RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

STOLTE FILMSKAPERE: Her er hovedpersonen på besøk i Oslo hos regissørene som begge er nybakte mammaer. Fra venstre: Beathe Hofseth med Vetle, Thulasi Ekanandam med Ella og Susann Østigaard med Martin.
STOLTE FILMSKAPERE: Her er hovedpersonen på besøk i Oslo hos regissørene som begge er nybakte mammaer. Fra venstre: Beathe Hofseth med Vetle, Thulasi Ekanandam med Ella og Susann Østigaard med Martin. Foto: Foto: Janina Lauritsen

– Det begynner med en stemme som tør å skrike høyt

Oslo-regissørene Susann Østigaard og Beathe Hofseth har laget den prisvinnende dokumentarfilmen «Light Fly, Fly High», om den indiske boksejenta Thulasi Ekanandam. Fredag har filmen premiere på kino i hovedstaden.

OSLO/CHENNAI: – Boksing er en kamp, det er bare du og jeg. Boksing er mitt hjerte. Ingen boksing, ingen Thulasi, sier Thulasi Ekanandam.

– I januar 2010 reiste vi til India for første gang. Det er jo et veldig fascinerende tema, det er ikke akkurat boksing man forbinder damene i India med, sier Østigaard.

Susann Østigaard fra Østensjø og Beathe Hofseth fra Nordstrand reiste rundt i India og traff mange forskjellige jenter. Men da de så Thulasi var de ikke i tvil om at hun var jenta de lette etter.

– Vi visste med en gang at Thulasi var den rette. Hun skilte seg ut fra alle de andre. Bare ved måten hun går og kler seg på, og tilstedeværelsen hennes. Også har hun en styrke og en sårbarhet som synes på lang avstand, sier regissørene.

Thulasi trente til en turnering som kunne avgjøre fremtiden hennes. I India så kan du få en statlig jobb innen jernbane eller politiet, hvis du er god i sport. Og hvis hun gjorde det bra i denne turneringen, kunne den endre livet hennes for alltid.

Vil forsørge seg selv

Målet til Thulasi er å bokse for å kunne forsørge seg selv, uten å måtte gifte seg. Da hadde hun ikke trengt å høre på hva familien og samfunnet rundt henne sier hun skal gjøre.

Mens Østigaard og Hofseth var i India skjønte de at det ikke bare er fysiske egenskaper og talent som skal til for å gjøre det bra innen boksing. Siden Thulasi er født kasteløs, er valgmulighetene hennes svært dårlige. Jenter med hennes bakgrunn feier gatene og tømmer toalettene. Men Thulasi bestemte seg fra tidlig alder at hun ikke skulle gå den veien. Hun ville gjøre noe med livet sitt. Men det er vanskelig med de forutsetningene, samme hvor dyktig hun er.

– Når du er en kasteløs ugift kvinne, så kommer du ikke lenger ned på rangstigen. Og det er meningen at du bare skal godta den plassen du er født inn i, sier Hofseth. 

Det er veldig kontroversielt å si at man ikke vil gifte seg, spesielt som jente. Giftemål blir sett på som hele meningen med livet. Du bor hjemme hos foreldrene dine med far som overhode og deretter er det ektemannen som bestemmer hvordan livet ditt skal være.

– De egenskapene som vi setter pris på ved Thulasi, er nettopp de sidene som folk i India misliker. Det har vært fint for oss å fortelle henne at det er bra at hun gjør det hun gjør. Det er bra at hun setter ned foten og roper høyt om ting hun ikke liker, sier Østigaard.

– Thulasi sier selv at hun er en «one woman army.» Og det er hun virkelig. Å tørre å si det du mener i Norge er tøft i seg selv, men å si det i India er enda mer beundringsverdig. Det er ingen som verdsetter en sånn som henne, som tør å stå imot urettferdighet. Hun er en feminist uten å vite hva feminisme betyr, sier Hofseth.

Seksuell undertrykkelse er noe jentene i bokseklubben opplever daglig. Det er mye mer enn talent som skal til, og de er avhengige av at generalsekretæren i bokseklubben gir dem anbefalinger til jobb. Han bestemmer hvem som skal få dra til konkurransene. Hvis du vinner så krever han penger for at du skal få diplomet du trenger for å få søke jobb videre. Noen jenter har penger og kan betale, men de som ikke har det må bruke kroppen sin for å «gjengjelde tjenesten.» Og det har Thulasi nektet å gjøre.

– Thulasi sier «i ringen føler jeg meg fri», det sier mye, sier Hofseth.

Se trailer for «Light Fly, Fly High» her:

Light Fly, Fly High - Trailer from Beathe Hofseth on Vimeo.

Urettferdig

Ekanandam har bronsemedalje i light fly-vektklassen i Indian National, som er hovedkonkurransen i India. Hun som er regjerende verdensmester er en indisk jente som Thulasi har slått i ringen.

– Vi har sett en bok med alle diplomer og brev hun har fått. Hun har blitt tatt ut til internasjonale rekrutteringsleirer med muligheter for å reise til Sverige. Vi lurte på hvorfor hun ikke dro, før vi visste alt om korrupsjonen og presset, da svarte hun at sjefen ikke ville signere brevene. Når man er norsk så skjønner man ikke hvorfor Thulasi ikke har nådd toppen. Med vår norske logikk så føles alt bare feil, så da vi dro til India måtte vi bare bestemme oss for å legge igjen all norsk logikk på Gardermoen, sier Hofseth.

 – Vi var naive i starten. I vesten blir man lært til at alt ordner seg for snille piker, og at det bare er å kjempe. I India er det ikke alltid den beste som når lengst. Thulasi har vært den beste, men kom ingen vei med det, sier Østigaard.

Flotte tilbakemeldinger 

På premieren under Tromsø internasjonale filmfestival fikk filmen stående applaus. Det strømmet på med rørte publikummere som ga Thulasi klemmer for hennes mot. De kom bort og fortalte hvor viktig det er at hun tør å fortelle sin historie.

– Det trengs flere sterke, tøffe jenter som henne. For å klare å stå frem selv, er det viktig å ha et forbilde på film. Det lages jevnt over mer film for menn av menn. Det er viktig å gi plass til de kvinnelige hovedrollene, sier Hofseth.

– Det var ganske sykt å sitte der i kinosalen med henne. De viser jo ikke dokumentarer slik vi kjenner dem i India. Hun har nok mistet motet et par ganger og følt at nå vil hun være alene og at vi skal slutte å følge etter henne. Men vi fikk vist henne hvorfor dette er viktig, i Tromsø. Jeg satt ved siden av henne og kjente pulsen hennes på min kropp. Etter visningen gråt vi alle sammen, sier Østigaard.

Hovedpersonen selv var også fornøyd etter å ha sett seg selv på storskjerm for første gang.

 – Jeg følte meg glad da jeg så dokumentaren, fordi så mange likte den. De likte det jeg hadde gjort. Også syns jeg denne dokumentaren er viktig, fordi andre jenter kan se den og endre livet sitt, sier Thulasi.

Østigaard og Hofseth håper at filmen kan være en inspirasjon til andre som føler seg annerledes. Thulasi er annerledes, men hun får det til. Og selv om filmen foregår i India, så er tematikken universell. De mener man må kunne føle at man får lov til å være seg selv.

– Om du er skeiv i en liten bygd i Norge, eller om du er kasteløs i India, så handler det om å tørre å kjempe for den man er. Og det tror vi er veldig viktig hvis man skal ha det bra som menneske. Man kan ikke forandre India eller verden på et døgn, men at noen tør å si ifra er starten. Thulasi sier at kvinner er små og menn er store. Sånn bør det ikke være.

Les mer om film i Oslo her!

En lang prosess

Hofseth og Østigaard har kjent Thulasi i fire år. De har vært i India i fem måneder til sammen. Det har gjort at de har fått muligheten til å lage en veldig tett på og observerende dokumentar, og det er nettopp det de har fått tilbakemeldinger om fra folk som har sett den.

– Når du ser dokumentaren, så føles det som om vi bor med henne og at vi er til stede hele tiden. Det har vi ikke vært, men vi har stått på stand by. Det har vært en økonomisk utfordring for meg og Beathe å reise ned på kort varsel. Jeg har stått langt inni skauen bak et kamera og fått en telefon om at nå skjer det noe, og fire dager senere satt vi på flyet til India, sier Østigaard.

Midt oppi alt dette, har både Hofseth og Østigaard blitt mødre.

– Barna kom helt på slutten av klippeprosessen. På noen måter var det veldig kaotisk, men på andre måter er det også fint. Filmen er jo en baby det også. Så vi fikk på en måte fire babyer på en høst, sier Hofseth.

Men det var en ekstremsport å få filmen ferdig i tide. De skulle være ferdige første oktober, og Østigaard hadde termin med sine tvillinger 6. oktober og Hofseth hadde 22. oktober.

– Vi har hatt verdens mest fantastiske klipper. Det er takket være henne at vi kom i mål. Også var det på en måte flaks at tvillingene ble født seks uker for tidlig, for da kunne Beathe gjøre ferdig klippen, og da Beathe fødte kunne jeg gjøre ferdig den siste prosessen med å få mastret filmen og gjøre forberedelser til Amsterdam, hvor vi skulle ha internasjonal premiere i slutten av november. På en eller annen finurlig måte har alt falt på plass, sier Østigaard.

Vant prestisjetung pris

Dokumentaren er plukket ut til ti festivaler. Dette kom i kjølvannet av filmfestivalen i Amsterdam, hvor den vant Oxfam Global Justice Award. Prisen gis til en film som juryen mener kan skape forandring i verden.

– Først og fremst var vi utrolig takknemlige for å ha blitt tatt ut til Amsterdam, det er jo dokumentarfilmens Cannes! Vi får se hvor mange av festivalene vi drar på. Livet fortoner seg jo litt annerledes nå når vi har fått barn. For noen år siden hadde vi nok flydd rundt og fått med oss så mye som mulig. Nå må vi bare nyte hvert eneste øyeblikk, for barna blir så fort store. Men det er vanskelig å sitte helt stille, sier Østigaard.

Den forkortede utgaven vises på NRK til våren. Den er også solgt til TV i Finland, Island og Danmark. Dokumentaren vises på Klingenberg kino fra 21.-27. februar.

– Vi skal ikke avsløre hvordan filmen ender, men det går nok ganske bra til slutt, sier de stolte regissørene.

– Vi føler at Thulasi er en bitteliten dråpe i havet. Hvordan er det mulig å endre noe da? Men vi må ikke miste troen på at det går an å endre ting. For det er nettopp sånne som Thulasi som kan forandre verden. Det begynner med en stemme som tør å skrike høyt, sier Hofseth.
 

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere