RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

UTSATT: Innsatte i norske fengsler har figurert i mange filmer opp gjennom årene, nå i "Prøvetid
UTSATT: Innsatte i norske fengsler har figurert i mange filmer opp gjennom årene, nå i "Prøvetid

"Elendighets-sjangeren" er tilbake

I "Prøvetid" skal uvanlige folks prøvelser vekke gjenklang hos folk flest.

I utgangspunktet var jeg skeptisk til å lage en dokumentar som handlet om narkomane og folk i fengsel, nettopp fordi det var laget så mye på disse gruppene fra før, forteller regissør av "Prøvetid", Thor Bekkavik.

Filmen viser tre rusmisbrukere og en voldsdømt idet de skal lage en teateroppsetning som en del av av veien tilbake til livet utenfor murene.

Det er ikke den første dokumentaren som lager drama av historiene til mennesker på livets skyggeside.

Filmen føyer seg inn i en lang serie av liknende dokumentarer. Det har nesten blitt en egen sjanger som man litt stygt kan kalle en elendighetsbeskrivelsessjanger, sier professor i filmvitenskap ved NTNU, Bjørn Sørenssen.

Fordi personene og historiene varierer, vil man stadig kunne lage nye variasjoner over det samme. Det særegne med "Prøvetid" ligger i at arbeidet med en teatergruppe er i fokus.

Filmtradisjon

Gjennombruddet for norsk dokumentar på kino kom med Sigve Endresens film "For harde livet" i 1989, som omhandlet rehabilitering av narkomane ved Tyrilikollektivet.

Senere har det kommet mange norske dokumentarer med liknende tema. Endresen selv laget blant annet film om fengselsinnsatte med "Store gutter gråter ikke" noen år senere. Også i andre land har vi sett en mengde slike filmer, forteller Sørenssen.

Han tror dokumentaristenes valg av emne handler om muligheten for å lage godt drama.
Å følge folk som på mange måter lever ekstreme liv har en innebygget dramatikk som egner seg godt på film. Historiene skaper spenning og vekker følelser, egenskaper som også kjennetegner god fiksjonsfilm.

Da jeg traff menneskene på Vardeteatret så jeg at de var spennende karakterer med sterke historier, mennesker som kunne bidra til et et godt karakterdrevet drama, sier Bekkavik.

All god dokumentar dreier seg om hva det vil si å være menneske. Deltakerne i teaterprosjektet er i ekstreme situasjoner, men problemene de møter ved å skulle lage en felles forestilling, tror jeg alle kan kjenne seg igjen i.

Politisk agenda

Å lage film om mennesker i vanskelige situasjoner trenger ikke bare å handle om underholdningsverdi.

Filmskaperne i denne sjangeren har også ofte en agenda, for eksempel å fokusere på norsk narkotikapolitikk, påpeker Sørenssen.

Jeg ønsket å ta for meg den personlige siden av rehabilitering, ikke den politiske. Men det er ingen tvil om at mange tidligere straffedømte fort havner tilbake bak murene. Jeg tror at å se de personlige historiene bak, vil gjøre det lettere å føre en debatt om kriminalomsorg, kommenterer Bekkavik.

Han hadde ingen problemer med å få deltakerne til å stille opp.

Jeg var overrasket over ærligheten og direktheten deres. Jeg trodde de skulle være vanskeligere å komme inn på. Noe av grunnen til at de ønsket å eksponere seg var nok at de ville vise en annen side av seg selv. Ikke bare de negative tingene folk har kunnet se gjennom deres kriminelle karriere, forklarer han.

Men åpenheten har også en bakside.

Det er alltid en balanse når man lager en dokumentar om hva som skal eksponeres. Selv om folk snakker fritt, må man ta hensyn til familie, offer og så videre. Ønsket om godt drama må ikke komme foran hensynet til dem som bidrar.



Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere