- 68-erne sprenger statsbudsjettet

Kronikk av Lars Groth, magister i sosiologi, professor i informatikk, doktor i økonomi

I slutten av februar hadde jeg min gamle venn Eivind på besøk. Samtalen streifet innom 68-begrepet, siden jeg akkurat hadde deltatt i en enquête i Minerva om emnet. Eivind trakk opp et nytt perspektiv: «Hvis du går 62 år tilbake i tiden», sa han, «så er du i februar 1946. Går du ytterligere 9 måneder bakover er du i mai 1945, med frigjøringsfesten og det store startskuddet for etterkrigsårenes fødselseksplosjon. Jeg kjenner mange av denne generasjonen som står klar til å ta ut AFP. Bare vent, det kommer et ras i årene fremover. 68-generasjonens siste bidrag til politikken vil være å sprenge statsbudsjettene.»

Siden har vi fått resultatet av lønnsoppgjøret, der en forhandlingsdelegasjon med høy 68-faktor utnyttet en skvetten regjering med førvalgsnerver og la beslag på nok et voksent milliardbeløp for egne velferdsformål. Bildet av 68-erne som grådighetsgenerasjonen fyres nå opp. Nettavisens sjefredaktør bruker begreper som «68-ernes fallskjerm» og «gyllen fallskjerm i milliardklassen».

Kronikkforfatter Lars Groth. Foto: Privat

Overvurdert gruppe
Egentlig er jeg nå grundig lei hele 68-maset. Denne generasjonen er etter min mening både overvurdert og overfokusert, ikke minst av seg selv og sine egne, oppblåste profeter. Den var og er i langt større grad et resultat av samfunnsmessige endringer enn årsaken til dem.

Etterkrigstiden innledet en periode med meget rask økonomisk vekst (og tilhørende konsum), bygget på en teknologisk fremgang som var kraftig akselerert av krigsanstrengelsene. Industrien ble automatisert i raskt tempo, transportsektoren effektivisert, varehandelen likeså. Dette førte til en betydelig reduksjon av antall sysselsatte i de sektorene og en tilsvarende økning i tjenestesektoren, offentlig sektor og i antall arbeidsplasser som krevde høyere utdannelse. Universitetene ble bygget kraftig ut, og etterkrigskullene fylte dem opp.

For første gang tok altså en betydelig andel av årskullene høyere utdannelse, og forlenget på den måten ungdomstiden med mange år. Bedring i studiefinansieringsordningene og en almen økning i velstanden gjorde at 68-erne kanskje var den første ungdomsgenerasjonen hvor en vesentlig andel kunne drive med ungdomsopprør på heltid.

Brukte tid
Det var det som eventuelt var det nye, ikke at det ble gjort opprør. Ungdom har jo alltid gjort opprør – opprør mot foreldregenerasjonen og mot konvensjonene. Det er ikke noe nytt. Det som var nytt var at så mange i denne generasjonen hadde råd til å bruke så mye tid på det, hva enten det dreide seg om hasj, rock og kjærlighet eller politisk aktivisme. Slik sett kan vi si at dette oppskrytte opprøret mer var et resultat av økonomisk kapital enn av intellektuell kapital.

Det morsomme er jo dessuten at norsk politikk på tross av alt radikalt opprør på 60- og 70-tallet ble stadig mer preget av borgelig politikk fra midten av 70-årene og utover, med omfattende liberalkonservative reformer – stikk i strid med ungdomsopprørernes utopiske visjoner. Det er nok å nevne kredittliberaliseringen og opphevelsen av NRK-monopolet og telemonopolet. Nå er jo selv Statoil børsnotert, og «SV-dronningen» Kristin Halvorsen belærer oss om fordelene ved å sette statens pensjonspenger i aksjer – og det i selveste monopolkapitalens fremste representanter, de internasjonale storselskapene. Som de gamle sa, tidene forandrer seg og vi med dem!

Periodevis har så denne feterte generasjonen blitt beskyldt for å ha besatt samfunnets maktposisjoner, etter hvert som dens medlemmer har rykket oppover i alder og verdighet. Det er blitt gjort et nummer av det, egentlig helt siden deres mest opprørske glansdager. Som frontfigur for Den Konservative Studentforening i Studentersamfundet høsten 1974 ble min ringe person blant annet beæret med en løpeseddel som jeg dag i dag har hengende i glass og ramme. Der stilles det - etter en kaskade av beskyldninger om alle de fæle tingene jeg og mine meningsfeller var for - det retoriske spørsmål «Hvem skal sjøl komme i feite stillinger og undertrykke folk i Norge?»

Feite stillinger
I dag vet de svaret, som for oss var innlysende allerede da det ble stilt – for selvsagt vil enhver generasjon normalt innta samfunnets maktposisjoner etter hvert som den blir eldre og medlemmene stiger i gradene. 68-erne (av alle politiske avskygninger!) har derfor som alle generasjoner før dem dukket opp i de «feite» stillingene: i direktørstillinger, i redaktørstillinger, på Stortinget, i regjeringer, i departementer og i professorater. Og nå dukker de altså etter hvert opp som pensjonister.

Er det egentlig så oppsiktsvekkende? Det hadde vært adskillig mer interessant hvis de helt hadde avveket fra en slik normal livssyklus. Men denne generasjonen har, gjennom et samspill av mange faktorer, opprettholdt et søkelys på seg selv som gjør at selv det selvfølgelige blir lagt merke til og gjort til gjenstand for analyse. Kanskje er det det mest bemerkelsesverdige med den.

For det er da ikke mer enn normalt at folk som begynner å nærme seg pensjonsalderen blir opptatt av hva de kan få ut av den, og hva de kan få av pensjon, eller hvordan de kan forbedre pensjonen og sine kår som pensjonister? Som en av de tidlige velferdsgenerasjonene stiller kanskje 68-erne større krav enn forgjengerne, men er det så spesielt? Kan det ikke tenkes at neste generasjon, som vokste opp under enda bedre kår, vil stille enda høyere krav?

Så kan man naturligvis si at det kan så være, men at det klanderverdige er at det er full skjæring mellom de unge 68-ernes idealisme og de gamle 68-ernes grådighet. De som sier det kan imidlertid ikke ha studert 60- og 70-tallet særlig grundig. Var det én ting som preget den politiske kampen både til maoistene og resten av den politiske venstresiden blant studentene, så var det nettopp kravet om høyere studielån, høyere stipendandel, høyere lønn, lavere husleier og så videre – kort sagt, om mer penger. Slik sett kan man si det går en ubrutt politisk linje fra husleiestreiken på Sogn studentby i 1975 til AFP-oppgjøret i 2008.

Ikke glorifiser
På den annen side må man ikke glemme at 68-generasjonen ikke var noe enhetlig fenomen, den besto for eksempel både av hippier og maoister. Dessuten er det enda viktigere å huske på at langt de fleste også i denne generasjonen var helt vanlig ungdom som syntes begge disse gruppene var skrullete.

Derfor bør vi slutte både å glorifisere og demonisere denne generasjonen. Den har i store trekk oppført seg som andre generasjoner, og det kommer den høyst sannsynllig til å fortsette med. Når den nå truer de offentlige budsjettene, har det mer med demografi å gjøre enn med noe annet. At det er en løpende politisk utfordring å begrense offentlige ytelser til det samfunnets økonomi og et akseptabelt skattetrykk kan bære, er et alment problem og ikke en særlig problemstilling bundet til noen få årskull.

La imidlertid demografien og pensjonskravene være et forvarsel til oss alle om at det kan bli nødvendig med større edruelighet på egne vegne fremover. Jeg har notert meg at enkelte av dagens tyve- til tredveåringer (generasjonene født 1978-87) faktisk begynner å reagere. Det har de all grunn til. De har nemlig verre ting i vente enn 68-erne – bare få år foran seg i løypa har de hele ni årsklasser på størrelse med de tre sagnsomsuste etterkrigskullene 1946-48 (de tre som besto av over 63 000 barn). Alle kullene fra 1964 til 1972 var også over 63 000 i utgangspunktet, og har senere svellet til over 70 000 gjennom innvandring. Ingen av kullene 1978-1987, derimot, er over 60 000 selv i dag. Unn deg selv å se på Statistisk sentralbyrås animerte alderspyramide. Den er meget instruktiv.

Når denne syndfloden av sekstisøttere velter inn over pensjonsordningene og eldreomsorgen, er imidlertid vi 68-ere stort sett døde og begravet – heldigvis. For ikke bare er sekstisøtterne langt flere enn oss, de har vokst opp under vesentlig bedre materielle kår, og med langt bedre sosiale støtteordninger helt fra fødselen av. Vi må derfor anta at de vil være enda mer bortskjemte og kravstore. Desto større grunn, altså, for 68-erne til å gjøre Mme. Pompadours berømte trøsteord til kong Ludvig XV til sine: Après nous, le deluge.

Les flere debatter her!

07.04.08 13:09

• Del på Facebook
• Del på MySpace
• Del på Nettby

- En seier som vil bli husket

[ Les mer ] 22:58 Molde

To tatt etter knivdrap

[ Les mer ] 00:36 Innenriks

Obama til Kabul

[ Les mer ] 23:13 Verden

100 milliarder for appelsiner

[ Les mer ] 05:49 Verden

Slo knockout på Hushovd

[ Les mer ] 17:18 Tour de France

Hoppet seg til Beijing?

[ Les mer ] 19:08 Friidrett

Nye sko, Kim?

[ Les mer ] 15:46 Mote og skjønnhet

16-åringen utenfor fare

[ Les mer ] 18:57 Innenriks

Sommerens kjekkaser

[ Les mer ] 16:51 Se og les