RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

 
  Foto: Illustrasjonsfoto: Clipart

KOMMENTAR: «Skolen – fra institusjon til lekeplass?»

Det er på tide at skoleungdommene engasjerer seg i å skape en bedre og mer motiverende skole. Slutt med sutring og likegyldighet!

Det er ingen grunn til å syte over hvor forferdelig vi har det i Norge verken når det kommer til skole og utdanning, og selvfølgelig haugevis av andre ting.

Men som de bortskjemte norske elevene vi er blitt, syter og klager vi like mye og det nytter ikke å henvise til alle som ikke har våre muligheter.

Jeg tror nok ikke det vil endre noe om noen hadde sagt «tenk på de stakkars barna i Afrika» til en som er lei av skolen eller som stadig syter over feil i utdanningssystemet.

– Det er ikke meg, det er deg

Gjennom min snart 13-årige skolegang har jeg vært vitne til situasjoner i klasserommet som har utspilt seg som en konsekvens av sutring og likegyldighet.

Sånn som når vi ikke får den karakteren vi tror vi fortjener, for eksempel: «Det har slettes ingen ting å gjøre med at jeg ikke øvde godt nok til prøven, læreren ha noe i mot meg!»

Så er det de andre lærerne som bruker all sin energi på å lære oss noe vi mer eller mindre gir utrykk for å gi f*** i. Dette er eksempler fra min egen skolehverdag som jeg tror de fleste vil innrømme og si seg enig i.

Det er trist at det faktisk kan gå så langt at en lærer må true klassen med å slutte før elevene skjønner alvoret i det, noe jeg dessverre også har vært vitne til.

Hvorfor må det gå så langt? Hva er det som gjør at vi ikke klarer å ta hintet? Hvorfor skal den eller de lærerne som er der for å hjelpe deg inn i en fremtid, til stadighet bli møtt med trøtte og umotiverte tryner?

Selv om det er slike hendelser som får oss til å tenke over hva vi kanskje ikke burde gjort eller sagt, virker det meningsløst at det skal gå så langt før vi ser konsekvensene av våre handlinger. 

LES OGSÅ: «I år skal jeg bli voksen. Tror jeg»

Det er trist at det faktisk kan gå så langt at en lærer må true klassen med å slutte før elevene skjønner alvoret i det

Ikke læring, men lek?

Vi sitter ikke lenger på den såkalte «skolebenken»,  en sofa er vel kanskje mer passende å kalle det?

I boken «Skolen som forsvann» fra 2002 skriver Jon Hustad et essay om krisen i den norske skolen. I følge forfatteren har Norge fått en skole som er en sammensetning av kulturradikalisme, sosialdemokrati og såkalt progressiv pedagogikk.

I boken viser han hvorfor vi er havnet i en situasjon hvor konsekvensene blant annet viser svake resultater fra elevene, dårlig læringsmiljø, mye uro i klassene, mindre rekruttering til skolen og ikke minst lærere som har mistet mye av motivasjonen.

Det er kanskje i bunn og grunn ikke elevene sin skyld at man er blitt som de er blitt. Den norske skolen og utdanningssystemet tenker jeg er gått fra å være institusjon til lekeplass.

«Alt var bedre før i tiden» vel, det er jeg nok ikke helt enig i, men det var i hvert fall mer disiplin i skolen enn nå.

I dag finnes det få skoler som fortsatt praktiserer morgenhilsning hvor man skal stå ved siden av pulten før timen begynner. Det er også vanlig at elevene gir blaffen i å rekke opp hånden hvis de skal forlate klasserommet. Flertallet tiltaler ikke lenger den kvinnelige læreren som frøken, eller lærere med etternavn.

Læreren har ikke lenger den sterke autoriteten som gjorde oss redde for å prate med sidemannen uten tillatelse. Kanskje det er denne «utskeielsen» som har gjort oss så komfortable i vår rolle som elever?

Læreren har ikke lenger den sterke autoriteten som gjorde oss redde for å prate med sidemannen uten tillatelse

– Ikke deg, ikke meg, men oss

Selvfølgelig er ikke alle elever slik som i eksemplene over.

Samtidig som jeg har opplevd mange umotiverte tryner henslengt over pulten, har jeg også møtt på mange lærere som slettes ikke vet hvordan man legger opp pedagogisk undervisning. Dette gjør selvfølgelig ikke situasjonene noe bedre, og da har vi som elever rett til å si ifra hva som er galt, men alt med måte.

Det er ikke synd på verken elever eller lærere i Norge, men det er noen ganger vi behandler hverandre urettferdig.

Og som ungdom selv, tenker jeg det er på tide at skoleungdommene engasjerer seg i å skape en bedre og mer motiverende skole – ved å vise respekt overfor lærere og medelever i klasserommet. 

Vi har makt, vi har vilje og ikke minst handlingskraft. Det handler bare om å bruke den riktig og få opp øynene for hvor mye tid lærerne våre bruker på å forme en fremtid for oss, så vi kan fortsette å bruke disse evnene vi er så godt utstyrt med.

Pauline Skjerven

Pauline Skjerven
Elev ved Bjørnholt vgs.
og journalist i dittOslos ungdomsredaksjon

LES MER FRA UNGDOMSREDAKSJONEN HER!

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere