RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

En fisker forteller

"Paddehavets Budstikke" ble utgitt av Bundefjorden Seilforening. Herfra hentet Nordstrands Blad i 1949 en artikkel der fisker Bjarne Kristoffersen fra Grønsund forteller om 40 år som fisker.

Som de vet, bodde det en del, hva skal jeg si, eiendommelige fremtoninger ved Bundefjorden, folk som ikke levde helt som andre mennesker.

Folket på Katten og Sanddyna

Tenk på Lisa og Emil Katten. Emil var egentlig svenske, gråsteinmurer av fag, men drev mye fiske og, og Lisa gikk rundt og solgte fisk. Det var alltid fullt av folk på Katten i den tiden. Utenfor lå det stadig skøyter, og på gården sto det hester og ventet. Det hendte at hestene gikk hjem alene, de som skulle kjørt, lå og sov ut rusen hos Lisa og Emil.

Ved siden av Katten bodde Julie på Sanddyna. Hun var i sine unge dager meget vakker, nesten en skjønnhet får en si. Hun hadde en venn som het "Laksen", og gjennom årene fikk hun en drøss med unger. Og tenk på August og Johan som bodde i telt ute på Kneppeskjær hele vinteren igjennom. Nå er de borte, alle sammen.

Ljan

I gamle dager var Hvervenbukta likesom et slags sentrum i Bundefjorden. Navnet kommer egentlig av at det lå et verft der, og i gamle dager ble det bygd mange treskip der. Bukta ble også ofte besøkt av trelastskuter, og vi finner enda ofte malmholdig stein i trålen når vi har fisket ved Hvitebjørnsflu. Skutene brukte helst malmholdig stein til ballast. Men først og fremst var det Stubljan eller Ljansgodset som gjorde Hvervenbukta til et slags sentrum.

Vi fisket mye utenfor Stubljan, og jeg gikk ofte opp og leverte kokefisk på kjøkkenet der. Det var skikken, det, og vi slapp å gi noen annen landlott til grunneieren så lenge familien Ingier eide stedet.

Fine folk på Malmøya

Familien Anker, advokat Dunker, generalkonsul Tschudi, professor Halvorsen og en rekke andre kjente menn hadde landsted her, og særlig Dunker samlet mange av landets fremste menn som gjester. Welhaven, P. A. Munch, Jørgen Moe, Ole Bull og mange andre. En tid hadde øya god forbindelse med byen med dampskipet "Ceres", som gikk sin faste rute fra byen til Kongshavn Sjursøya Ormsund Malmøya. Utenfor her måtte dekksmannen legge ned skorsteinen for at båten skulle komme under Ormsundbrua.

En gang kom selveste "Køla-Pålsen", kullimportør H. A. H. Paulsen om bord på "Ceres". På dekket satt doktor Vedeler fra Malmøya og leste sin avis. Paulsen tok feil han trodde doktoren var en venn av ham og gikk bort og feiet til avisen hans. Hvorpå doktoren kvitterte med et raskt slag på kjeven, og det ble et veritabelt basketak mellom herrene. Historien ble senere utførlig skildret i et vittighetsblad under overskriften "Bataljen om bord på slagskipet "Ceres".

Hardt fiskerliv

Vi var ikke gamle før vi begynte å seile på fiske med far, og det ble ofte frisk seilas. Vi dro nedover hele fjorden med de små atten fots snekkene våre, til Hvaler og Tjømø. Ofte lå vi i telt på Store Ferder. Når vi måtte ro, ble det slitsomt. Jeg har flere ganger rodd en snekke fullastet med makrell fra Jeløya til Oslo og så ned igjen for å hente en ny ladning, helt alene. Men så kom motorene. Oppkjøperne var de første som begynte med motor, og for oss var det en lettelse når vi lå på Ferder, å slippe å ro den lange veien inn til Tønsberg. Snart kom vi etter selv også, og det er en himmelvid forskjell på det livet vi førte den gangen i de åpne små snekkene, og slik vi har det nå, komfortabelt og trygt, i de gode skøytene våre.

Østers

På fars tid var østersen det beste og sikreste en kunne fiske. Gamle Ingier drev visst en slags østersplantasje i Bundefjorden, og på den tiden var det nok av østers over alt i fjorden. Senere ble den helt borte igjen, og vi trodde den hadde forsvunnet for godt. Men en gang innunder jul jeg tror det var i 1917 eller 18 fant vi østers igjen i landvadet, og i romhelgen tok vi en tur til Skjærholmene. Vi hadde med oss vannkikkert og "skavel" til å ta den med, og vi fant åtte snes riktig sprek østers. Sju kroner sneset var prisen, så turen var riktig vellykket. Over nyttår tok vi flere turer, og vi hadde riktig gode fangster opptil tjue snes på laget. Nå er det lenge siden vi har funnet østers, men som sagt, den har ofte vært borte før også, og det er ikke umulig at den kommer igjen.

Miner

Det har hendt mye som jeg kunne nevne, men krigstiden var vel den mest spennende tiden jeg har opplevd. Det ble jo stadig sluppet ned magnetiske miner fra fly i fjorden. Vi fiskerne regnet oss for å være forholdsvis sikre mot disse minene, for vi bruker jo trebåter. Selv om motorene gir en viss magnetisk virkning, så mente vi at selve kjøringa var ufarlig.

Det gikk også bra helt til en dag i 1944. Om natten hadde engelske fly sluppet miner, og tyskerne drev på med flere sveipere for å rense opp. Vi ble da enige om at vi skulle se det litt an og fiske bare her inne i Bundefjorden, for tyskerne på en av sveiperne advarte oss meget bestemt mot å snurpe nordover mot hovedleia. Vi holdt oss derfor her syd, og båten til fetteren min, Kristoffer fra Ulvøya, "Ulv", og båten til broren min, "Malmøy", gikk mellom Malmøya og Rambergøya, da ulykken hendte. Det lød et voldsomt smell, og fra "Malmøy" så de at de to som hadde stått på dekket på "Ulv" ble slengt til værs med beina huket opp under haken. Samtidig fløy ankeret på båten ende til værs, det veide over halv hundre kilo. Kjettingen var smidd med løkke til pulleren, og løkka smidde seg ut. "Malmøy" bakket med en gang og gikk inn til siden på "Ulv", som så ut til å synke raskt. De to som hadde stått på dekket hadde kommet seg noenlunde bra fra himmelspretten, men nedenunder hørte de noen som ynket seg. Storluka på båten var delt i to, og heldigvis hadde nota bare dekket den ene halvdelen. Den andre delen av luka fløy opp av smellet, og det var kanskje det som reddet de to av mannskapet som var under dekk, for trykket i hytta ble ikke så voldsomt som det ellers hadde blitt. Karene fra "Malmøya" hoppet gjennom luka og rett ned, og vannet sto alt en halv meter over dørken. Der nede lå en mann på benken med koksovnen på brystet. Ovnen hadde vært spikret fast til dørken, men alle fire beina var røket over. De fikk dradd vekk ovnen og trakk mannen opp. Den andre var det verre med, trykket hadde slengt ham opp mot dekket, og han hadde fått et kraftig sjokk. De måtte hale ham på dekk med makt. Imens hadde de andre gjort klar en sleper, og nå slepte de "Ulv" innover mot Langøya, alt det motoren kunne gå. De rakk akkurat inn til stranden ved Vestre Langøybukta, da sank akterenden, men baugen lå på land. Nå fikk de se nøyere hvordan eksplosjonen hadde virket. To småbåter som hang på slep, var blitt kløvet av smellet. Motoren hadde løsnet i labbene og hadde tatt en tur opp i dekket. Den hadde falt ned igjen en seks-syv tommer lenger forover, og mellomakselen, som er laget av totoms stål, var bøyd i rett vinkel. Tre planker i bunnen var sterkt skadd, og en mengde nagler var løsnet, men ellers så det ikke ut til at skroget var så mye skadd.

Fremdeles farlig

Vi hadde egentlig tenkt å forsøke å taue båten inn til Padda mellom to skøyter. Dagen etter var jeg ute på Langøya, og jeg satt nettopp i telefonen, da smalt en ny mine, denne gangen mellom Langøya og Husbergøya. Det fantes ikke en båt i nærheten av stedet der minen hadde ligget. Da skjønte vi at det begynte å bli farlig, og vi fant ut at det var for stor risiko å la tre skøyter gå i en klump. Det var flere lag av oss på Langøya, og vi ble enige om at det var best å bruke den samme ruta vi hadde gått før, syd for Langøya og Malmøya. Jeg hadde litt trouble med motoren da vi skulle innover, så de andre båtene hadde alt kommet seg inn til Ljanslandet da jeg kom syd for Langøya. Jeg kom inn til Ulvøya med en del av utstyret fra "Ulv", da fikk jeg høre at tyskerne på en sveiper hadde varslet om at de lå to miner sydvest om Malmøya, der jeg nettopp hadde gått forbi. Da begynte jeg å ro, siden gikk jeg over til å bruke vabåten, men jeg tok alltid med en småbåt på slep for sikkerhets skyld.

Vi måtte da la båten ligge på Langøya foreløpig, og det tok oss en ukes tid å få den på land. Den ble liggende der vinteren over, og om våren fylte vi skroget med tomtønner og slepte det til Nesset, der båtbygger Fredriksen snart fikk den like god igjen

Ekorn kan seile

Journalisten spør om Kristoffersen har noe annet han vil fortelle om et mer muntert minne kanskje?

Ja siden vi er seilere vet du at det finnes dyr som kan seile? sier Kristoffersen. Ja jeg tenker ikke på seilfisken som bruker ryggfinnen til spinnaker.

En høstkveld kom jeg med skøyta innover fjorden langs Nesodden. Da jeg passerte en plankestump som lå og drev i sjøen, så jeg det satt noe mørkt på den, og jammen var det ikke et ekorn som satt der. Med rumpa rett til værs lenset den innover så det var et syn. Da vi kom rundt Tangen, møtte vi bror min, og han hadde møtt et annen ekorn som hadde seilt akkurat på samme måten og han hadde enda tatt ekornet om bord på skøyta, og nå vimset den omkring på dekket. Ja, du tror vel jeg bare skrøner nå, men sant er det. Bare spør bror min.

Spritsmugling

Hvordan var det her i fjorden i forbudstiden da hendte det vel litt av hvert? spør journalisten forsiktig.

Jo, da var det ofte folksomt her på fjorden, svarer Kristoffersen. Vi fiskere merket alltid når det foregikk noe, når vi gikk langs land for eks. ved Hvervenbukta eller Katten. Utenfor lå det smuglerbåter, ofte ett større fartøy og noen skøyter rundt, og på land var det fullt av oppkjøpere med hester og biler. Når varene ble brakt i land, kom det ofte lettere, og så ble det bråk og slagsmål. Og det var ikke små ladninger som ble brakt i land, en gang lå det en svær tysk skonnert her og solgte tusenvis av kanner. Skipperen var enda så lite kjent at han måtte spørre seg fram etter et sted han kunne ligge usjenert om dagen. De han spurte, var nok lokalkjente folk, for de loset ham inn mellom Malmøya og Malmøykalven. Der ble han liggende om dagen, og om natten stakk han ut og solgte lasten sin til oppkjøpere.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere