RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

En grevling ble skutt i en hage på Ljan i 1945. Det var Eyolf Andersen, den gang 17 år, som skjøt grevling med en lånt revolver. Foto: Clipart.com
En grevling ble skutt i en hage på Ljan i 1945. Det var Eyolf Andersen, den gang 17 år, som skjøt grevling med en lånt revolver. Foto: Clipart.com

"Grevling ble menneskemat" og andre historier

Nordstrands Blad fra 20. oktober 1945 forteller om en litt kvalm historie under overskriften: "Grevling skutt i hage på Ljan" med ingress: "17-åringen Eyolf Andersen laget fulltreff med lånt revolver og innbyr venner til et festmåltid".

Søndag middag ved 13-tiden gikk en vellykket "storviltjakt" av stabelen like ved Skredderjordet på Ljan. Den 17-årige Eyolf Andersen, sønn av speditør Alf Andersen i Ingiers vei 7, stod på verandaen og tok et overblikk over herligheten da han fikk se et merkverdig dyr som løp noe forvirret fram og tilbake i skogholtet nær innpå huset.

Lånt revolver

Nå falt det så heldig at hans far akkurat nå har til oppbevaring for en dansk skipper en stor revolver som skulle til reparasjon. Eyolf fikk tak i våpenet i en fart og løp ned, klarte virkelig å komme på skuddhold og fyrte løs. Dyret ble truffet i maven og klarte å løpe et stykke unna hvor den ble innhentet og slått i hjel.

Det viste seg å være en velvoksen grevling med sølvgrå pels på ryggen og med det karakteristiske hvite fjeset med to striper på langs. Grevlingen veide ca. 8 kilo. Den minnet litt om disse små skittengule buhundene, fortalte Eyolf, bare at den selvfølgelig var kortere i bena. Grevlingkjøttet var fett og fint.

Fest på feit steik

Nå skal Eyolf invitere venner og venninner på stor fest og så spørs det bare om pappa spanderer en aldri så liten dram til slik feit mat. Kjøttet smakte som flesk med en pikant viltsmak, så det går sikkert an å spise det uten dram også.

Mye grevling

Grevlingen er ikke sjelden på disse trakter, selv om den ikke ofte roter seg så tett innpå bebyggelsen. Innerst I Bundefjorden, omkring Nesset, er det mye grevling og likeledes er det atskillig av den i Østmarka. Den regnes for å være det fredeligste av alle våre rovdyr og lever hovedsakelig av røtter og insekter, tar gjerne en mus når det byr seg, og er fryktelig glad i poteter. Er den først kommet i nærheten av en hønsegård, står den ikke for fristelsen på en hønsestek. Fulltreffet på Ljan har således sikkert skånet mange høners liv. Det er ikke skuddpremie på grevling.

For noen dager siden snakket jeg med Eyolf Andersen og han husket godt historien om grevlingen og at steika var god nok til festmåltidet, men den var stor, og da en ville spise restemat senere, var ikke maten så tiltrekkende.

Redd det var en hund

Noe av det som hadde festet seg i hukommelsen, var redselen for at han hadde skutt en av naboenes hunder, det hadde jo vært en stor skandale.

Hodet

En nabo, en fransk dame, hadde fått hodet på grevlingen og kokt suppe på det. Kraniet hadde en tannlegeprofessor overtatt. Hans interesse for hodet var fordi grevlingen hadde feilbitt på den ene siden. Eyolf hadde somlet for lenge før han saltet skinnet, så det råtnet for ham.

Med de naturskjønne omgivelsene på Ljan og den lokale befolkningen, som man så grundig fikk på kjøpet, ble barndommens spennende opplevelser helt uforglemmelige, skriver Eyolf Arnulf Andersen i forordet i sin bok "Aasgaardsreien og annet liv på Ljan". Jeg tar med et par historier herfra.

Lokaltransport

Skysstasjonen på Ljan var nedlagt, men Einar Bjerke drev passasjertransport med bil. Han var hele Ljans skysskar. Det var kjøring til hverdag og fest, til danseskole og ball. Med sin store Buick fraktet han også feriegjester til fjells. Bilen hadde 2 klappseter bak forseteryggen og var syvseter med god plass til kofferter og lignende på bagasjebrettet. Einar Bjerke var påliteligheten selv og møtte alltid til avtalt tid.

En dag var jeg rik og alt hadde brukt mesteparten av min 50 øres formue i kiosken på stasjonen, vasket han bilen. Ennå var jeg ikke i skolepliktig alder, og hadde ikke helt forstand på pengers egentlige verdi. Etter å ha studert lenge det nøyaktige arbeidet Bjerke utførte, saumfart lommene og kontrollert formuen, spurte jeg: Du, Bjerke hvor langt kommer jeg for 10 øre?

Han så litt på meg før han svarte: "Når jeg er ferdig med å vaske, bilen kommer du helt hjem." Straks tiden var inne, satte han på seg sjåførlua og åpnet bildøra for meg. Jeg klatret inn spent og overlegen, og Bjerke startet eventyret. Opp Ingiersvei, inn i Åsdalsveien og opp på gårdsplassen til Aasgaard der jeg bodde. Så ble døren åpnet, han tok av seg lua og svingte med den, rakte hånden fram og fikk sin tiøre av den lille krøsusen.

Jeg ble stående å se etter bilen som brummet opp den lille bakken og forsvant over toppen. Slik var det å ha mye penger, altså! Sjokolade og drosje samme dag!

Dotømming

Selv om det sto 1901 i den østre gavlen på Aasgaard, var det ikke innlagt noe vannklosett i huset. Ved kjøkkentrappen var det imidlertid egne små rom i hver etasje med dobøtter. Et sinkrør gikk opp til over taket til utluftning. Gjennom røret kunne høres aktiviteter fra andre etasjer, og i senere tid kunne det bankes morsesignaler til andre unger som var mer eller mindre tilfeldige besøkende.

Etter hvert som bøttene ble fulle, måtte de tømmes.

Mastemyr het han, og bodde på Nordstrand. Han kom til avtalt tid for å tømme dobøttene. Han sa aldri noe, men gikk til arbeidet med ro og alvor. Dotømmeren gikk på en sti med en bøtte i hver hånd, og var nokså utsatt for plager fra oss ungene, særlig hvis bøttene var svært fulle. Vi benyttet oss ofte av det, og gjemte oss bak noen små fjellknauser ved stien. Straks dotømmeren skulle passere, løp vi fram og kastet steiner i bøttene så møkka skvatt. Så løp vi med skrik bort på Skredder'n.

Artelerigranat

I uthuset på en nabotomt, der huset var nedbrent, fant Gunnar, kameraten min, og jeg en stor artelerigranat. Den var riktig flott, rødmalt, og i spissen var det blank messing. Der kunne vi se tall og streker, og det kunne skrus på enkelte deler. Helt på tuppen var det en slags skrukork i metall.

Funnet måtte granskes, og vi bar den mellom oss bort til gjerdet. Der kastet vi den over og inn i haven. Vi klatret etter og Gunnar gikk i kjelleren for å hente verktøy i farens hobbyrom. Etter en stund satt vi der i sola og forsøkte å få åpnet granaten. Vi ville se hvordan den så ut inni. Vi hadde både sag og hammer, samt noen tenger og skrujern.

Julius Andersen holdt til på Generalhaugen på Holmlia, der det var en stor søppelfylling. Nå kom søppelbilen hans, "Rullende Dasslokk", som vi kalte den, ned Nielsenbakken

og søppelmennene fra Julius Andersen kom for å tømme søppelkassen hos Solberg. "Røde Rumpe" kom inn i haven for å hente søppelkassen. Våre døpenavn på disse herrene holdt vi vanligvis for oss selv, og derfor hadde vi et brukbart forhold til dem. Røde Rumpe, som allerede hadde løftet opp søppelkassen, spurte oss over skulderen hva vi var så opptatt med. Da vi svarte, som sant var, at vi bare holdt på å åpne en liten granat, lo han først litt. Ved nærmere ettersyn oppdaget han at det var helt sant. Han slapp straks søppelkassen, spurtet tvers over grønnsakhaven så reddiker og salat sprutet. Han hoppet ikke så elegant akkurat over gjerdet og inn i den lille lastebilen, "Rullende dasslokk", som straks kjørte ned Nielsenbakken og forsvant.

Vi, Gunnar og jeg, ristet på hodet og fortsatte vårt vanskelige arbeide. Solberg derimot, så seg etter noen tid nødt til å kontakte Julius Andersen for å få en forklaring på at søppelkassen ikke ble tømt.

Julius kunne da opplyse at verken "Rullende dasslokk" eller "Røde rumpe" kunne tenke seg å komme tilbake så lenge vi gikk løse. For noen feiginger!

Smørmannen

Bestemor "hadde smørmann". Det var en mann som kom fra Margarinfabrikken Dagny en gang hver uke. Bestemor som var litt tykk og ville gå ned i vekt, hadde glemt at det var smørdag. Hun hadde spasert inn til Gamlebyen for å gå seg slank.

Smørmannen kom glad og fornøyd inn av porten med sin smørkartong under armen, mens bestemor satt på kaféen i Gamlebyen med kaffe og et par bløtekaker før hjemturen.

Smørmannen banket på og gikk inn i gangen, men da ingen andre enn King var hjemme, ble det ikke noe salg. King var bestefars store schæfer, en enestående vakthund. Smørmannen ville gå igjen, men han kom ikke lenger enn til porten for der ble han stoppet av King. Straks han forsøkte å lukke opp porten, var King aggressiv og nektet ham det. Ellers kunne han gå som han ville.

Etter mange forsøk ble antagelig King lei av maset, og drev ham inn i hundehuset med smørkartongen, og der måtte han bli.

Bestemor kom på at smørmannen skulle komme og skyndte seg hjem. Hun fikk se King sitte utenfor hundehuset sitt i den strålende sola, og hun fortalte at hun syntes det så ut som han smilte.

Nå fikk smørmannen komme ut. Han hadde med seg kartongen med smeltet margarin, stakkar.

Jeg har snakket med Eyolf Arndt Andersen et par ganger den siste tiden og han humrer og gleder seg fremdeles over de utrolig mange historier fra sin barndom og ungdom.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere