet vi at den mest effektive, energiøkonomiske og miljøvennlige måten å øke matproduksjonen på er gjennom akvakultur, og vi har derfor sett en forsiktig økning av forskningsinnsatsen på dette området de siste tiårene. Riktignok er denne innsatsen politisert og styres av særinteresser, men likevel, kanskje dette kan løse problemet?

Vokser
Igjen er svaret negativt; sjømatunderskuddet fortsetter å vokse med ekspressfart, faktisk raskere enn de mest pessimistiske beregningene – så raskt at det om ti års tid vil passere 40 millioner tonn. Og om det skulle være noen trøst så blir det enda verre på landjorda, for her vil vi, i følge FNs klimapanel, mange steder oppleve en reell nedgang i matproduksjonen. Bare i Afrika vil nedgangen være så stor som 50% innen år 2020. Denne tilstanden vil vedvare i flere hundre år, selv om vi i nær fremtid skulle klare å redusere utslippene av klimagasser. Hvilket betyr at oppmerksomheten vår i økende grad også bør rettes mot konsekvensene av klimaendringene, og ikke bare klimaendringene som sådan.

Om jeg har forstått dette rett, så arbeider dere altså både intenst og lenge for å snu en utvikling, men hvor resultatet av snuoperasjonen er at utviklingen akselererer i stikk motsatt retning. En stort klarere feilmelding går det vel knapt an å få, og den logiske konsekvensen er uunngåelig; vi må søke løsninger som er radikalt forskjellige fra dagens løsninger, og gjerne løsninger som det på forhånd kan sannsynliggjøres vil fungere. Jeg gikk derfor rolig ut fra at dette også var hva dere ville gjøre.

Men for tredje gang er svaret nei; de radikale idéene uteblir, og løsningen er nettopp å videreføre en politikk vi vet ikke leverer: Finlesing av FN- og EU-rapporter avdekker at vi fortsatt setter vår lit til slike tiltak som strengere lover, skjerpet kontroll, bedre styring og større faglig integrering. Mye av denne politikken er også vår egen, for eksempel i fiskerispørsmål, hvor løsningen i tiår etter tiår har vært kvoter, kvoter og atter kvoter. Som om fordeling av fiskerikvoter skal kunne rokke ved det faktum at vi forbruker ressurser i et tempo som er 20% raskere enn de erstattes ved. Og på regnskogfondets hjemmesider kunngjøres følgende revolusjonerende kampsaker; mindre tropisk trevirke i hagemøbler, et sterkere lovverk for isolerte indianerstammer og bedre dokumentasjon av ulovlig tømmerhogst. Alt mens regjeringen kjøper klimakvoter, megler i Darfur og sender soldater til Afghanistan. Men kan hende det ringer noen bjeller i departementene?

- Følge pålegg
For fjerde gang er svaret nei, for i departementet ditt svarer rådgiverne dine med at de ikke kan gjøre annet enn å følge de politiske påleggene dine, og at disse dessverre ikke sier noe om endringer. Vil jeg ha endringer, sier de, så må jeg snakke med enten deg selv eller andre aktuelle ministere. Men det var det da, det er jo det jeg har gjort i fire år uten å få svar. Det første brevet mitt fikk du 5. mai 2006 og det siste fikk du 3. oktober 2007 som e-post, og mellom disse ligger et dusin skriftlige og muntlige påminnelser, bl.a. ved Marit Nybakk, Vidar Bjørnstad og Børge Brende.

Hva det er du ikke har svart på?

Et forslag til hvordan problemene du forsøker å løse kan bekjempes mer effektivt. Jeg begynte med å sende dette forslaget til presidentene i Verdensbanken og FAO og fikk svar etter 14 dager med påskriften ”an excellent idea”, de ga meg en anbefaling og kunne tenke seg å gå videre med idéen, dersom jeg først fikk støtte hos min egen regjering. Det siste kalles protokollhensyn og tilhører en del av FNs regelverk som sier at de bare kan samarbeide med medlemsregjeringer, og med dette er vi tilbake der vi startet, fordi dere jo ikke svarer.

Men jeg gir ikke så lett opp, så jeg skrev til andre nasjonale regjeringer og en EU kommisjonær i stedet, og fikk også der øyeblikkelig svar, to ganger på ministernivå. Men igjen pekes det på dere; dette må begynne med at min egen regjering svarer og tar stilling til saken. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, for selv om regjeringen min er syltet ned i barnehagebygging og klimakonferanser, så synes jeg vel at dere etter hvert burde kunne lese forslaget mitt, dere også, for tross alt er det ikke på mer enn tre sider.

Ventet på svar
Så jeg snakket med rådgiverne dine i UD, men her møtte jeg et nytt problem; de var nemlig sosiologer og forsto derfor lite av den biologiske bakgrunnen. Likevel var de altså UDs faglige alibi i slike saker. De beklaget at det var så vanskelig å få politikere i tale, men slik var det gjerne sa de, og foreslo at jeg heller leverte en idé til et konkret prosjekt, for dette kunne de i det minste vurdere.

Så jeg tok dem på ordet: Etter et møte med palestinske universitetsledere i mai i fjor, leverte jeg en rapport til UD med kopi til deg, hvor jeg skisserer hva det er mulig å gjøre med utgangspunkt i Gaza. Denne gangen var jeg overbevist om at dere kom til å reagere, og jeg ventet derfor spent på svar.

For femte gang er svaret nei; 9 måneder senere har UD fremdeles ikke reagert, men denne gangen føler jeg meg i tillegg skamfull, fordi de palestinske representantene trodde på meg da jeg fortalte dem at prosjektforslaget vårt ville bli seriøst vurdert av norsk UD, for det hadde dere jo lovet meg.

Katastrofe
Igjen vurderer jeg å purre på dere, men det sier seg vel egentlig selv at dette ikke vil nytte, så jeg skriver heller et åpent brev, i den tro at dette vil øke sjansene for at du svarer. Imidlertid sitter jeg igjen med et par spørsmål: Hvorfor svarer alle andre, unntatt dere, og hvorfor vurderer dere ikke forslag til nye løsninger, slik som mitt eget, når dere vet at dagens løsninger ikke fungerer?

Det synes som om en helt fra toppen i FN-systemet og ned til det norske embetsverket, vet at vi forfølger strategier som ikke bare sørger for at sjømatunderskuddet fortsetter å vokse, men i tillegg sørger for at det i fremtiden kommer til å vokse raskere enn det gjør i dag. Resultatet vil være en økologisk og humanitær katastrofe av apokalyptiske dimensjoner. Så hvorfor gjør dere det?

Kan det være så enkelt som en kjent stortingspolitiker betrodde meg, at alt dreier seg om politiske gevinster, og ikke å løse problemer? Eller som Nobelprisvinner i økonomi, dr. Amartya Sen, forsiktig formulerte det: ”Demokratiet løser best de problemene som lettest lar seg politisere.” Hvis dette også er din egen vurdering, så betyr det at dersom den politiske gevinsten av å snakke om et problem er større enn å løse det, så vil du prioritere det første. Men dette får du svare for selv, politikk forstår jeg uansett svært lite av. Jeg har bare fått en idé som kanskje kan løse problemene du snakker om, og jeg forstår ikke hvorfor du ikke reagerer.

03.03.08 15:21

• Del på Facebook
• Del på MySpace
• Del på Nettby