Politikk eller mat?

DELTA I DEBATTEN - SI DIN MENING NEDERST I ARTIKKELEN

Av dr. philos. Jon Gulbrandsen, GSI – Global Seafood Initiative

Verden forbruker i dag ressurser i et tempo som er høyere enn de erstattes ved, og vi går derfor for første gang i historien mot et faktisk matvareunderskudd. I tillegg forteller klimamodellene oss at dette kommer til å skje raskere enn vi først hadde trodd. Bare i Afrika anslås det at matproduksjonen vil være redusert med 50 prosent innen år 2020, og at de mest produktive havområdene våre i løpet av kort tid kan bli uproduktive på grunn av økt ferskvannsavrenning (IPCC). Dette i kontrast til dagens situasjon, hvor det i teorien er mat nok til alle, men hvor det likevel dør 25.000 mennesker daglig, fordi vi mangler gode fordelingsmodeller.

Vi står med andre ord overfor verdens kanskje største humanitære og økologiske katastrofe noensinne. For lite mat betyr i første omgang dyrere mat og at flere kommer til å dø av sult, i andre omgang økt avskoging, høyere CO2 utslipp, flere konflikter, større miljøødeleggelser og i tredje omgang enda mindre mat. En spiraleffekt med andre ord. Vi ser allerede de første symptomene på at dette er i ferd med å skje.

Kronikkforfatter Jon Gulbrandsen. Foto: Privat

Så hva gjør vi for å hindre at det skjer? Litt finlesing av FN- og EU-rapporter avdekker at vi fortsatt setter vår lit til slike tiltak som strengere lover, skjerpet kontroll, bedre styring og større faglig integrering. Mye av denne politikken er også vår egen, for eksempel i fiskerispørsmål, hvor løsningen i tiår etter tiår har vært kvoter, kvoter og atter kvoter. Og på regnskogfondets hjemmesider kunngjøres følgende revolusjonerende kampsaker; mindre tropisk trevirke i hagemøbler, et sterkere lovverk for isolerte indianerstammer og bedre dokumentasjon av ulovlig tømmerhogst. Alt mens regjeringen kjøper klimakvoter, øker kvinneandeler, megler i Darfur og vil forby plastposer.

Underskuddet vokser
Det synes som om en helt fra toppen i FN-systemet og ned til det norske embetsverket, vet at vi forfølger strategier som ikke bare sørger for at matunderskuddet fortsetter å vokse, men i tillegg sørger for at det i fremtiden kommer til å vokse raskere enn det gjør i dag. Riktignok tar vi et krafttak hver gang katastrofealarmen går, men metodene er uendrede: Mer penger til Verdens Matvareprogram og økt satsing på landbruk.

Greit nok, men vi har lenge visst at akvakultur er den mest effektive, energiøkonomiske og miljøvennlige måten å øke jordas matproduksjon på. Spesielt gjelder dette animalsk protein. I tillegg vet vi at ressursene i havet er overfisket og at de beste landbruksarealene allerede er i bruk, og at vi derfor i første rekke bør satse på et massivt og globalt akvakulturprogram. Men dette alene er heller ikke nok.

Sitt løfterike potensial til tross; dagens akvakulturprogrammer er totalt sett mislykket, med den følge at også sjømatunderskuddet vokser. I løpet av det neste tiåret vil sjømatunderskuddet alene passere 40 millioner tonn (FAO). Vi mislykkes med andre ord ikke bare på det området hvor vi har alle forutsetninger for å lykkes, men på det ene område hvor vi må lykkes. Vi gjør altså noe fryktelig galt, selv om vi delvis befinner oss på riktig arena, og jeg tror jeg vet hva det er:

Inneffektivt
Forskningsinnsatsen på dette området er i dag svak, ukoordinert, byråkratisert, politisert, og styres i tillegg av særinteresser og kortsiktige mål (såkalt brukerstyring). Derfor utnytter vi i liten grad naturgitte virkemidler, slik som gjødsling, avlsprogrammer eller høsting av lavere nivåer på næringskjeden. Derfor bruker vi små ressurser på å utvikle sentvoksende og kompliserte arter, fremfor å bruke større ressurser på å utvikle hurtigvoksende og mindre kompliserte arter.

Derfor overlever forskningsinstitutter ved å markedsføre egen spisskompetanse, fremfor å søke gode totalløsninger. Derfor anbefaler forskere ofte inneffektive tiltak fremfor effektive tiltak (selv har jeg blitt tvunget til å skrive om konklusjoner av samme årsak). Og slik glemmer politikere at forskningsmiljøene meler både egne og politiske kaker når de i neste omgang spørres om råd:

Spør dere en ernæringsbiolog om hvordan vi skal unngå det fremtidige sjømatunderskuddet, er svaret at vi må teste stadig nye raffineringsgrader av fiskefôr. Spør dere en fiskeribiolog om det samme, er løsningen å finregne på stadig nye kvotestørrelser. Den første vet godt at effekten i høyden vil være en forbedring på 0.5 prosent. Den andre vet like godt at vi ikke kan kvotere oss bort fra det faktum at vi fjerner ressurser fra havet i et tempo som er opptil 20 prosent raskere enn de erstattes ved.

Men de gjør det altså likevel, fordi dere har organisert bort det miljøet som kunne ha gitt dere totalløsningen. Som dere roper i skogen får dere svar. Men det stopper ikke med dette. Vi følger opp med dårlige markedsanalyser, overproduksjon av nisjearter og tollbarrierer. Slik bremses sjømatproduksjonen. Vi trenger derfor et globalt program som arbeider etter radikalt forskjellige prinsipper, både når det gjelder omfang, innhold og utførelse.

Identifisere tiltakene
Et slikt program begynner med å avpolitisere forskningsmiljøene, og å koordinere et internasjonalt samarbeid mellom vitenskap, kapital og politikk med tanke på å søke maksimale effekter og optimale synergier. I prinsippet gjøres dette ved først å la et samlet forskningsmiljø identifisere de mest effektive tiltakene, og så prioritere disse. Deretter gis løsningene videre til en markedsøkonom, gjerne med et investornettverk, for en liknende rangering etter lønnsomhet.

De gjenværende løsningene tar du med til en geograf, og en erfaren utenrikspolitiker, og rangerer dem etter frekvens og størrelse av synergieffekter (slik som gjensidige interesser og komplementære fordeler). Dette etterlater et lite knippe prosjekter hvor sjansene for å lykkes vil være betydelig forbedret. Du kan også begynne i motsatt ende. Ved for eksempel å opprette et investeringsfond og bruke det samme forskningsnettverket til å identifisere de investeringsobjektene med størst vitenskapelige potensial for forbedring. Kjøpe dem opp, gi forskningsnettverket i oppdrag å forbedre dem, og beholde fortjenesten. I begge tilfeller vil resultatet være økt produksjonseffektivitet og mer mat.

Forgjeves
Bruker du denne metoden på for eksempel valg av nye akvakulturarter, vil to konklusjoner åpenbare seg umiddelbart: For det første viser det seg at 24 år med kveiteoppdrett sannsynligvis har vært forgjeves, mens det har vært minst like tåpelig å ignorere arter som makrellstørje. For det andre bør det snarest initieres et strategisk samarbeid mellom stater som Norge og Haiti, med tanke på oppdretts- og utsettingsprogrammer.

Fellesnevneren for denne typen løsninger vil som regel være deling av gyte- og oppvekstområder, og felles fiskeri- og verneinteresser. Disse løsningene fører også med seg en del interessante bivirkninger, slik som å legge en større del av verdens sjømatproduksjon til bistandsland, fordi hurtigvoksende arter ofte er assosiert med varmere farvann, og bistandsland er ofte assosiert med det samme. Slik virksomhet er dessuten bærekraftig, i motsetning til dagens bistandsarbeid som fokuserer på infrastruktur, og bryter sammen idet bistandsperioden er over. Områder som Gaza og Somalia vil peke seg ut etter samme modell, og griper dermed også inn i både internasjonalt fredsarbeid og sikkerhetspolitikk.

Jeg har to spørsmål til deg:

1. Du har sittet på disse løsningene i flere år uten å gjøre noe og like lenge lar du være å svare på henvendelser om det samme. Hvorfor?
2. UD ba for over ett år siden om, og fikk, et konkret prosjektforslag basert på samme grunnidé, men svarer ikke. Hvorfor? Jeg spør fordi konsekvensene kan vise seg å være alvorlige og fordi tunge internasjonale aktører har ventet lenge på at du skal svare.

Jeg har tenkt mye og lenge på hva årsaken kan være, og har fått to ledetråder. Den første fikk jeg av Lodve Solholm (FrP), som sa følgende til meg; «Løsningen er god, men for komplisert til å være politisk salgbar. Kunne du ikke heller si noe om distrikter og sånn?». Den andre fikk jeg på BBC av nobelprisvinner i økonomi, dr. Amartya Sen; «Demokratiet løser best de problemene som lettest lar seg politisere.» Hvis dette også er din egen vurdering, så betyr det at du er mer opptatt av ditt eget politiske liv enn du er opptatt av å hindre sultkatastrofer, miljøødeleggelser og konflikter. Hva jeg selv tror er ikke så viktig lenger, men jeg synes vel etter hvert at du skylder noen av oss et svar.

Les flere debatter her!

23.04.08 10:04

• Del på Facebook
• Del på MySpace
• Del på Nettby