RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Prest Knut Sand Bakken skriver om døden.
Prest Knut Sand Bakken skriver om døden. Foto: Foto: Arkiv

DEBATT: En verdig død

Døden er noe vi sjelden snakker om selv om det eneste vi vet helt sikkert er at vi skal dø! Jeg leste nylig i en dødsannonse at NN fikk en verdig død. Jeg stoppet opp da jeg leste det. Slikt fremkommer så alt for sjelden i dødsannonser. Det står som regel«sovnet stille inn,» «forlot oss» eller «gikk inn i hvilen.»

Som prest har jeg møtt hundrevis av pårørende. Mange kan fortelle at de nærmest ble «spedalske» etter at en av deres kjære gikk bort. Venner og kjente holder seg borte, da de ikke helt vet hvordan de skal oppføre seg. Jeg oppfordrer nesten alltid de pårørende til å ha en åpen begravelse slik at de som har anledning, kan delta. Alt for ofte finner sermonien sted i stillhet selv om det var den avdødes ønske. Men da tenkte ikke vedkommende så mye på de som satt igjen. Mange av dem trenger medfølelse, hjelp og støtte i tiden etter en av deres nærmeste er død.

Jeg får ofte spørsmål om barn skal delta i bisettelsen. Det bør de. Døden er en like naturlig del av livet som fødselen. Og vi voksne bør svare barna når de spør om hvor mormor er nå.

Ca 80% dør på sykehus, sykehjem eller en annen institusjon. Slik var det ikke før. Da døde de aller fleste hjemme med de nærmeste rundt seg. De som ønsker å dø hjemme bør få den nødvendige hjelp for å få oppfylt sitt ønske. Men de aller fleste vil også i fremtiden dø på en institusjon.

På mange sykehus og sykehjem opplever mange eldre desverre en ensom og uverdig avskjed med livet. Og ofte mangler retningslinjer for en verdig død! De ansatte, det være på sykehus eller sykehjem bør hjelpe til så det så langt det er mulig blir en verdig død. Da må de ha kjennskap til den omsorg som er nødvendig for en døende, både når det gjelder smertelindring, psykologisk, åndelig og sosial støtte!

Tabuet om døden må fjernes. Og det er særlig viktig med større åpenhet om livets sluttfase. Vi er opptatt av livet. Politikerne snakker om livskvalitet. Og folkehelseansatte følger opp og forklarer hvordan vi skal leve for å oppnå et høy alder. «Carpe diem»- «grip dagen,» sier vi. I en tid hvor helse er i ferd med å bli frelse gjør vi alt vi kan- og mer til?- for å fortenge det som er tungt og vanskelig, motgang, sykdom, sorg og død. «Memento mori»- «husk du skal dø» passer liksom ikke inn i vår måte å tenke på!

Vi må bli flinkere til å snakke om «dødskvalitet.» Mange pårørende sitter ofte igjen med dårlig samvittighet- kanskje med god grunn?- for at far eller mor ikke fikk en verdig død. Det var jo så mye annet som fylte dagen, arbeid, hus og hjem og barna.

Jeg har opplevd at de nærmeste ikke har tid til å sette av en time til samtale før bisettelsen. Barna skal på trening! Det sier mye om hvordan vi foretar våre prioteringer.

Heldigvis har det blitt litt mer åpenhet om døden. Dødskvalitet er viktig. Og vi blir fattigere som mennesker om vi lever uten å gjøre oss noen tanker om døden, en verdig død!
 


Knut Sand Bakken,
prest, Oslo

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere