RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Søndre Abildsø gård. Driftsbygningen til høyre rommet låve, fjøs, stall, grisehus og hønsehus. I forgrunnen sees en revefarm som familien drev.
oto: «Oslo Bymuseum», men utlånt fra Østensjø lokalhistoriske bilder.
Søndre Abildsø gård. Driftsbygningen til høyre rommet låve, fjøs, stall, grisehus og hønsehus. I forgrunnen sees en revefarm som familien drev. oto: «Oslo Bymuseum», men utlånt fra Østensjø lokalhistoriske bilder.

1959: Søndre Abildsø hovedgårds dager er talte

Gamle Aker Budstikke skriver 12. oktober 1959: I disse dager blir den ærverdige gamle hovedgården, Søndre Abildsø, revet. De siste par årene har den kanskje fått en mer ublid skjebne enn nødvendig.

Byggmester Nordby som nå eier gården og som har bebygget området omkring, har delvis hatt den som lagerplass og delvis som bolig for noen av bygningsarbeiderne. I hele sommer har huset stått åpent så hvem som helst har kommet inn.

Bergh til Bergen

Selv utenpå bærer huset preg av forfallet. Noen uoverkommelig jobb hadde det sikkert ikke vært å holde det i orden. Men slik som huset ligger inneklemt mellom rekkehusene, er det ingen særlig grunn til å bevare det. Det måtte da være for minnene om gladere dager.

Det er ikke mer enn to år siden det var liv og glede i huset da Eva og Sverre Bergh bodde der. Alle som har vært gjester der har mange gode minner og i nabolaget var ekteparet Bergh et populært innslag. Nå er Sverre og Eva Bergh flyttet til Bergen. Fru Eva er skuespillerinne ved Den Nationale Scene og Sverre Bergh svinger taktstokken over Den Nationale Scenes orkester.

Musikk og teater i fokus

Sverre Bergh er som kjent bror av Kringkastningens Øivind Bergh og Lille Langerudboere som har fulgt med siden Sverre Bergh gjorde sine hoser grønne for den skjønne Eva, har også hatt gleden av å høre musikkintrumentene behandlet litt mer profesjonelt enn vanen er i villastrøkene.

Det er litt vemodig å tenke på at det nå er stille på Søndre Abildsø. Mest vemodig kanskje for husets gamle beboere. Så da Eva Bergh var en tur i Oslo for å ta noen scener til sin neste film, måtte vi benytte anledningen til å snakke om «gamle dager», før Søndre Abildsø er blitt en hop med gamle materialer.

– Jeg hadde ikke selv noen planer om å bli gårdbruker, men jeg syntes det var moro da min far kjøpte Søndre Abildsø gård, sier hun. Det var pianistinne hun hadde lyst til å være, forteller hun, men så begynte hun som elev ved Det Nye Teater i 1949, og hun ble der i 8 år. I hele denne tiden har hun medvirket i en rekke filmer.

Bulldoserne raserte haven

– Min far kjøpte gården i 1941 og drev gårdsbruk under krigen og en tid etterpå til kommunen eksproprierte mesteparten. Tilbake ble bare ca. 20 mål som senere ble solgt til byggmester Nordby. Siden fikk min mann og jeg bo der til 1957, og jeg har fulgt med i utviklingen i denne tiden.

– Var det interessant å se anlegget av de nye boligfeltene?

– Nei, det var nærmest redselsfullt. Jeg er født på Kolbotn, men jeg kom til Abildsø som skolepike og har hatt mye av min oppvekst der. Det var forferdelig å se bulldoserne storme inn i hagen og rive bærbusker og frukttrær overende. Selv om jeg er klar over at det til en viss grad er nødvendig for at folk skal få bo. Men det var ikke bare min personlige tilknytning til gården som gjorde at jeg reagerte. Det var store, pene treplantninger på gården, og alt sammen ble veltet overende. Jeg har selv forsøkt å anlegge en hage i Bergen, hvor vi nå bor, og jeg vet hvor lang tid det tar å få trær til å gro. Men det er naturligvis så at man kommer i et underlig forhold til trær og planter som man har gått og sett på i så mange år

400 griser

– Husker De noe spesielt fra gårdsdriften under krigen?

– Min far hadde sine egne planer med gården og han utbedret jorden så den ga større avkastning, og så anla han mistbenker hvor vi hadde blomkål, meloner og tobakk. Ellers hadde vi naturligvis korn og poteter osv. Men det var mange restriksjoner i den tiden, og den eneste måten å få opp dyrebestanden på uten å måtte levere til myndighetene, var å ta dyr i pensjon for større firmaer og bedrifter. En gang hadde vi nesten 400 griser som det var adskillige mennesker som fikk mat på den måten. Ellers hadde vi kyr til husbruk og hester til gårdsdriften, pluss sauer og høner.

Romantiske følelser

– Savner De noen gang gårdsstellet?

– Jeg synes det var et veldig fint liv, den daglige kontakten med jorden, og jeg likte særlig å følge med i mistbenkene. Jeg tenker kanskje på det nå med en litt romantisk følelse, men jeg husker også hvilket slit det var.

– Spøkte det ikke på gården?

– Det var alltid noen som påsto det, men hovedbygningen var jo av tømmer, og det knaker alltid i et slikt hus. Det var en gang en dame som bodde der, og hun var alltid helt vettskremt hver gang hun skulle gå i kjelleren, hun sang og snakket veldig høyt med seg selv hele tiden. Men jeg opplevet aldri selv å møte spøkelset, kanskje fordi jeg ikke trodde på det?

Gjester i pledd og pels

– Noen hyggelige minner fra den tiden?

– Ja, vi hadde enkelte selskaper hjemme på gården, og det var vanskelig med forbindelsen til byen. Bussene stoppet ved 9-tiden om kvelden, og vi måtte kjøre gjestene med hest til toget, inntullet i pledd og pelser. Og det var kanefart som ikke ble arrangert for fornøyelsens skyld, det var en absolutt nødvendighet, men det var jo ikke noe mindre morsomt for det.

Dunkjevler

– Hadde De noen kontakt med Østensjøvannet?

– Ja, jordene lå jo frie helt ned til vannet, og det stedet hvor barnehagen på Lille Langerud nå ligger, var noe av det fineste jeg visste. Nede i sivet sloss torvkonene om dunkjevlene, de store brune hodene som nesten ikke vokste andre steder. Enkelte rodde rundt i båt inne i sivet for de var veldig vanskelig å få tak i. Selv plukket jeg også dunkjevler, men jeg brukte aldri båt.

– Fra dunkjevler over til film. Har De noen nye planer?

– Det har vært snakket om det men det er ikke alltid så lett å få permisjon, hverken fra teater eller familie. Under opptaket av den siste som snart kommer, «Venner», bodde min mann i Bergen, jeg her i Oslo og vår lille datter på Ringebu. Det er ikke så veldig praktisk bestandig. Men jeg synes allikevel det er forferdelig morsomt å filme, sier vår unge sjarmerende skuespillerinne til slutt.

Så langt Gamle Aker Budstikke.

Av norske filmer Eva Bergh har vært med i kan vi nevne «Døden er et kjærtegn», som var den første, og «Skadeskutt». Hun har også spilt inn en svensk film med Edvin Adolphsson «Hård klang», og en engelsk film «Jord uten himmel» hvor hun hadde John Mills som motspiller. Og vi får nok høre mer fra henne i fremtiden.

Ja da, det kom flere filmer der Eva Bergh deltok som for eksempel: «Venner», «Skal vi leke gjemsel?», «Salto, salmiakk og kaffe» og flere. Hun hadde en rekke hovedroller i musikaler, blant annet «My Fair Lady», «Kiss me Kate», «Hello Dolly» og «Spelemann på taket».

Hun hadde en fremtredende posisjon ved Den Nationale Scene i over 40 år, og gjorde blant annet en rekke store Ibsen-roller.

Sverre Bergh

Min mor som også var fra Hamar var så stolt av sønnene til hjulmaker Bergh. Sverre og Øivind Bergh. Øivind var jo leder for kringkastingsorkesteret og Sverre var en stor musiker som har komponert mange musikkverk. En periode var han direktør for Festspillene i Bergen.

Hjalp med driften

Alvhild Østby var gift med Asbjørn Gunnar Østby som var røkter, var ansatt av eieren Trygve Johansen (faren til Eva Bergh) som i 1941 kjøpte Søndre Abildsø. Det var jo under krigen og fru Østby kan huske at norske jøder ble holdt skjult i høyet på låven og derfra hjulpet over til Sverige.

Alvhild kan huske at hun hjalp til med melkingen når det var nødvendig. Det var ikke flere kuer på båsen enn det som gikk med til gårdens eget forbruk. Gården hadde to hester og de var stadig på farten. Rundt hovedhuset og våningshuset var det frukttrær.

Leif-Dan Birkemoe kaller en artikkel i «Sothøna» for «Gården som forsvant». Søndre Abildsø gård ble bare 75 år. Fredrik Wetlesen på Abildsø solgte i 1875 arealene sør for Smedbergbekken. Alle bygningene ble revet på 1950-tallet for å gi plass til rekkehusene i Enebakkveien 248-254.

 

Kilder:

Gamle Aker Budstikke fra 12. oktober 1959.
Artikkel av Leif-Dan Birkemoe i Sothøna nr. 25 fra mars 2003.
Wikipedia

 

Kjære lesere av «Aktuell Historie»


OBS: nytt tidspunkt!

Årets nye bok med «Aktuell Historie» lanseres 9. november klokken 18.30 i festlokalene på Sjømannsskolen. Direktør på Nasjonalhistorisk Museum, Egil Mikkelsen, vil kåsere om lokalhistorie, Kari Gjærum vil underholde oss med sang og det blir noen taler og jeg vil presentere den nye boken. Jeg vil sette stor pris på at så mange som mulig av spaltens lesere har mulighet for å komme, ta gjerne med venner og naboer. Vel møtt!

Hilsen Gunnar

 

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere