RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

PÅ GATA: Studenten Simen Øvereng kunne ikke tenke seg å bo på gata igjen, men fikk umåtelig respekt for alle som gjør det. Foto: Anne Marie Huck Quaye
PÅ GATA: Studenten Simen Øvereng kunne ikke tenke seg å bo på gata igjen, men fikk umåtelig respekt for alle som gjør det. Foto: Anne Marie Huck Quaye Foto: Foto: Anne Marie Huck Quaye

– Gi mennesker på gata et smil og litt mat

Simen Øverengs trygge og hyggelige liv ble snudd på hodet da han ramlet inn i en hjemløs, røff tilværelse på gata i Oslo.

OSLO: Det som i utgangspunktet var en skoleoppgave på Westerdals, har satt større spor enn forventet. Nå, snart et år etterpå, lever han slik studenter flest gjør.

– Jeg bor sammen med fire andre på Grünerløkka, sier han.

Målet er å bli dokumentarfilmskaper, noe han faktisk allerede har oppnådd, mens han fremdeles er student på tredje året på film- og TV-linja.

Les også: - Jeg tror vi får sette litt naloxon

Spontan selvbiografi

Med filmen «En uke på gata», har studenten opplevd det han definerer som den aller verste opplevelsen i sitt liv.

– Vi fikk i oppgave å lage en selvbiografisk film, forteller Simen om utgangspunktet. Siden han selv «bare kunne fortelle om en trygg oppvekst og et stabilt liv», ville han prøve noe nytt.

En uke på gata, uten venner, penger, telefon og internett eller noen andre «hjelpemidler».
Kalde pølser og kneipbrød er ikke hva man kan kalle næringsrik kost, men billig er det. Den unge studenten fra Hønefoss har også lært at de som har lite ofte gir mest.

– Jeg fikk en kyllingsandwich av en narkoman dame, sier Simen. Han syntes det var flaut at han selv som egentlig ikke trenger å bo på gata, fikk så mye forståelse, råd og hjelp fra dem som ikke har valget.

Les også: Nå ber kundene nesten alltid om suging og full pakke

Tigging var verst

Han gjør det aldri igjen, altså flytter ut og bor på gata.

– Hadde jeg visst mye på forhånd, hadde jeg nok ikke gjort det, sier Simen, som absolutt definerer seg selv som naiv og nysgjerrig.

Simen sov på kirketrapper, i parkeringshus, på Tjuvholmen og på Oslo S. Han fikk utslett over hele kroppen, etter å ha brukt samme klær i lang tid, opplevde byens offentlige toaletter fra innsiden, fikk mat på Maritakafeen, Blåkors og opplevde totalydmykelse da han satte seg ned på gata og tigget.

– Jeg klarte ikke å tigge i mer enn en time, forteller Simen om den vanskelige opplevelsen.

SE EN UKE PÅ GATA HER

Man har det godt

Så hva lærte du selv av prosjektet?

– Jeg har fått påminnelse på hvor godt man har det, også lærte jeg at det er et privilegium å ha mye å gjøre, sier Simen reflektert.

Andre ting han skjønte er at livet på gata er tøft, at forskjellen på venn og fiende der er mye tydeligere.

I filmen opplever Simen å møte to hyggelige folk som spanderer en hamburger på han.

– Jeg fikk en sånn god følelse, at mennesker er hyggelige, sier Simen.

Derfor syntes han det hørtes ut som en god idé å sove på sofaen hos en mann som også ville hjelpe han. For ensomheten og kjedsomheten er ofte tøffest.
Men mannen som i utgangspunktet virket hyggelig, spanderte en øl på Simen.

– Så åpnet han seg for meg å fortalte at han hadde sittet i fengsel noen ganger, men han ville ikke fortelle hvorfor.

– Da skjønte jeg at han hadde andre intensjoner, sier Simen som stakk avgårde da mannen begynte å legge an på han og foreslå bisarre saker.

Det totale lavmål opplevde han da han utmattet, med mange netter uten mye søvn, et kløende utslett og psykisk knekk, livredd for at mannen fulgte etter han – ble sittende på Oslo S midt på natta.


– En mann med en koffert smilte lurt og så på meg, husker Simen, som forteller at det striregnet ute. I hans totalpanikk og angst fikk han det for seg at han enten måtte velge stormen ute i høstmørket eller at mannen med det lure smilet og kofferten høyst sannsynlig ville sprenge alle i filler inne på togstatsjonen.

Paranoiaen hadde gjort sitt inntog.

 Les også: - Fadderuke er en usolidarisk fylleuke

Mat og et smil

Det han satte mest pris på etterpå var å kunne pusse tenner, ta en varm dusj og ha et hjem og venner. Han tenker selv mye mer på dem som bor på gata.

– Man kan gi mennesker på gata mat, noe penger eller et smil, sier Simen.

Han gjør alt dette mye oftere nå, og har også faste folk han gir til.

– Jeg skulle ønske menneskene på gata ble møtt med verdighet. At de blir mer sett, sier Simen, som er opprørt over tiggeforbudet.

Han er imponert over Blåkors, hjelpeapapratet og de andre som faktisk holder ut på gata. At rus, som de fleste bruker på gata, er en virkelighetsflukt hadde han heller ikke problemer med å skjønne.

– Jeg visste ikke at det fantes så mange hjemløse, sier han om egne erfaringer. Han har blitt nysgjerrig på å komme inn i hverdagen til flere mennesker og byens ulike subkulturer.

En annen ting er selvfølgelig at når du ikke har to kroner for å betale for vann på Burger king, eller synes en burger fra MCDonald's er en delikatesse, da vet man litt mer om hvordan det er å ikke ha penger.

– Jeg følte at jeg var en uteligger, sier Simen.

En annen ting han sårt følte på, var kjedsomheten og mangel på input. Derfor ble 50 kroner av budsjettet brukt på boka Historien om Pii.

Men dagens kjedsomhet blir fort avløst av at man gruer seg til natta, mørket, vekterne som jager deg ut, frykt for å bli ranet av andre uteliggere eller bli utsatt for vold.

Les også: Slik kan denne bilen bli din, helt gratis!

Ikke alltid kult med kamera

Simen følte seg definitivt ikke trygg da han sov ved Trefoldighetskirken med kamera. Vektere lyste stadig på ham, en polsk narkoman kom for å sette et skudd med heroin, og Simen måtte flykte til noe som føltes tryggere.

Han opplevde at de fleste syntes det var flott at han ville få innsyn i hvordan livet på gata er, men noen ganger var kamera upopulært, som i den lange matkøen på Blåkors.

Under intervjuet, som for det meste foregår på Oslo S og på Karl Johan, kommer en engasjert gateselger fra Unicef løpende mot oss.

– You are the guy that made this movie about sleeping in the streets, sier Kimiyoshi Oshikoji.

Han er særlig imponert over at Simen faktisk turte å gjennonmføre prosjektet, men han har også hengt seg opp i en ting.

– Kan man tjene 11.000 kroner på å tigge på en dag?

– Ja, på 17. mai er det en dame som sier hun har tjent så mye, forteller Simen. Han hørte også om folk som kunne tjene rundt 3000 kroner dagen, noe som får gateververen til å reagere.

– Jeg tjener 150 kroner i timen, sier han.

Les også: Ble sextrakassert av klovn på Karl Johans gate

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere