RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Herman Wildenvey

Egil Schjelerup, distriktets lokalhistoriker nummer en, skriver i et notat: Tiden på Bekkelaget spilte ingen videre rolle i Herman Wildenveys liv og diktning, men for oss som bor her vil vi minnes at han også har vært her. Det er av den slags smuler vi laget lokal historie. Jeg tar med litt av det som Wildenvey selv skriver og litt fra biografien av Tom Lotherington i forkortet form.

Herman Wildenvey var i sin ungdom i Christiania for å ta middelskoleeksamen som privatist. Han gikk på Tønders Skole i St. Olavsgate, men lærerne var velrenommerte adjunkter ved Nordstrands høiere skole og det var der han eventuelt skulle opp til eksamen. Da eksamen nærmet seg, streifet han om på Ekeberg, Ormøya og ute på Hovedøya og bestemte planter. Han fikk fatt i fine og sjeldne eksemplarer, det var en lek, blomstene ble lagt i press og det tegnet til å bli et vakkert herbarium.

En gang ble han fristet over evne til å kjøpe seg ny dress. "Det blir nok en råd", hadde skredderen sagt. Men det ble ingen annen råd enn å underslå kost og losji-pengene. En måneds kost og losji for å slippe å se ut som det han var: en lutfattig skolegutt fra landet. Heller et pinlig oppgjør med herberget og et like pinlig tiggerbrev hjem enn å gå rundt som en lassis.

Han var en pen mann fra naturens side, og nå var han også pen i tøyet. Ennå hadde han 20 kroner til eksamensgebyret. Helt til det ble 17. mai og da kom noen jenter fra hjembygda bare gode venninner, presiserer han; de var hinsides kjønn, tall og kasus, som han burde ha sittet hjemme og pugget. Det var hans forbannede plikt som mann, sambygding og gentlemann å ta damene ut på byen, vise dem rundt og kanskje spandere litt på dem. Der røyk altså eksamensgebyret. 18. mai og frem til eksamen led han av dundrende bondeanger. Han fikk ikke ordnet opp før i aller siste liten, på morgenen den første eksamensdagen.

Wildenvey selv forteller at han måtte oppsøke en av farens venner som var kjøpmann i Oslo:

"Jeg fikk forholdsvis fort forklart ham hele min skolehistorie inntil i dag. Og nu! Min fremtid avhang av om han nu for min fars skyld ville låne mig tyve kroner. "Tyve kroner?" "Ja, til eksamensgebyr."

Klokken på en av hyllene mellom ansjosboksene nærmet sig halv ti. Toget til Nordstrand går klokken halv ti.

"La oss knele ned og be til Gud om at ikke disse pengene skal skade dig, hvis du får dem", sa kjøpmannen.
Så gikk han bort til pengeskapet og tok ut to tiene.
"Vær så god, gutten min," sa han. Da jeg kastet et blikk op mellom ansjosboksene, var den noen minutter over halv ti.
"Det er for sent sa jeg," sa jeg. "Toget er gått."
"For sent," sa han. "Ja, da er det vel Guds vilje."
Jeg avbrøt ham og sa med fortvilelsens mot: "Det er ikke for sent. Jeg kan ta en drosje. Lån mig fem kroner til en drosje. Det er dèt som er Guds vilje siden De har heftet mig slik.
Han grep ned i skuffen og ga mig en håndfull sølvpenger.
Jeg forklarte kusken at han måtte kjøre til Nordstrand skole alt hva mærr og mann kunde holde, jeg skulde op til eksamen, de venter på mig, fremad!

Det bar gjennom Gamlebyen, ut mot Kongshavn, det gikk strykende helt til Bekkelaget, men nu syntes jeg farten begynte å sakke av, jeg ropte til mannen på bukken, han fikk i Guds navn kjøre fortere, jeg reiste meg opp i drosjen og skrek: "Fortere, for fan!"
"Ptro," sa mannen og stanset hesten. "Bær De Dere slik, kan jeg ikke kjøre Dere lenger."
Jeg begynte å gråte.
Kusken snudde sig mot mig da han hørte jag satt og snufset, og nu begynte han å smatte på hesten, rykke i tømmene og svingte med svøpen. Det gikk radig videre.
Oppe i skolens andre etasje dundret jeg alt annet enn lett på tå mot en dame med briller.
"Jeg skal op i norsk stil," sa jeg. "Hvor er det?"
I det samme kom adjunkt Rogstad ut på gangen.
"Er De kommet? Vi har ventet med å begynne i over en halv time. Det er utenfor alle land, men vi har virkelig ventet."
"Jeg hadde glemt eksamensgebyret", sa jeg og forsøkte å smile enda så dødsens utaset jeg var. Og jeg rakte ham de tyve kronene. Han åpnet døren for mig, og jeg stod inne i eksamensværelset hvor kjente og ukjente elever satt og stirret på mig. "Så begynner vi," sa Rogstad. "En av elevene har vært ute for et uhell, så vi er blitt litt forsinket, men dere får selvfølgelig den fastsatte tid til opgaven. Den lyder: "Fortell om et uvær."
Efter denne dag gikk eksamensdagene slag i slag.
Jeg husket plutselig på hvor elendig jeg var i gymnastikk, og begynte å ta timer hos sersjant Damm. Jeg lærte en del, og både han og jeg håpet at det ikke skulle så meget til.

Tom Lotherington forteller: Gymnastikk var et fag Wildenvey ikke klarte å ta alvorlig. Tvert imot så han det komiske i det. Han ble eksaminert og vurdert av to løytnanter, som straks slo fast at han var svært utrenet. Han kunne ikke øvelsene, visste knapt forskjell på bom og svingstang. Mens de andre kandidatene holdt oppvisning i turn slo stiften og slikt sto Herman i vanlige klær og fikk høre at han var strøket. Ikke bestått! Stryke til eksamen, i gymnastikk! Skolebestyreren trøstet ham med at det gikk an å kontinuere, det vil si gå opp til ny prøve på høsten.

Han fikk sitt vitnemål ut på høsten etter å ha avlagt ny prøve i gymnastikk. Så var han verdig til å begynne på artiumskurset.



Bekkelagskollen skulle sprenges vekk og husene på den måtte rives. Det var i 1974 at folk samlet seg før raseringen og da holdt Egil Schjelderup en tale som begynte slik: "Vi er nu samlet på Herman Wildenveys plass, en plass som er opprettet bare for denne ene dag." Som nygift bodde Gisken og Herman Wildenvey noen måneder på Kollen som ble sprengt bort for å gi pålass til renseanlegg og havn. Schjeldrup fortalte at Wildenvey lyste opp tilværelsen for hans oldeforeldre, som bodde i nabogården, og at det gikk en del muntre episoder om hans samvær med morens brødre og fettere. Schjelderups mor hadde en kusine som het Selma og han undrer seg om det var den Selma som Wildenvey skrev om.

Herman Wildenvey skrev flere dikt som er inspirert av området. Blant andre Høstland:

En fjern og farlig røst et sted
har atter ropt en høst herned
En gnist fra noen stjerneland
har tendt de siste haver an
En tusindårlig alkymist
gjør guld igjen langs gren og
kvist
Jeg står ved fjorden ser mig om
og vet jeg, hvordan høsten kom?
Jeg hører sus av vingeslag
som var det enn i natt i dag
den siste glade sommergeist
til andre egnes som er reist.
Med en svermers siste varme
mellem små forsmakte møen
slynger fjorden sine arme
om de silkegule øer.


Huset der Gisken og Herman Wildenvey bodde i på nedre Bekkelaget het Annasro og husets frue het Anna Rotzow. Forbindelse med denne familien fortsatte livet ut. Til dikterens 70 års dag sender Anna ham en hilsning (Den har Egil Schjelderup fått av fru Gisken):


70 år De blev i fjor
mine tanker gikk mot nord
skulde jeg mon eller ej
lykønske Herman Wildenvey
Fornuften sejret heldigvis
for kunde De dog sætte pris
paa en hilsen ubekendt
deraf fikk de mange sendt
Det var kun en indre trang
i erindring om den gang
De som ung på Bækkelaget
Venners selskab helt fordaget
og Ophold hos min mor
hvem De glædet med hvert ord
af Shakespeare som De oversatte
De vil aldrig kunne fatte
hvor Mor Deres selskab nød
Lige indtil hennes Død
- hun blev nesten nitti år
var Deres Digte "Dagligt Brød"
for henne, hvad jeg vel forstår
Hun lærte for oss gang paa gang
om en lystig Murersang
og "Navnet skjemmer ingen
"Det var SELMA dennegang"
Nu har jeg mitt Hjerte lettet
Undskyld. hvis jeg Dem trættet.






Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere