RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Absint som på 1800-tallet

Xavi Sert inviterer til bohemliv på en av Barcelonas eldste buler.

– Glass, gaffel, sukker og vann, begynner Xavi Sert på Marsella Bar i Barcelona, og slår hull i korken på en vannflaske.

Skjenkeritual

Tynne vannstråler risler forsiktig over en liten sukkerbit. Sakte, sakte løser den seg opp på gaffelen som er lagt tvers over glasset.

Idet sukkervannet drypper ned i det grønne brennevinet, blandes væskene i seige hypnotiserende virvler, og med ett skifter fargen til skimrende gulgrønn.

– Absint er veldig bittert, så du må sukre og tynne den. Og det må gjøres på denne måten – langsomt – på grunn av spritens dårlige blandingsevne, forklarer Xavi, og avslutter det eldgamle skjenkeritualet.

– Den ferdigblandede absinten skal være gyllen og litt tåkete på en gang. Akkurat som virkningen!

Kunstneriske timer

Ryktet forteller at Marsella Bar er en av Barcelonas eldste buler, og her serveres husets egen absint – som alltid.

Baren åpnet allerede i 1820, og rundt forrige århundreskifte var Marsella yndet tilholdssted for modernista-bevegelsen, det katalanske sidestykket til det franske art nouveau-miljøet.

Det var her de satt – bohemene – bak tunge, mørke gardiner, med sine grønnglinsende glass, og filosoferte over livet, døden, kvinnen og kunsten.

Tidspunktet da barene og bistroene fyltes om ettermiddagene, ble sågar omtalt som «den grønne timen», så populært var anisbrennevinet i Frankrike og Spania.

Sprithungrig

– Vi ville gå hit hvor de store kunstnerne og forfatterne, som Gaudi, Picasso og – litt seinere – Hemingway, pleide å drikke, sier Jim Mc Fruin og Zaidee Penhaligon begeistret ved et av Marsellas alderstegne marmorbord.

De engelske studentene blander møysommelig sin absint, mens baren fylles opp av flere sprithungrige skribenter, studenter og halvstuderte røvere. Den hostesaftaktige eimen ligger tjukk langs buktende utskjæringer og art nouveau-prydede veggspeil.

– Tenk, det så akkurat sånn ut her da kunstnerne gikk hit for hundre år siden. Det er jo som å reise tilbake i tid! utbryter Zaidee begeistret, og beundrer det arkaiske interiøret.

Unge bohemer

På Marsella Bar har klokka stått stille siden modernistabevegelsen regjerte. Her dunker ingen hippe rytmer i bakgrunnen. Den brune takmalingen flasser kontinuerlig, og pinnestolene knirker faretruende.

Støvet på hyllene ble antakelig virvlet opp av Picasso selv, og utsikten til det tvilsomme strøket utenfor er fortsatt stengt av mørke gardiner.

Men det er fremdeles byens unge bohemer som vanker på Marsella. Noen stikker innom for et lite glass, mens andre sitter hele kvelden.

– To til, bestiller innfødte Jesus Navado optimistisk i baren, og returnerer humrende til madamen, med raust påfyll av den grønne feen.

Delirisk fe

Det sies at absint fikk kallenavnet «la fee verte» – «den grønne feen» – på grunn av fargen. Andre mener imidlertid til at betegnelsen kommer av den grønne feen som fantes i rusen.

Absint inneholdt engang mengder av urten «Artemisia absintium», eller malurt, samt drøyt sytti prosent alkohol, og tyllet du i deg nok, ville feen åpenbare seg.

– Det finnes ikke narkotiske stoffer i Marsella-absinten nå lenger, sukker Xavi, og rører forsiktig i nok en sjenerøs påtår.

Husets grønne fe er kyndig blandet ut til en gyllengul drøm, dog med «bare» 55 prosent alkohol og mindre malurt enn i gamle dager. Xavi Sert serverer med ulveglis:

– Men man bør nok ikke drikke så mange likevel!

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere