RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Liv Bugge Wilhelmsen forteller om et unikt nabolag i Guldbergs vei, hvor alle kjenner alle.
Liv Bugge Wilhelmsen forteller om et unikt nabolag i Guldbergs vei, hvor alle kjenner alle.

Jeg er en ekte 68-er

Liv Bugge Wilhelmsen (H) studerte i det radikale miljøet på Blindern og arbeidet på 6. avdeling på Ullevål. Det har satt spor.

HEGGELI: Hun tok embetseksamen i psykologi på Blindern på syttitallet.

Jeg ble jo en del av den røde bølgen som vokste frem på sekstitallet hvor Samfunnsvitenskapelig fakultet var veldig radikalisert. Jeg er en ekte 68-er. Før Blindern tok jeg sosialskolen og fikk se og lære mye om livets skyggesider. Det var forresten mor som inspirerte meg til å begynne på sosialskolen.

Politisk og faglig absorbert

Studietiden påvirket meg som mange andre og har i hvert fall gjort at jeg ser ting fra flere sider. Siden begynte jeg på 6. avdeling på Ullevål, som også hadde et radikalt miljø. Det var både politisk og faglig absorberende. Fremdeles har jeg mange venner fra den tiden.

Bugge Wilhelmsen arbeidet i 12 år på 6. avdeling som sosionom og psykolog.

Det var en veldig spennende tid. Det var en gullalder i norsk psykiatri. "Det terapeutiske samfunn" ble innført med praktisk dugnadsånd i psykiatrien. Vi jobbet i grupper hvor pasientene ble integrert. Pasientene hjalp hverandre og bruk av remmer ble det slutt på. Det var ingen som brukte uniformer, så de som kom på besøk så sjelden forskjell på pasienter og ansatte. Folk er heller ikke så gale som man tror og det synes sjelden utenpå.

Ikke bare bare

Hun vokste opp i et stort, gammelt hus i Rosenborggaten med en mor med velstående bakgrunn fra Mandal og med en far som hadde 28 år som kaptein i handelsflåten bak seg.

Far var fantastisk. Han kom heller ikke fra trange kår, men mistet sine foreldre som 9-åring og gikk til sjøs da han var 15 år. Det var tøft gjort. Mor ble morløs da hun var tre år og hadde en trist barndom med en forferdelig stemor. Da jeg ble født i 1944 hadde far gått på land. Det var et krav fra mor etter at krigen brøt ut. Han startet sin egen bedrift med skipsutstyr, men det var ikke bare bare. Selv om det var penger i familien var det lite som falt på oss. Det som tilfalt mor ble brukt til å kjøpe huset, fylt med antikviteter arvet fra mors familie. Det var smalhans i mange år mens far bygget opp sin virksomhet og jeg ble svært nøkternt oppdratt. Det har preget meg hele livet.

Designer og syr egne klær

Selv om hun nå bor i "skreddersydd" hus på Heggeli, som hun og mannen har tegnet selv, er livsstilen i dagliglivet fremdeles nøktern.

Jeg designer og syr fremdeles mine egne klær. Det jeg har på meg er selvlaget. Jeg reparer og stopper sokker. Jeg klipper håret selv og har en sykkel som ingen vil stjele. Jeg går eller sykler overalt, uansett vær. Jeg kaster aldri mat og jeg har alltid vært sånn.

I hjørnet av stuen står en gammel, liten tv, men hvor er flatskjermen?

Vi får bare inn NRK1, men det holder for meg. Jeg ser ikke mye på TV. Jeg hører på radio og lytter mest til klassisk musikk. Popmusikk er for eksempel helt ubegripelig for meg.

Jenteklubben

Jeg hadde en fin barndom og ungdomstid med masse gode venninner. Vi startet en klubb i 11-årsalderen og den har vi ennå. Vi har det forferdelig morsomt sammen og når vi møtes gleder jeg meg til ordentlig mageristing vi er garantert å le. I alle disse årene har vi aldri vært uvenner. Vi drar også på turer sammen. Sist var vi på kultursykkeltur i Belgia og Holland. En annen ting som har vært en viktig del av livet mitt er Kvinnelige studenters sangforening, hvor jeg har vært medlem i hele mitt voksne liv.

Fullstendig frihet

Bugge Wilhelmsen giftet seg i 1974. I 1981 og 1984 kom døtrene til verden.

Med min 86 år gamle far som en fantastisk dagpappa, begynte jeg å jobbe som lærer i psykologi på Eikeli videregående. Det ble to år som masochist, som lærer på en skole med elever med liten disiplin. Deretter jobbet jeg på psykiatrisk poliklinikk og ved et familierådgivningskontor. Etter dette hadde jeg "mot" til å starte privat praksis. Noe jeg har fortsatt med siden. Det er stadig utfordrende og spennende. Dessuten gir det meg full frihet, sier Bugge Wilhelmsen.
Hun er stolt av døtrene sine, som er kommet til etter svært god hjelp fra legevitenskapen. Den ene er sivilingeniør i teknisk cybernitikk, mens den andre studerer juss etter bachelor i internasjonal politikk. Med barna har hun reist verden rundt.

Det er spennende å legge opp egne reiseruter. Vi hadde en dristig reise til Zanzibar for noen år siden. Vi har vært på biltur gjennom Europa og Marokko. I fjor dro vi til Cuba og leide seilbåt, forteller Bugge Wilhelmsen som nettopp har kommet hjem fra Frankrike sammen med sin mann.

Et helvete på jord

Høyrekvinnen sitter i helse- og sosialkomiteen og engasjementet for de svakeste er stort.

Jeg er opptatt av et godt barnevern. Barn er hjelpeløse og lever på de voksnes premisser. Vi som politikere er ansvarlige og må sikre at barnevernssaker ikke blir avvist på grunn av bydelenes dårlige økonomi. Da jeg satt i Tilsynsrådet for Oslo kretsfengsel var jeg opptatt av kriminalomsorg. Her fikk jeg se gutter litt over den kriminelle lavalder som ikke hadde blitt tatt vare på. De ble heller ikke ivaretatt etter fengselsoppholdet. Oslo kretsfengsel var et helvete på jord og derfra ble de sluppet ut ute av stand til møte livet etterpå.

Hun har også engasjert seg i rusproblematikken blant barn og ungdom i bydelen.

Høyre forbereder et folkemøte med tittelen "Ullernfylla myte eller virkelighet" den 6. mai på Ullern skole. Her vil vi også sette lys på de voksnes holdninger og forhold til alkohol. Jeg er også opptatt av gode sykehjemsplasser. Lite har skjedd siden jeg hadde praksisplass som sosionom på Ullevål sykehus. Fremdeles blir 90-åringer sendt hjem, uten å være friske nok til å klare seg selv. Terskelen for å få sykehjemsplass er altfor høy. Vi må få en type B-sykehus som kan ta imot pasienter som trenger døgnkontinuerlig oppfølging etter utskriving.

Kongstanke

Bestumkilen er et slumområde. Min kongstanke er å få flyttet hele småbåthavnen, slik at vi kan tilgang til strender og få se det vakre vannspeilet. I dag er det bare utsikt til hundrevis av master. Småbåthavnen kan flyttes over til Bygdøylandet, hvor fjellet kan sprenges ut til en kanal hvor båtene kan ligge i fjellet. Jeg har allerede tatt kontakt med en geolog for å få vurdert dette.

BU-politikeren føler seg tidvis frustrert over bydelens trange økonomi.

Vi har mange gode intensjoner, men blir stengt av økonomiske argumenter. Vår nærhet og kjennskap til bydelen er viktig, men det hjelper lite når vedtakene blir sandpåstrøing fordi trang økonomi er retningsgivende for vedtakene. Samtidig har jeg tro på dugnadsånden, hvor folk i nærmiljøet engasjerer seg og hjelper hverandre. Vår oppgave er å bidra til at engasjementet blir kanalisert i politiske vedtak, når vi vet hva som angår våre innbyggere. Etter at vi har fått direkte valg ligger det også en større forpliktelse på oss bydelspolitikere.

Det siste året har 64-åringen trappet ned på praksisen og har mer fritid.

Jeg liker godt å sykle rundt i byen. Jeg er veldig nysgjerrig og elsker å dra til steder i byen hvor jeg aldri har vært. Det har jeg tid til nå. Dessuten gleder jeg meg til å komme på ny tur med jenteklubben med dertil mye latter, sier Bugge Wilhelmsen med et glimt.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere