RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Innleggsforfatter Knut Chr. Hallan er leder for Folkeaksjonen mot giftfumping og gir i dette innlegget sin oppsummering av slamdeponeringer, steinproblematikken, rettssaken og veien videre.
Innleggsforfatter Knut Chr. Hallan er leder for Folkeaksjonen mot giftfumping og gir i dette innlegget sin oppsummering av slamdeponeringer, steinproblematikken, rettssaken og veien videre.

DEBATT: Slamdumpingen ved Malmøykalven - hvorfor det gikk galt og vil vi lære noe av det?

Det er nå 4 år (og over 3300 timer anvendt) siden jeg kom inn i saken og gir leserne en kjapp oppsummering: Rettssak nr. 4 varte i 7 uker og dom vil foreligge i februar. Uansett resultat rent juridisk, ble det klinkende klart for oss som fulgte med daglig, at dette prosjektet ikke ble noe miljøtiltak. Oslo Havns interesser i opprydning i Bjørvika, der man skal selge boliger på gamle kaiområder, kravet til dypere vann for stadig større cruiseskip, kombinert med Statens Veivesens behov for å bli kvitt leire der senketunnelen skulle frem, ble «solgt inn» til politikere på falske premisser.

Påfunnet av «dypvannsdeponi» og «spleiselaget» i en «helhetlig opprydning» som man frekt nok kalte «Ren Oslofjord», ble applaudert av SFT. SFT betalte millioner av kroner og derved ble en partner i prosjektet, ikke en tilsynshaver og kontrollør.

SFT mente at det var bedre å flytte på slammet enn å la det ligge der det lå, og dette var den eneste måten man økonomisk sett kunne få gjort det på. Metoden var ny, aldri før var det «ført forurenset sjøbunn ned i et dypvannsdeponi med tyngdekraften i rør». Dette var et eksperiment. Fra første grabbtak gikk det prestisje i å bevise at dette var et fornuftig tiltak.

Med på laget ble NGI- Norges Geotekniske Institutt, som på forhånd hadde anbefalt metoden og utredet et måleopplegg. De var ingen overraskelse at det var nettopp NGI som senere ble ansatt av Oslo Havn til å gjennomføre overvåkingen. NGI ble utnevnt til KONTROLLANSVARLIG MILJØ for byggherren, altså Oslo Havn. Med NGI på laget, skulle vi sikres at alt skjedde på lovlig vis. Secora AS, et statlig nyetablert selskap, fikk jobben med å mudre, transportere og deponere tilbake i sjøen. Det nye Secora AS trengte en referanse fra et så stort prosjekt, og forhåndskalkulerte jobben uten fortjeneste.

I dag vet vi at måleprogrammet ikke var ment å dekke ulovligheter, og vi vet at det var så store huller i målingene at selv en ukultur i Secora av grov karakter, ikke ble oppdaget. Mange påstår at måleprogrammet var laget slik med vilje slik at ingen ting skulle oppdages, og at prosjektet i Oslofjorden kunne bli en mal for resten av landet.

17 nye havner sto klare . NGI og Secora så store oppdragsmuligheter, hvis eksperimentet i Oslo gikk bra. Det måtte rett og slett gå bra!

Alvoret i saken ble tydelig da statsadvokaten tiltalte statlige og kommunale selskaper, og la ned påstander om betydelige bøter og inndragninger, i alt 12,5 millioner overfor NGI, OH og Secora. I tillegg er det viktig at de ansvarlige personlig ble tiltalt. At aktoratet nedla påstander om ubetinget fengsel for alle 5 tiltalte, etter at all vitneførsel var ferdig, forteller at de som er ansvarlige i slike forurensningslovbrudd, må regne med å bli personlig stilt til ansvar.

Hvorfor gikk det galt? Det var et eksperiment. Metoden var aldri før blitt brukt. Den var ukjent og ny for både SFT, NGI, Secora og Oslo Havn og den var ny for politikerne i Oslo kommune og på Nesodden. Å føre slam og alskens skrot fra et havnebasseng ned i et trangt rør med tyngdekraften så nær bunnen som mulig, var en skrivebordsteori som ingen hadde gjort før. I praksis ble nedføringsmetoden umulig å leve med allerede etter kort tid. Secora rapporterte om stein som satt seg fast i pumpen etter få dager.

Men fordi Secora, som tidligere var Kystverkets mudringsavd, skulle vise at de kunne stå på egne bein som et statlig aksjeselskap, forhåndspriset så lavt at de fikk jobben, uten å vite hva de egentlig hadde foran seg. Enhver stans i prosjektet kostet store penger. Allerede i første uke i mars 2006 oppsto problemet denne rettssaken dreide seg om: Hva gjorde Secora med de stein- og skrotholdige massene som ikke kunne pumpes fordi de satte seg fast i pumpen? Oslo Havn ville ikke betale Secora for slike driftsstans, det var stort tidspress og Secora fant sine egne veier: Etter arbeidstid, ved å åpne lektere mens måleren ikke var på. Det dreide seg om tid og penger. Hver morgen skulle det ligge en tom lekter klar for nye muddermasser.

Det var også Tidspress og sparing av penger som gjorde at septiktanken ble tømt hver gang den var nesten full, så slapp de å gå til kai, tape tid og bruke penger.

Metoden med å åpne transportlekterne i bunnen og derved bli kvitt massene med skrot og stein i det stille om kvelden og nettene, uten at måleren sto på, gikk greit i nesten 2 år. Men så ble steimengden i havnen utenfor Rådhuset i Piperviken så stor at man slo av måleren, eller ikke satt den på når man deponerte. Å frakte massene til NOAH ble undersøkt, men for dyrt, for ingen ville betale ekstrakostnadene. Gang på gang ble lekterne tømt ulovlig mens måleren som skulle ha oppdaget det, ikke sto på.

Først etter nesten 2 år, ble Secora og Oslo Havn enige om en trakt for stein på et rør nr. 2 for å få gjort nedføringen lovlig. Dette kostet 2,5 millioner, ikke rart at de kranglet om hvem som skulle betale.

Trakten kom raskt på plass etter at vi avslørte jukset. Under en aksjon der bl.a. undertegnede hadde klatret opp i en kran ute på pumpelekteren, oppdaget vi hvor mye steinholdige masser som de ikke klarte å pumpe ned i røret. Samtidig la en Secoraansatt skipper kortene på bordet og fortalte at han hadde vært med på å åpne lekterne. Rettssaken har senere i detalj klarlagt hva som skjedde og hvorfor. Så er det opp til retten å ta stilling til omfanget og hvem som er ansvarlig. Ukulturen i Secora og i Oslo Havn er grundig belyst i ukevis.

Hvorfor oppdaget verken SFT eller NGI ikke dette jukset? I all rettferdighet var det SFT som til slutt anmeldte Oslo Havn og Secora. Men først etter avsløringene, og først etter å ha sett den meget omfattende anmeldelsen Miljøstiftelsen Neptun hadde levert Politiet. SFT måtte redde sitt eget skinn. Videre kan vi trygt si at SFT og alle vi andre ble ført bak lyset av NGI. Politiets anmeldelse av NGI går ut på falsk forklaring. En meget alvorlig påstand for en halvstatlig institusjon som NGI. De lever av tillit.

Etter 7 uker i retten er det overhodet ingen tvil om at NGI ga falsk forklaring til sin oppdragsgiver Oslo Havn, som rapporterte videre til SFT, som igjen rapporterte til Miljøverndepartementet. Som KONTROLLANSVARLIG MILJØ overfor tiltakshaver, altså Oslo Havn, rapporterte NGI at alt var «bare fryd og gammen».

«Secora gjør jobben sin, alle tillatelser fra SFT blir fulgt, alle måledata ligger innenfor de tillatte grenser, NGI mottar alle måledata fra Secora». Slik lød månedsrapport etter månedsrapport. Det var ikke en eneste antydning om at grunnlaget for å hevde dette, manglet.

I 20 måneder fra oppstart i februar 2006 til september 2007, altså da de ble avslørt, lød hver eneste månedsrapport like bra, enten de hadde mottatt alle data eller bare halvparten. For mars 07 f.eks. manglet logger, dvs. måledata, fra 31 lektertømminger. Likevel skrev NGI i månedsrapporten hele 2 steder at de hadde fått alle måledata og at tillatelsene ble fulgt. Ikke engang den slueste forsvarsadvokat klarte å bortforklare dette faktum i retten.

Hvordan i all verden kunne det skje? Hvilke interesser hadde NGI ved å holde tilbake opplysninger? Ingen, men det ble i retten avklart rot hos Secora, slurv, likegyldighet og ukultur både hos Secora og i NGI. Og når ingen oppdaget jukset, var det bare å fortsatte. De dataene NGI fikk fra Secora ble satt sammen i et gjennomsnitt for månedsrapporten som skjulte jukset. Og etter hvert som NGI ansatte gikk lei av å etterlyse logger fra Secora, måtte de til slutt si ifra. Men da var det gått neste 2 år. Det gikk 20 måneder før det kom en månedsrapport fra NGI hvor de nevnte at det manglet data.

Så var det prestisje hele veien fra maskinkjøreren på lekteren helt opp til statsministeren om at dette var et bra prosjekt. NGI bedro alle, så får retten avgjøre om det var med forsett eller med udugelighet. Og kom ikke å si at det ikke var mulig å oppdage. Verken Oslo Havn, NGI eller SFT ville egentlig bli avslørt, og holdt dette skjult så lenge de kunne. I dag vet vi hva som skjedde. Selvsagt var det SFT som skulle ha oppdaget dette, men ønsket om at dette var et godt prosjekt overskygget alt.

Hva kan vi lære av dette? Det blir for lettvint å hevde at dette hadde gått bra, bare Secora ikke hadde jukset, NGI ikke hadde sviktet og SFT ikke sovet i timen.

Prinsippet med å grave opp forurenset havnebunn og pumpe det ned i sjøen litt lenger bort må aldri gjentas. Det lar seg ikke gjøre. Det strider imot enhver naturlov, og Oslofjord-erfaringene har gitt oss en skikkelig lærepenge. Selvsagt skulle deponeringen ha vært stoppet. Erik Solheim gjorde en slett jobb. Men i ettertid har han instruert SFT til ikke å gi slike tillatelser. Forhåpentligvis har vi lært noe.

Rettssaken denne gang gjaldt KUN deponeringen. Vi som vet at TILDEKKINGEN var en bløff, venter fortsatt på beviset at de klarte å tildekke. Nå skylder giftdumperne på hverandre. Det beviset kommer aldri.

Knut Chr. Hallan
Leder av Folkeaksjonen mot giftdumping

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere