RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

På gamle trakter: Knut Sundar sammen med Reidun Toftesund, som fortsatt bor i Nylænde 1.
På gamle trakter: Knut Sundar sammen med Reidun Toftesund, som fortsatt bor i Nylænde 1.

Knut Sundar vokste opp på Lambertseter på 50-tallet. Nå har han manuset klart til en bok som skildrer oppveksten i Oslos første drabantby.

Lambertseter: «Body og jeg» er basert på virkeligheten, hvor Sundar fører barne-og ungdomsårene på Lambertseter i pennen. I 1952, da han var to år gammel, flyttet familien på fire inn i en treromsleilighet i Nylænde. Sundar beretter om ting som skjedde i oppveksten, men også om ting som kunne funnet sted.
Knut Sundar fikk klengenavnet «Bi» i ungdomsårene. Hvorfor vet han ikke helt, men antyder en teori om at navnet ble til fordi han surret og virret rundt. Body var klassekameraten - som ikke hadde det samme intellektet som mange andre - og ble derfor kalt «Body».
Body var uredd og gjorde mange ting som forfatteren misunte ham. Kameraten sa ting andre ikke torde, og var på mange måter forbildet til Knut Sundar.
I boken skildres samholdet mellom Body og Bi. Mellom blokkene på Lambertseter, i skolegården, på dansekole og brytetrening.
Handlingen finner sted i perioden hvor filmer som «Støv på hjernen», og «Sønner av Norge» ble spilt inn på Lambertseter. Sundar husker opptak fra Lambertseter gård, hvor en ung Grynet Molvig sjarmerte gutta i senk.
Som så mange andre ungdommer startet kameratene band på 60-tallet. Med brylsveis, lakrissigaretter og mørke solbriller prøvde de å ligne på de utenlandske popstjernene som de kunne se fargebilder av i popmagasinet Topp.

Popkarrieren

I kapittelet «Vi starter band» skildres debutkonserten i kjelleren i blokka der Body bodde.

Kjelleren var fullstappet, fatter'n og faren til Babu stod i døra og solgte billetter. Det var aldersgrense oppad, man kom ikke inn over en viss alder. Grensa var satt til 14 år, men både brutter'n og søster'n til Body slapp inn.
«Dem er jo i nær familie med stjerna i showet», sa Body og lo bak de mørke solbrillene.
Om han ikke så noe, spilte liten rolle, han kunne jo ikke spille på trommer allikevel. Slo bare hemningsløst og lot som om han levde seg inn i hver sang.
«Jeg er dem hvites svar på Ray Charles», sa han.
(...) Body tok en trommevirvel, mens Babu stemte gitaren. Han kunne bare tre grep, men det gjorde ikke så mye, det mangla tre strenger. Birgit og jeg sang så høyt at man ikke hørte gitaren. Verre var det å overdøve Body, jo høyere vi sang, jo hardere slo han på trommene. Muttern solgte brus, boller og popcorn. Alt lå til rette for en perfekt kveld.
(...) Body ble så ivrig at han spiste opp minst to lakrissigaretter. Alle strengene på gitaren til Babu hadde røket nå, men han var mye bedre på luftgitar. Konserten gikk over all forventning, helt til vi kom til siste nummeret. Først glapp Body den ene trommestikken, under nok en trommesolo, som varte og rakk i det uendelige. Trommestikka for gjennom rommet og traff dattera til vaktmesteren midt i panna. Hun hylte som en stukken gris, hadde fått kastemerke i panna. Blodet rant og faren var sint som en tyrk. I samme øyeblikk svelga jeg munnspillet. Birgit måtte dunke meg hardt i ryggen for å få det opp. Publikum lo, bare ikke vaktmesteren.
«Dette er siste gangen dere får være i denne kjelleren» skreik han høyt mens dattera overdøvde både han og oss.

Idrettsliv

Idrett har betydd mye for manusforfatteren. Friidrett, fotball, hockey og ikke minst håndball var med å prege oppveksten til Sundar, som var håndballtrener til han ga seg for tre år siden.Han fikk noen kamper på juniorlandslaget og var aktiv til han ble 45 år, og fikk oppleve å spille for Lambertseter IF sammen med den eldste sønnen sin.
Knut Sundar bodde i Nylænde 1. Her vokste også Dagfinn Holt-Hansen opp, spilleren som har flest A-kamper for Nordstrand. I Marmorveien bodde Bjørn Johansen, som spilte på Lambertseter og på juniorlandslaget sammen med Sundar.

Her et utdrag fra kapittelet «Pubertetsinnviklinger»:
Nesten hver søndag satt jeg i Nordstrandhallen og så på 1. divisjon i håndball, den gang var det øverste divisjon. Mange rare typer, flere enn i dag. Fredensborg var storlaget, omtrent hele landslaget kom derfra. «Skiva» i mål, «Kjempa» og «Cutting» på hver sin back, «Fay» på ving og Erik Schønfeldt på strek. Morsomst var det å se Fredensborg spille mot «damelaget» Arild. Det ble ofte Davids kamp mot Goliat. Fredensborg-guttta med sin rå styrke og Arild med sine lett dansende spillere. Noen av dem burde vært ballettdansere og ikke håndballspillere. Arild Gulden på Arild var den som oppfant kringleskuddet, han var en teknisk begavelse av en annen verden. Trygve Hegnar var den største pysa av dem alle. Tok du litt hardt på han, sutra han og satte seg ned på benken.
« Se på han da, dommer, han ødelegger pressen i den nye shortsen min. Ikke dytt meg, da. Skal sladre til moren min».
En skikkelig vestkantsnobb var han. Var det Laila Schou Nilsen som dømte, så hviska hun bare til «Kjempa»: «Ta'n litt på ballene fra meg også, da».
Enda Laila hadde konvertert til den andre sida. Er sikker på at Trygve brukte lenger tid foran speilet i garderoben enn noe damelag tilsammen.

Knut Sundar flyttet fra Lambertseter i 1976, og bor nå på Holmlia.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vi vil helst at du er med på diskusjonen under fullt navn, men aksepterer at det kan finnes gode grunner for å være anonym. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere