RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Bypatrioten Christian Ringnes

"Selskabet for Oslo Byes Vel" innstiftet i 1989 æresprisen "Bypatrioten" til en som viser omsorg i ord og gjerning for byen. Rolf Stranger var den første bypatrioten og i fjor gikk prisen for første gang til en representant for næringslivet. Christian Ringnes fikk den honnør og ære at Oslo Byes Vel utpekte ham til Bypatrioten 2006.

Her er utdrag fra den takketalen Christian Ringnes holdt ved utdelingen på Ekebergrestauranten 24. april 2005. Talen er også gjengitt i St. Hallvard og jeg har fått lov å gjengi den.

Hjertelig tusen takk
, jeg blir overveldet av all varmen - ikke bare varmen som strømmer inn gjennom de store vinduene ved solens hjelp, men den enorme varmen som jeg merker i denne salen. Det gjør godt når jeg tenker på alle de millionene som har forsvunnet inn i denne bygningen.

Det gleder meg at også de antikvariske myndigheter fornøyd med den restaurerte Ekebergrestauranten. Men diskusjoner har det vært - spesielt omkring fire temaer.

Det ene temaet
er fargen på bygningen. Skulle vi gå tilbake til den opprinnelige gule fargen fra 1929 eller skulle vi holde oss til noe som var tilnærmet signalhvitt, slik vi alle husker bygningen. Mange av fagfolkene ville tilbake til Lars Backers opprinnelige farge, mens absolutt alle andre sa at den måtte være hvit! Og derfor valgte vi en farge som både er varm og hvit.

Den andre store
diskusjonen var terrassen. Den valgte vi å ikke tilbakeføre, det vil si flytte vegglivet innover til opprinnelig posisjon. Restauranten trenger en festsal for store anledninger, og brylluper med mange gjester er viktig. Vi ønsket å gi rom til å hylle bruder på dette stedet i årene som kommer.

Det tredje diskusjonstema
gjaldt terrassebelegget. Vi hadde hatt lyst til å kombinere terrasse med parkett. Det hadde noe med akustikk å gjøre. Det akustiske problem ble løst ved at vi fikk lov til å legge "flåten" med lydabsorberende plater i taket som suger opp det kakofoni av støy som arkitekt Mellby senior - faren til han som har vært arkitekt for vår restaurering - beskrev da Ekebergrestauranten var i sin første storhetstid.

Den siste diskusjonen
gjaldt en matheis som vi fikk på plass som følge av ytterligere et kompromiss.

Det er mange som lurer på hvorfor vi egentlig kjøpte Ekebergrestauranten. Det er riktig at det hele begynte med at malermester John Brendmoe kontaktet meg med spørsmålet om jeg hadde lyst på en julepresang. Man skal passe på når et slikt spørsmål kommer fra en større leverandør. Men det kom fort for dagen at julepresangen var Ekebergrestauranten, og forutsetningen var at jeg selv betalte regningen. Jeg slo til.

Det var for
øvrig Schous Bryggeri som i sin tid sto for finansieringen av restauranten. Schous ble kjøpt opp av Ringnes, egentlig var det en fusjon hvor Ringnes-navnet kom heldigst ut. Jeg er fortsatt følelsesmesknyttet til Ringnes Bryggeri, selv om min del av Ringnes-familien forsvant ut av brygfor to generasjoner siden. Det er forferdelig at bryggeriet er solgt til Danmark fullt og helt, for litt over et år siden, faktisk vedtatt av bedriftsforsamlingen i Orkla den 3. mars 2004 - på min 50-årsdag. Men følelser til side, Eiendomsspar har 214 restauranter i sin portefølje av eiendommer, ingen fullt så store som Ekebergrestauranten, men dette er den eneste der det er kontraktsfestet at det i kommende 15 år kun skal serveres Ringnes øl.

Jeg må fortelle
om min store drøm og visjon om et parkanlegg i området rundt restautanten. De av dere som var meget observante da dere kom hit, så fire skulpturer på veien opp til restauranten. Nede i den lille rundkjøringen nær trikkeholdeplassen står Joy- idrettskvinne på full fart mot frem- laget av Kirsten Kokken. Per Ungs skulptur Mor med barn står halvveis oppe i veien. Hun står også på torvet i Hammerfest. Daphne av Per Ung står i rundingen før trappen til restauranten. Og på kanten her oppe står Knut Stens Drømmersken. Det er en abstrakt figur, et kvinneansikt som fremår som en drøm.

Disse kvinneskulpturene inngår
i visjon om en skulpturpark til kvinnens pris, som jeg har lyst til å anlegge i Ekebergskråningen. Det er et botanisk mangfold i området, som er helt fantastisk. Det er tydeligvis veldig gode vekstvilkår i området. I tillegg er det en rekke gamle fornminner. Borte ved Hundehadde tyskerne en æreslund der de fikk gravlagt sine falne soldater.

Apropos krigen; Terboven
brukte denne bygningen delvis til å ha luftvernkanoner på taket og delvis som sovesal for tyske soldater. Under bakken var det et stort anlegg av ganger og rom. Det skjedde virkelig mye rart her både under og etter krigen. En historie er fra 1953. Da hadde Forsvaret for lengst overtatt anlegget. Plutselig forsvant hele vinkjelleren på Ekebergrestauranten 15 meter rett ned i Forsvarets anlegg. Det var ganske mye vin i den kjelleren. Brekkasjen var påfallende omfattende, og man var raske til å rydde opp. Siden har det, så vidt jeg vet, vært lystige fester der nede helt frem til vår tid. Men reparasjonen av gulvet på Ekebergtok nesten et helt halvår, det måtte jo sikres. Historien om vinkjelleren som forsvant er en dramatisk episode i Ekebergrestaurantens historie.

Litt nedenfor her
står det et lite hvitt hus, det ligger litt underlig og ser ut som et slags forvokst ferdighus fra Block Watne, men det er det ikke. Det er - dette har tatt lang tid å grave frem og må holdes hemmelig - det er Forsvarets satellittstasjon Nittedal, som ligger der nede. Fra Kolsåstoppen som vi kan se på den andre siden av fjorden, sendes det signaler rett mot noe som ser ut som en vanlig trevegg. Men det er en glassfibervegg som er laget som en trevegg, og bak der er det utstyr som tar imot signaler og sender dem videre. Jeg vet ikke hvor, men det går tydeligvis veldig mye oppover til et land som ligger på den andre siden av Atlanterhavet. Et omfattende tunnelanlegg inngår i anlegget. Dette har Forsvaret holdt på med i årevis og ingen vet helt sikkert, bortsett fra dem som er i Forsvaret og er sikkerhetsklarert, hvor disse tunnelene og gangene går.

Med til historien
hører også hvordan eiendommen ble kjøpt. Det var altså denne julepresangen fra John Brendmoe, og jeg skjønte jo raskt at han så for seg at det var et nesten ubegrenset oppdrag her. Han hadde ikke tenkt å være med som deleier, nei, det var ikke så farlig med det. Det viktigste var at dette havnet hos noen med vett og forstand til å drive et slikt prosjekt igjennom. Vi begynte med et budsjett for oppussingen på offisielt 15 millioner, uoffisielt for oss selv 20 millioner. Vi mente vi hadde gjort et godt kjøp, for forrige eier som kjørte bulldoser her inne og rev ned trapper og alt mulig rart, han hadde jo kjøpt det for 30 millioner. Halv pris pleier å være bra.

Men det ble selvsagt dyrere enn oppbudsjettert. Erik Sture Larre som sikkert en del av dere vet hvem er - den gamle hjemmefrontmann som bor i Madserud allé - han fortalte meg allerede få dager etter kjøpet at "Her har du virkelig gjort deg bort, Ringnes. Dette kan du ikke tjene penger på." "Nei", sa jeg, "vi er faktisk klar over at dette kan vi ikke tjene penger på, og det blir sikkert dyrere enn vi tror også." "Ja, det blir mye dyrere enn det dere tror også."

Samtalen med Larre
fant sted i et sosialt lag, og jeg tror han sa det 15 ganger i løpet av kvelden, at dette kommer jeg ikke til å tjene penger på. Og jeg sa, vi skjønner det, vi skjønner det. Den kvelden forsto jeg hvorfor Larre gjorde det så godt i motstandskampen han ga seg ganske enkelt ikke og holdt standhaftig fast ved sin overbevisning. Og du verden så rett han har fått.

Men folkeinteressen for denne restauranble jo enorm.

Underveis ble det
tatt mange valg som var med å bidra til at budsjettet vokste. Skulle vi f.eks. koste på tre millioner for å få toalettene ned i kjelleren - eller skulle vi la det være som det var. Skulle vi legge skifer på terrassen - eller skulle vi bare legge ut gammel grus. Ved hovedinngangen sto det en trafokiosk - det var forresten fire små trafobyggverk - skulle de få stå eller skulle det ryddes opp i inngangspartiet. Skulle det investeres i en pizzaovn med italienske stener, slik at det på sommerstid kunne serveres nybakte brød med en herlig duft som ville pirre ølganene. Skulle vi, eller skulle vi ikke? Slike beslutninger økte budsjettet opp til 30 millioner.

Og kunst måtte
vi ha. I festsalen henger det store bildet Badende gutter av Odd Nerdrum. Det tilhører min egen samling og er valgt fordi kontakten til sjøen skal være umiddelbar. Vi har også et morsomt maleri av Per Krohg som henger straks innenfor innøren. Det forestiller picnic i Ekebergskrenten og viser ham selv, hans kone Lucie og en del barn - samt det tredje hjulet på vognen og siste hjørnet i trekanten, nemlig kunstneren Pusjkin. Lucie var modell og ble forelsket i Pusjkin. Dette var Per Krohg klar over, de levde i en uharmonisk trekant, og det var vel Pusjkin som på en måte fikk mest glede av Lucie. Men han var en fortvilet mann og tok sitt liv i sitt atelier. Det siste han gjorde var å ta blod fra sitt eget bryst og skrive på døren inn til atelieret "adjø Lucie". Dette var jo fryktelig, og det var mye sorg, kanskje Per Krohg ikke var fullt så lei seg som alle de andre. Med til historien hører at en gallerist ville ta med seg denne døren og selge den på auksjon. Pusjkin var jo en ganske stor maler, og dette hans siste aktstykke kunne være verdifullt for de spesielt interesserte. Men da grep sønnen Guy Krohg inn og fikk sammen med sin fetter lagt sine hender på denne døren, som ble brent i en seremoni. Dette er et lite sidespor, men jeg tenkte: Hvorfor ikke fortelle litt om kunsten?

Per Front har
malt kvinnemaleriet nede i kjelleren, noen vil oppleve det som lett pornografisk, men det er ikke det, det kan bare se slik ut. Vi har et kunstverk som jeg ikke har rukket å bli glad i enda, av Magne Furuholmen, som henger i selve hovedrestauranten. Det er åtte billedtablåer som er satt sammen, det er i grått, ganske morsomme med påmaling i skrift. Det var arkitekt Mellbye og interiørarkitekt Næss som gjerne ville ha disse tablåene. Det har vi også betalt for mye for. Det skjønte jeg da vi fikk en flott vase med på kjøpet. Den står på peisen til Backer, som er mer original Backer enn den peisen han selv klarte å bygge.

Jeg gleder meg
til å arbeide med parken som vil ta utgangspunkt i det botaniske mangfold, geologien, fornminner i form av stengjerder og gravrøyser osv., og det fantastiske nettverk av stier som fins her oppe. Jeg ser for meg en engelsk park, altså ikke en formatpark som Frognerparken, som jo er fransk i oppsettet, men en leken skogspark. Også gondolbane er en mulighet.

Mange spør meg om jeg ikke synes at mange andre også burde gi av sitt overskudd til denne typen ting. Mitt svar er at jeg synes alle skal få gjøre akkurat det de vil med sine egne liv. Egentlig er det ganske fint at det ikke er så mange som gir, for da synes vi som gjør det, mye bedre. Og nå har jeg altså syntes så godt at jeg har fått en veldig hyggelig pris for det. Denne prisen er vanligvis blitt gitt til folk av ånden og ikke til folk av mynten. Jeg har alltid ønsket å være en mann av ånden, men det har åpenbart vært helt umulig for meg å få til, så jeg har måttet nøye meg med mynten. Men jeg ser på dette som et veldig lovende skritt for årene fremover. Tusen tusen takk skal dere ha alle sammen.

Når en ser det Christian Ringnes har utrettet og hører om hans vyer for området, kan vi si at han er ikke bare en "Bypatriot", men en ekte "Ekebergpatriot".





Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere