RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Avslapping og hygge: Anny Skarstein har noen grønne fingre, men først og fremst koser hun seg med det hun får til å gro på den lille parsellen på Nedre Silkestrå. Foto: Vidar Bakken
Avslapping og hygge: Anny Skarstein har noen grønne fingre, men først og fremst koser hun seg med det hun får til å gro på den lille parsellen på Nedre Silkestrå. Foto: Vidar Bakken

Fra Olden til Silkestrå

Anny Skarstein (A) er umiskjennelig fra Sogn og Fjordane. Oslo vest har ikke knekt den syngende dialekten.

SILKESTRÅ: Sammen med mann og to barn har Anny Skarstein bosatt seg på Nedre Silkestrå. Her har hun bodd de siste 15 årene.

Her "bor" virkelig folk. Det er et utrolig sted å vokse opp for barn. Her kan vi slippe dem ut fra de er små. Vi har så å si bilfri skolevei. Det er rett og slett et barneeldorado, sier Skarstein.

Hun gikk med sine første barnesko i Stryn sentrum før familien flyttet til et hus på landet, nærmere bestemt Olden. Og grenda i Olden, ja den het Skarstein som Anny selv.

Syv elever

Det var virkelig på landet, og langt mellom husene i grenda. Her vokste jeg opp med mor og far og fire yngre søsken. Far var handelsreisende og mor hjemmeværende. Jeg hadde en fin oppvekst og gikk på Olden barne- og ungdomsskole. I starten var vi bare syv elever i klassen. Dit akte vi på kjelke eller syklet om sommeren. I alt var vi 200 elever som soknet til skolen. Forming med keramikk, tekstil og strikking var yndlingsfagene

Selv om det var grisgrendt, var det nok av aktiviteter.

Vi var jo med på det som var. Det var forskjellige idrettaktiviter, leikarring og korps.

Visste hvahun ville

15 år gammel flyttet Anny til Sandane.

Det var noe vi hele tiden visste vi måtte gjøre om vi skulle gå på videregående. Jeg bodde på hybel sammen med en venninne og lærte fort å bli selvstendig. Vi var i alt rundt 450 elever som satte preg på lokalsamfunnet. Jeg tok samfunnslinjen og siktet allerede den gangen mot å studere sosiologi. Om sommeren var jeg hjemme i Olden og jobbet på Samvirkelaget. Det likte jeg godt.

I 1981 flyttet 18-åringen til Oslo for å studere sosiologi på Blindern.

Jeg hadde en flott studietid, hvor jeg møtte masse morsomme folk. Det medførte jo at det gikk en del tid på kantina og puben på Blindern, men jeg visste hva jeg ville. Det ble sosiologi hovedfag med offentlig rett som støttefag. I studietiden jobbet som hjemmehjelp og pleiemedhjelper ved siden av. I 1985 møtte jeg også min mann på Blindern, som jeg ble gift med i 91.

Lærerikt

Anny Skarstein startet som førstekonsulent i Statens eldreråd høsten 1987 før hun ble førstekonsulent i det første Fylkestrygdekontorte i landet.

Deretter ble jeg rådgiver i Arbeidsdirektoratet før jeg startet i Statens råd for funksjonshemmede. Vi jobbet tett opp mot den politiske ledelsen og departementene. Vår jobb besto i å sikre de funksjonshemmede rettigheter og komme med innspill til ulike prosjekter som var under utarbeidelse i departementene.

Her var Skarstein til 2005, før hun fikk dagens stilling som rådgiver i Arbeids- og velferdsdirektoratet.

Som leder av kultur- og oppvekstkomiteen har Skarstein noen klare prioriteringer.
Det som må være bydelens prioritet nummer én er å skaffe barnehageplass til alle. Dessuten må vi presse på for å få flere skoler til bydelen. Utbyggingen blant annet i Skøyen-området bekymrer meg. Mange eldre flytter til lettstelte leiligheter, mens eneboliger og rekkehus fylles opp av nye barnefamilier. Det gjør det vanskelig å forholde seg til befolkningsprognosene, sier Skarstein.

Møtesteder

Hun er også opptatt av møtesteder for barn og ungdom.

Det er spennende med prosjektet Ullernhallen, i en bydel hvor hall- og banekapasitet er altfor liten i forhold til aktivitetsbehovet. Samtidig må vi legge til rette for uorganiserte aktiviteter som for eksempel ballbinger eller skateramp for barn- og ungdom som ikke er med i den organiserte delen av idretten. Jeg savner også andre møteplasser for barn og ungdom. Vi trenger et sted som ungdomshuset Stoppestedet, som er knyttet til Smestad/Skøyenområdet. For mange blir Lilleaker for langt å sende barna, sier Skarstein, som også vil ha turveinettet oppgradert.

Det må gjøres mest mulig tilgjengelig for funksjonshemmede. Deler av dette må bli mer tilgjengelig, også for rullestolbrukere. Samtidig skal vi også her får møteplasser som alle aldersgrupper kan bruke og leke seg på, sier Skarstein.

Hygge og avslapping

Vi følger Skarstein til en solrik parsell på Silkestrå.
Er den ikke fin?, spør hun stolt.

Her har jeg blomster, urter og forskjellige bær. Jeg har litt grønne fingre. men først og fremst er dette hygge og avslapping.

Skarstein bruker mye tid på politikk og det blir dermed en "hobby" for henne.

Mannen min og jeg leser mye aviser. Vår datter klager over at vi har altfor mange aviser. Litt litteratur blir det også tid til. Den siste boken var Sara

Stridsberg "Drömfakulteten", en blanding av fakta og fiction om Valerie Solanas. Når jeg hører på musikk liker jeg for eksempel eksperimentell jazz. Jeg hører også på Kaizers Orchestra eller Bjørk. Ellers er jeg totalt umusikalsk, selv om jeg har spilt i korps, ler Skarstein på syngende nordfjorddialekt.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere