RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Hege Bjørnsdatter Braaten, nyhetsredaktør i Lokalavisene Oslo.
Hege Bjørnsdatter Braaten, nyhetsredaktør i Lokalavisene Oslo.

I FRI DRESSUR: Jeg velger meg ikke våren

Det er ikke få diktere som har hyllet årstiden vi nå er inne i. «Jeg velger meg april», skrev Bjørnstjerne Bjørnson, mens Vilhelm Krag hyllet linerlen som tripper på tunet. Vi har vel alle også sunget oss gjennom vårhyllesten «Alle fugler» – og undret oss over hvorfor trost og sne måtte fly, før vi innså at et vel var frost og sne det var snakk om. En unison poetisk hyllest til våren er i alle fall felles for både dikt og sanger, ja sågar i romaner har våren fått sin plass som metafor for alt som er nytt og godt.

Selv tilhører jeg imidlertid det lille mindretall som ikke er like unison i min hyllest til denne årstiden. Misforstå meg rett – jeg synes absolutt det er befriende med lysere tider, mindre snø og fuglekvitter. Det er bare det at våren også fører med seg en lang rekke mindre hyggelig ting, slik jeg ser det. Når snøen forlater gater og parker, dukker fordums slendrian opp. Hestehov og hvitveis må konkurrere med mindre poetiske innslag som søppel og hundebæsj, og ikke minst dertil hørende lukter. Mens diktere liker å hylle vårens dufter av sol, gress og blomster, er realiteten dessverre at duftene preges mer av det som i tegneseriene illustreres av brungrønne røykskyer.

Jeg synes heller ikke våren er så vakker som det Bjørnstjerne Bjørnson skal ha det til. Gjørmete plener, gruslagte fortau og bare trær er ikke noe jeg umiddelbart vil hylle i poetiske vendinger. Heller tvert i mot. Og mens våren i skjønnlitteraturen er en fast metafor for optimisme og nye begynnelser gir dessverre våren meg det motsatte inntrykk. Våren for meg er som slutten av en fest, der det kun er oppryddingsarbeidet som gjenstår.

Men så er det nå engang sånn at den som venter på noe godt, sjelden venter forgjeves. Sånn er det også med våren for min del. For det som gjør at jeg myser mot solen og prøver å overse gamle etterlatenskaper med dertilhørende lukter, er at jeg vet at det kommer nye tider. Og langt mer fristende sådan. For i det våren er i ferd med å feies vekk fra både gater og parker – i det oppryddingsarbeidet er gjort, er det en evig rekke av deilige årstider å se fram mot. Vi snakker selvsagt sommer. Sol, sjø, varme, iskrem og utepils gjør tanken på de trøtte vårmånedene langt mer utholdelige. Og i det høysommer går over i den varme «indian summer» vi selv i Oslo har i august og tidvis ut i september fryder jeg meg over mørke, klare kvelder, varme dager og det som for meg er optimisme og nye begynnelser. Høsten er en av mine favoritter. Mett av late fridager og full av energi fra solens d-vitaminer er jeg klar for nye utfordringer når høsten endelig melder sin ankomst.

Riktignok har energien en egen tendens til å avta når vi skriver november, men da gir lengselen etter advent og jul overskudd til å holde ut. Og i det den første snøen laver ned og skaper den skjønneste julestemning har jeg glemt både islagte fortau og lange hutrende vintermåneder. Hukommelsen slår først til et godt stykke ut i januar, kanskje til og med februar. Da begynner jeg å engste meg for den lange ventetiden før jeg igjen kan glede meg over sommer.

Slik jeg gjør nå. For mens andre koser seg over solrike og varmere vårdager, tenker jeg med gru på alle dagene jeg må holde ut før jeg kan fryde meg over sommer. Jeg er litt negativ sånn. Helt til jeg ser ei linerle som tripper på fortauet. Og kjenner sola varme for første gang. Helt til jeg tenker at joda; hver årstid har såvisst sin sjarm.


Hege Bjørnsdatter Braaten
 

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere