Pris på mat

Av Øivind Nielsen, politisk redaktør i ANB

Øivind Nielsen, ANBs politiske redaktør. Foto: ANB

Prisene på norske matvarer vil stige temmelig merkbart etter den nye jordbruksavtalen som staten og bondeorganisasjonene ble enige om rett før 17. mai. Det kommer selvsagt ikke til å bli hilst med synderlig glede av forventningsfulle og bortskjemte forbrukere. Men i en tid da bøndene selv allerede har fått svi for galopperende prisøkninger på blant annet kunstgjødsel og drivstoff, skal de selvsagt ha skikkelig betalt for maten de produserer. Som forbrukere bør vi venne oss til å sette like stor pris på den maten vi er helt avhengige av, som alle de andre produktene vi mer enn gjerne tar oss råd til.

Årets jordbruksavtale forutsetter at brorparten av bøndenes inntektsvekst tas ut i form av økte priser, bare en mindre del som tilskudd over statsbudsjettet. Det er logisk at bøndene får kompensert sine utgiftsøkninger på en slik måte. Sikre leveranser av trygg mat utgjør en basis i velferdssamfunnet. Og selv om vi allerede kjøper en god del av den føden vi putter i oss i utlandet, er det mange gode grunner til at vi ikke bør gjøre oss for avhengig av å importere. Dessuten stiger matvareprisene på verdensmarkedet.

Men dette gjør det desto viktigere å sørge for at det eksisterer tilstrekkelig grad av sunn konkurranse i matvarekjeden. Det vil si hele veien fra bondens åker, via foredlingsindustri, grossistledd, forretningskjeder og til konsumentenes bord. Her må konkurransemyndighetene nå følge skikkelig med. Det finnes ingen grunn til at de store forretningskjedene skal ta seg bedre betalt for å selge en liter melk, selv om bonden får 37 øre mer for å produsere den. Landbruksdepartementets egne beregninger viser at utgiftene til matvarer for en familie med to voksne og to barn kan komme til å øke med anslagsvis 1.500 kroner i året. Det bør komme bonden til gode, og ikke havne i lommene på fordyrende mellomledd.

For den enkelte bonde gir oppgjøret ifølge Landbruksdepartementet mulighet for en inntektsvekst på 31.500 kroner, det vil si hele 17 prosent, i løpet av to år. Det er formidabelt. Derfor er det overraskende at bøndenes organisasjoner står splittet foran den kommende uravstemningen. Mens ledelsen i de to bondeorganisasjonene anbefaler avtalen, har enkelte fylkesledere rykket ut og oppfordret bøndene til å si et rungende nei. Og mens Senterpartiets landbruksminister Terje Riis-Johansen snakker om et historisk godt oppgjør, refser partiets stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen bondelagslederne for at de var for lite kravstore i forhandlingene.

Noe av forklaringen på dette skismaet er nok nettopp å finne i den sterke vekten på prisøkninger framfor overføringer på statsbudsjettet som avtalen forutsetter. Ikke alle bønder vil ha like store muligheter for å sende regningen videre til forbrukerne. Men samlet sett kan det ikke være tvil om at bøndene har sikret seg en god avtale. Den åpner for at inntektene i jordbruket kan øke med over en tredel i løpet av tre år. Et så kraftig håndslag har den norske bonde neppe opplevd siden Stortinget høsten 1975 vedtok inntektsmålsettingen for landbruket.

Les flere debatter her!

Sjekk nye Veggavisen her!

19.05.08 08:48, ny 19.05.08 09:28

• Del på Facebook
• Del på MySpace
• Del på Nettby