RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

SOMMER: Astri Gram fotografert sommeren 2004 slik hun huskes i distriktet. Bildet er tatt på Hotell Borge ved Tønsberg, et sted hun trivdes svært godt og hvor hun ferierte i nærmere 50 sommerferier. Foto utlånt av familien
SOMMER: Astri Gram fotografert sommeren 2004 slik hun huskes i distriktet. Bildet er tatt på Hotell Borge ved Tønsberg, et sted hun trivdes svært godt og hvor hun ferierte i nærmere 50 sommerferier. Foto utlånt av familien Foto: Foto utlånt av familien

En ekte Bekkelagsfrue forteller

Da Astri Gram vokste opp på Bekkelaget, var det nærmest som å vokse opp på landet, forteller hun i dette intervjuet med eldrerådet fra slutten av 90-tallet.

Eldrerådet i bydel Ekeberg/Bekkelaget ved Ba Lie tok initiativ til å intervjue en del eldre mennesker som en antok hadde interessante liv de kunne berette om. De snakket blant annet med Astri Gram.

Dette var i februar 1998, altså før bydelene Ekeberg/Bekkelaget, Lambertseter og Nordstrand ble slått sammen til en bydel med navnet Nordstrand. Intervjuer i dette tilfellet er Ingrid Ballangrud, en dame som hadde jobbet for eldre og hadde lang erfaring. Intervjuobjektet var Astri Gram som bodde i Framveien 4 (nåværende nr. 12). Framveien går parallelt med Kongsveien fra Sportsplassen til Bekkelagsveien.

Bestefaren, Johan Lie, var urmaker, og drev urmakerforretning i Storgaten. I 1875 kjøpte han en ca. 30 mål stor eiendom på Bekkelaget. Eiendommen var begrenset av Kongsveien og Bekkelagsveien, og strakte seg mot fjorden til nedsiden av dagens vei «Bestemorstien». Denne veien har for øvrig fått sitt navn til minne om Astris bestemor, Karoline.

Lie var en av de første som bygget i skråningen på Bekkelaget. Tusenvis av kjerrelass med jord og leire ble etter hvert kjørt ut på eiendommen hans, som opprinnelig stort sett bare var en naken fjellskråning.

Slo ball og vippet pinne

Her er intervjuet:

«Det første jeg vil spørre deg om er hvor du er født?

– Jeg er født på Bekkelaget.

Har du bodd her i dette huset i hele ditt liv?

– Nei, her har jeg bodd i 50 år. Jeg vokste opp i Bekkelagsveien 16, som var hovedhuset på den opprinnelige eiendommen her. Der bodde også mine besteforeldre Johan og Karoline, som eide hele eiendommen.

Hva er det første du kan huske, – ikke det du er blitt fortalt eller sett av fotografier, men kan huske fra du var barn?

– Vanskelig å si. Men jeg vokste som sagt opp med mine besteforeldre som bodde i etasjen under. Jeg var veldig glad i dem, og var mye nede hos dem hver eneste dag.

Noe spesielt husker jeg ikke annet enn at vi ungene lekte ute. Unger kom fra alle kanter. Vi slo ball, vippet pinne, lekte gjemsel og sånne ting da. Det var vårt liv. Vi hadde en stor gårdsplass, og den ble hovedplassen for ungene som bodde i nabolaget. Vi løp ikke gatelangs.

Hadde du noen søsken?

– Jeg hadde en bror (Rolf Bosse Berntzen) som var 5 år eldre. Min mor var gift to ganger. I annet ekteskap fikk hun en sønn (Anders Johan Hveem) som bor like i nærheten her. Han er 11 år yngre enn meg.

Hadde dere stor slekt, eller?

– Nei, det hadde vi ikke. Det var jo mine besteforeldre som var hovedpersonene, men vi hadde også mors bror Alf Lie, som i likhet med sin far også var urmaker. Han bodde på Solveien 1.

Finere på søndager

Da du var liten, kan du huske om det var noen forskjell på klesdraktene til hverdag og søndag?

– Å ja, du kan skjønne at vi måtte pynte oss på søndagene. På 17. mai og slike dager var vi veldig fine, og selv om vi holdt på å fryse i hjel skulle vi ha på oss de tynne fine klærne.

Og maten da? Var den mye finere på søndager enn på vanlige hverdager?

– Antakelig var det stek eller laks på søndager. Dette var ikke vanlig mat slik som det er i dag.

Men så kom skoletiden. Hvor gikk du på skole?

– Jeg begynte på frøken Thielesens skole. Dette var en privatskole, som holdt til i murhuset nederst på høyre hånd i Bekkelagsveien, like før man kommer ned til Mosseveien. Der var det 6 klasser og ca. 8–10 elever i hver i klasse. Vi ble hørt hver dag. Da jeg kom på Middelskolen var jeg så overrasket over at jeg nesten kunne regne ut når jeg skulle bli hørt. Det var en stor forskjell.

Barneskolen var betalingsskole, og vi måtte betale kr 30,- pr. måned. Det var voldsomt mye, og vi måtte holde oss selv med bøker. Men der hadde min mor gått på skole, og min onkel og tidligere generasjoner, så der måtte vi også gå. Det var tradisjon. Etter barneskolen gikk jeg på Nordstrand Middelskole, og deretter ble det Oslo Handelsgymnasium og Wang Handelsskole.

«På landet»

Idrett, – hvordan var det med det?

– Vi gikk også på skøyter på Sportsplassen. Datt og frøs. Da var det ikke slik at vi kom inn for å varme oss. Vi satt på iskalde benker, og tok så av oss beksømstøvlene og tok på oss skøytene. Og svermet rundt. Vi gikk også på ski i marka–Østmarka.

Var dere på utflukter sammen?

– Nei, kan nok ikke huske det. Min mor var jo yrkeskvinne til hun var 80 år, så du vet hun var veldig opptatt. Hjemme broderte hun og leste meget.

Dette området her – var det litt på landet?

– Ja, egentlig. Da min bestefar kom hit ut, var det ingenting her. Han la jo opp til hage i hele området, det var i 1875. Han var 29 år da han kjøpte hele dette området. Det var veldig flinke mennesker, så etter hvert hadde vi kirsebærplantasje hele veien bortover. Hvis det begynte å regne da bærene var modne, måtte alle vi ungene opp i trærne og hjelpe til med innhøstingen. Vi fikk 0,25 øre kiloen. (Ja, det er ¼ øre pr. kilo)
De solgte masse frukt. Det var kolossalt med epler og masse plommer. De hadde også masse roser. På det meste var det rundt 6000 rosebusker på eiendommen. Min mor husket fra sine barneår at det gjaldt å komme tidlig opp om morgenen for å selge roser som ble levert for salg i blomsterforretningene i byen.

Frukten da, hvordan ble den solgt?

– Noe ble solgt på torget, og noe kom folk hit og hentet. Så hadde de en mann som het Prins Dominic. Han var fra Sveits. Han hjalp til med innhøsting og hagen, og så gikk han med trillebår for å hente inn frukt. Det er fremdeles et lite hus der nede, som huset hesten samt et større rom til oppbevaring av frukten. Vi ungene fikk sitte på i trillebåren hans når han kjørte frukten bortover. Stor stas.

Isbil med isblokker

– Den gangen var det også en isbil som kom 2 ganger i uken med svære isblokker. Vi hadde isskap og sjåføren bar isblokken i en svær sekk og satte den i isskapet. Det var et fat under isblokken som tok i mot vanndrypp. Forløperen til dagens kjøleskap.

Dere hadde elektrisitet og innlagt vann?

– Jo vi hadde vann innlagt, men do ute. Dette er fra de aller tidligste tidene, vet du.

Hva gjorde du etter skolen?

– Etter et opphold i London begynte jeg på kontor da jeg var 20 år.

Hvordan var lønningen den gang, kan du huske det?

– Ja, det husker jeg. Jeg hadde lært meg stenografi på Wang og fikk arbeid som norsk/engelsk stenograf i Ingeniørforretningen Atlas. Jeg stenograferte mye om ekkolodd for båter, og jeg begynte med kr 120,- per md.

Så giftet du deg.

– Ja, så giftet jeg meg og fikk barn. Det gikk dog 4 år før jeg fikk vår sønn. Jeg var nokså uerfaren med husarbeid og matlaging da jeg giftet meg, for hjemme hadde vi alltid hatt hushjelp. Min mann ville derfor at vi skulle vente litt med å få barn.

Var det vanskelig å få tak i hus?

– Nei, vi fikk oss leilighet i Briskebyveien. Der bodde vi i 5. etasje i 10 år før vi bygget her i Framveien.

Da du hadde giftet deg, ble du hjemmeværende?

– Ja, da ble jeg husmor. Min mann var krevende sånn. Han ville at jeg skulle stelle i huset. Maten måtte stå på bordet til rett tid og jeg passet vår lille sønn. Vi hadde en syklubb som holdt sammen i alle, alle år. Det ga oss mye. Før hadde jeg nok å gjøre med å stoppe og lappe. Jeg dro til byen for å handle og var stadig på farten.

Kan du fortelle noe om disse dammene som var her, det er interessant.

– Ja, vi hadde en stor dam (der hvor Framveien 18 ligger i 2013). Dammen, som lå i et gammelt bekkeleie, ble gravet ut i forbindelse med utkjøringen av jord, som min bestefar fikk utført. Jeg er blitt fortalt at det tidligere var en båt i dammen, det var springvann der og i en viss periode også ørret.

Da jeg var barn, var vi ungene mye ved dammen, vi plasket og holdt på. Syd for denne dammen (Storedammen) lå det også en annen, mindre dam, den ble kalt Liljedammen. Den var veldig dyp, med liljer og der måtte vi være forsiktige. Der var vi lite. Vi kunne ikke bade der, da måtte vi dra ned til Ulvøen.

Robåt til Ulvøen

Så må jeg få høre litt om den tørkesteinen.

– Tørkefjellet? Det er ikke noe annet å fortelle enn at det var et stort glatt fjell der vi hadde fin utsikt. Der hadde vi en benk som både vi og de gamle satt på og så utover. Så var det flaggstang der nede med en vimpel som det sto 1875 på.

Du nevnte Ulvøen?

– Vi hadde robåt. Ikke noe motorbåt den gangen nei. Vi rodde for å komme til Ulvøen. Hvis det var god vind satt vi den ene åren opp satt en badekåpe på den, og så hadde vi seilbåt. Vi var jo ikke kapproere, så det kom an på hvem som rodde hvor lang tid det tok over. Så pusset vi båt, og så flørtet vi da, vet du.

Når du tenker på de unge i dag kontra den tiden du vokste opp, hva synes du om de unge i dag?

– De er bortskjemt – det skal jeg si høyt. Det gjelder penger og alt de krever. Dette er en tid som ikke jeg kan følge med i. Jeg har et barnebarn, og han har vært flink. Har blitt sivilingeniør og har gjort det godt.
Da takker jeg for denne koselige samtalen.»

Astri Gram døde i 2008, 95 år gammel. I likhet med sin mor var hun i lønnet arbeide til etter at hun hadde passert 80 år.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere