RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

DRAMATISK: Boken «Hjertet mot steinen. En overlevendes beretning fra Utøya» er Adrian Pracons opplevelser på Utøya ført i pennen av Oppsal-forfatteren Erik Møller Solheim.
DRAMATISK: Boken «Hjertet mot steinen. En overlevendes beretning fra Utøya» er Adrian Pracons opplevelser på Utøya ført i pennen av Oppsal-forfatteren Erik Møller Solheim. Foto: Foto: Fredrik Arff / Cappelen Damm

En overlevendes beretning fra Utøya

Adrian Pracon er fylkessekretær i AUF Telemark. Han møter Breivik tre ganger på Utøya, og blir til slutt skutt, men overlever. Adrians opplevelser har blitt bok, ført i pennen av Oppsal-forfatter Erik Møller Solheim.

OPPSAL: Utøya, 22. juli 2011: En mann i politiuniform sikter på Adrian Pracon (21) med et gevær. I et par lange sekunder venter AUF-eren på skuddet som skal ende livet hans. Så senker mannen våpenet sitt, snur seg og går.

En overlevendes beretning

Adrian fikk leve der andre nådeløst ble nektet. Han spilte død blant de drepte og ble skutt da gjerningsmannen senere vendte tilbake.

– Møtet mellom 21-åringen fra Skien og den falske politimannen er møtet mellom to viljer. En som akkurat har meldt seg inn i fellesskapet, og en som har viet ti år av livet til et brutalt angrep på det, sier forfatter Erik Møller Solheim.

Adrians fortelling

Sammen presenterer de den dramatiske historien i boken «Hjertet mot steinen. En overlevendes beretning fra Utøya», som kommer like etter påske.

– Dette er Adrians fortelling, tettest mulig opp til historien slik han opplevde den, sier Erik Møller Solheim og legger til:

– Adrian har hatt et ønske om forstå hvorfor han fikk leve videre, og for meg har det vært viktig å få et minst mulig forvrengt bilde av hva som har skjedd.

Nyansert

Adrians budskap utvetydig: Ingen terrorhandling, samme hvor brutal, vil rokke ved hans engasjement. Ved å fortelle sin historie ønsker han å videreformidle dette engasjementet og hedre sine venner som døde for å ha dyrket det.

– Adrian har en utrolig observasjonsevne og fortellingen er sjelden nyansert. Han snakker om det som har skjedd uten å ta stilling. Klare refleksjoner. Og det er ikke tilfeldig at han vil være et av de viktigste vitnene i den kommende rettssaken, sier forfatteren.

LES ARTIKKEL FRA NRK OM BOKA: – AUF ville hindre Utøya-bok

Utdrag fra boken

«Det første mange gjorde da de hørte om eksplosjonen i Oslo var å ringe hjem. Selv hadde jeg ennå ikke tatt den telefonen. Mamma var som nevnt i Polen og blir som regel fort engstelig. Det føltes unødvendig å uroe henne før vi visste noe mer.

Det viste seg imidlertid at hun hadde gått forbi et TV-apparat som sto på og sett bildene fra regjeringskvartalet. Først hadde hun trodd det var en oppdatering fra Afghanistan. Så hadde hun sett at det sto Oslo nederst på skjermen.

Da hun ringte meg var jeg på vei ut døra fra Hovedhuset.

«Hvor er du?»

Hun visste at jeg skulle innom AUF-kontoret på vei til øya, hun måtte bare forsikre seg.

«Jeg er på Utøya», svarte jeg, men hun virket fremdeles urolig.

«Går det bra med deg?»

Midt på plenen utenfor Hovedhuset hadde de satt opp to store hoppeslott. Røykeområdet lå egentlig lenger ned, der plenen ender i den bratte bakken som leder ned til vannet, men sånne ting virket ikke så viktig akkurat nå. Jeg smøg meg inn mellom de to luftkonstruksjonene og tente en røyk.

«Slapp av», sa jeg. «Jeg har det fint.»

«Hva gjør du nå, Adrian?»

Fra der jeg sto så hadde man oversikt store deler av fjordløpet mellom Utøya og landsiden. Disse 550 meterne med vann som skilte stedet fra resten av verden.

Før hendelsen i Oslo hadde det vært det en del av magien ved stedet. En del av det som gjorde en sommerleir her til en spesiell opplevelse, som om vi var et selvstyrt lite samfunn på siden av alt.

Nå kjentes det mer som om vi var avskåret og at avstanden gjorde det enda vanskeligere, nesten umulig, å forstå hva det var som foregikk der på den andre siden av fjorden.

«Jeg reiser ikke hjem», sa jeg. «Jeg er jo på en øy.»

«Det gjør du nok rett i», sa mamma. Klokka var kvart over fem.

Ved stabburet møtte jeg en gutt fra beredskap.

«Du har fått med deg at politiet kommer?» spurte han.

Vi stoppet opp og kikket ut mot vannet. Omtrent halvveis i sundet var «MS Thorbjørn» på vei over. Den var i ferd med å senke farten før den skulle legge til på brygga.»
 

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere