RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Favoritten: Det er ingen tvil om hvem som er favoritten for tiden. Det er barnebarnet Emilie som sitter på fanget til Peter Anker, på terrassen med utsikt til Mærradalen. Foto: Vidar Bakken
Favoritten: Det er ingen tvil om hvem som er favoritten for tiden. Det er barnebarnet Emilie som sitter på fanget til Peter Anker, på terrassen med utsikt til Mærradalen. Foto: Vidar Bakken

Et annerledes livsløp

Legene fortalte ikke Peter Anker (H) at han hadde fått MS. Det fikk konsekvenser.

ULLERN: Jeg fikk diagnosen multippel sklerose 21 år gammel. Legene ved Ullevål sykehus valgte å ikke fortelle meg det. De syntes sikkert det var vanskelig å gi en ung mann så dårlige nyheter. Det hadde neppe skjedd i dag. Først ti år senere fikk jeg vite at jeg hadde MS. Det var alvorlig at jeg ikke fikk vite at jeg hadde en uhelbredelig sykdom. Jeg kunne gjort helt andre valg i livet både med hensyn til utdannelse og jobb om jeg hadde visst dette, sier Peter Anker.

Optimistisk og lojal

Uvitende om sykdommen giftet han seg med sin Hege i 1977.

Da jeg traff Hege, var jeg uvitende om min sykdom. Det er klart at det er et annet valg å ta når man skal velge å gifte seg med en som har MS.

Etter noen år i Norge hvor paret fikk to sønner, flyttet familien utenlands.

I forbindelse med jobben som skipsmekler flyttet vi til Houston i Texas. På slutten av perioden i USA fikk jeg vite sannheten. Det var et hardt slag, og det var ikke lett å fortelle dette til familien. Hege og jeg gikk langs stranden denne sommeren ved hytta vår på Vasskalven. Jeg var litt trist, men Hege var som vanlig optimist og mente man kunne leve bra med MS. Siden har hun alltid vært optimistisk og lojal så det nesten er urimelig. Hun har aldri sett på sykdommen som et nederlag og det har støttet meg hele tiden.

Ankers arbeid som skipsmekler medførte lange dager og mye reising.

Jeg forsto etter hvert at det kanskje bare dreide seg om tid før mine dager i arbeidslivet var over. Jeg fikk ny arbeidsgiver, som var innforstått med min sykdom. Etter å ha jobbet med forsikringsprodukter basert på skip og borerigger i de neste syv årene, måtte jeg avslutte yrkeskarrieren. Det å bli uførepensjonist i en alder av 42 år var en katastrofe, ikke minst økonomisk. Men det viktigste var likevel familien rundt meg med Hege og mine tre barn som støttespillere og omsorgspersoner, sier Anker som med tiden er blitt helt avhengig av rullestol.

Ingen overflod

Peter Anker nedstammer direkte fra trelasthandler og forretningsmannen Jess Anker (1753 1798), bror til Peder og Bernt Anker. Som barn bodde han første tiden på Frogner.

Min far var lege og mor sykepleier. Far døde 53 år gammel da jeg var fem år. Det var nok verst for min bror på 12 år og min søster som var 16. Begge var i en sårbar alder. Min mor ble enke 44 år gammel. Da min farfar døde året etter, overtok vi hans leilighet ved Solli plass. Med mors inntekt som sykepleier var det ingen overflod, men hun var flittig og sparsommelig, og vi følte ikke at vi savnet noe. I ettertid har jeg skjønt hvordan hun har slitt i halvtidsstilling og med tre uforsørgede barn. Det var et godt sted å vokse opp, og jeg trivdes på Uranienborg skole og senere på Vestheim realskole. Som elleveåring fikk jeg hjernebetennelse. I voksen alder har jeg latt meg fortelle at en av legene på Ullevål skal ha sagt til mor: Peter blir aldri helt frisk. Allerede da tenkte de kanskje sitt. Etter militærtjenesten fikk jeg synsnervebetennelse. Det var nok også et signal på det som skulle komme.
Anker tok Oslo handelsgym og ble skipsmekler. I perioden han bodde i USA passet han på å besøke Norge med kone og barn hver sommer.

Barna snakket godt norsk, men jeg ble ganske forskrekket over skriftspråket deres da vi flyttet til Norge igjen og de begynte på norsk skole. Vi bosatte oss på Ullern og fant i 1989 denne leiligheten i Øvre Ullern Terrasse. Her er det godt å bo.

Kommunen må ta ansvar

Han kom til sin egen overraskelse inn i bydelsutvalget i fjor gjennom mange personstemmer.
Jeg har tidligere en periode i bydelsutvalget hvor jeg var leder av byutviklingskomiteen. Noe av det som opptar meg er tilgang til sykehjemsplasser. Av erfaring vet jeg hvor vanskelig det kan være. Vi prøvde i lang tid å få sykehjemsplass til mor før hun døde for syv år siden. Hun hun var "for frisk", selv om vi så hvor vanskelig hun hadde det. Først med diagnosen alzheimer hadde hun kanskje fått plass, men så døde hun kort tid etter. Jeg tror ikke systemet er noe bedre i dag. Nå har vi et såkalt overforbruk av sykehjemsplasser i bydelen. Det betyr i praksis at folk lever lenger enn budsjettert og dermed blir det et "budsjettproblem". Det er helt feil. Hele regnestykket må ut av bydelsøkonomien og Oslo kommune sentralt må ta ansvaret for å betale sykehjemsplassene. Ullern har jo ingen egne skatteinntekter til å husholdere med. Slik det er i dag må bydelen ta fra ikke-lovpålagte tjenester for å kunne betale for "merforbruk" av sykehjemsplasser.

Bydelen for bilavhengig

Som medlem av kultur- og oppvekstkomiteen er han opptatt av å tilrettelegge aktiviteter for barn og unge.

I dag er jeg glad for at vi nærmer oss full barnehagedekning. Nå må vi videre støtte opp om idrettsklubbene og her er for eksempel utviklingen av Ullernbanen viktig. Jeg mener også at kollektivtrafikken i nord-syd retning må bli bedre, slik at foreldrene ikke må kjøre barna til alle typer aktiviteter. Slik kollektivtilbudet er i dag, er bydelen veldig bilavhengig. Jeg er naturligvis også opptatt av tilrettelegging for handikappede på offentlig kommunikasjon. Blant annet er jeg spent på nye Kolsåsbanen med metrostandard.

Han legger også stor vekt på bevaring av grønne lunger og ikke minst elvedragene i bydelen. Allmenn ferdsel på sjøen har også høy prioritet.

Som tidligere mosjonistroer i Studentenes roklubb er jeg glad for at bystyret har bestemt at det skal være ro- og padlebane i Bestumkilen. Det er et flott tilbud til alle. Jeg trives på vannet. Jeg hadde seilbåt fra jeg var 16 år sammen med gode venner, som jeg kjøpte etter en liten arv fra bestefar. Jeg seilte i gymnastiden med disse vennene.

En pragmatiker

Selv om Anker er uføretrygdet er han på ingen måte en passiv mann. Han har i mange år ledet MS-foreningen i Oslo og vært medlem av styret i MS-forbundet i Norge.

Jeg synger i et mannskor og har først og fremst stor glede av det. Der synger jeg 1. tenor. Ellers leser jeg mye, egentlig altfor mye aviser. Når det gjelder litteratur er jeg glad i samtidslitteratur og historie. Lars Saabye Christensen er en av favorittene. Jeg kjente han som gutt, da han gikk i parallellklassen på Vestheim. Jeg har glede av musikk og da særlig klassisk og jazz. Mozart er etter min mening den største. Favoritter fra ungdomstiden som Beatles og Stones hører jeg fremdeles på.

Han setter stor pris på det gode nabolaget og yter sitt som formann i boligsameiet.

Jeg var naturligvis lei for at livet tok den vendingen det gjorde, men jeg er en pragmatiker. Den største gleden i livet er min kone Hege og tre flotte og friske barn som ter seg vel. Og ikke minst må jeg nevne vårt første barnebarn Emilie. Hun er verdens søteste, hevder Anker.

Så måtte da også Emilie få være med på bildet da farfar skulle foreviges.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere