RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Krigsbarn på Ekeberg

Unni-Lise Jonsmoen vokste opp under krigen og bodde da like i nærheten av Ballsletta. I boken "Krigsbarn på Ekeberg" har hun beskrevet litt av det hun opplevet på denne tiden, jeg synes dette er god lokalhistorie. Både tekst og bilder er hentet fra denne boken etter en veldig hyggelig telefonsamtale med Unni-Lise Jonsmoen som nå bor i Alvdal.

Hver morgen og i all slags vær gikk far gjennom Ekebergskogen ned til Gamlebyen, hvor verkstedet til Norges statsbaner lå. Etter arbeidstid tok han Simensbråt-trikken hjem. Av og til ble han forsinket. Grunnen til det var at han gav bort trikkepengene til en eller annen uteligger som han syntes synd på. Uteliggerne overnattet ofte i Ekebergskogen, og far tok gjerne en prat med dem når han gikk til arbeidet sitt. De lå inntullet i gamle aviser og bølgepapp for å holde kulda ute. Far ble ofte tobakksløs før han nådde jobben. Mor ble engstelig hvis han kom fem minutter over middagstid. Hun var redd tyskerne skulle ta ham i en av sine mange kontroller. Far kunne se noe spesiell ut, der han kom ruslende med veska under armen, og skyggelua godt trukket ned i panna.

En ettermiddag, etter arbeidstid, skulle alle på verkstedet feire en av arbeidskameratene, som skulle gå av med pensjon. Utpå kvelden kom han smørblid tilbake etter festen, og i hånda bar han en stor fersk torsk. Den hadde han kjøpt av en lærling på jobben, som hadde fisket den på havna til Norges statsbaner.

Det var vanskelig å skaffe mat i krigstiden. Vi klagde aldri på det mor tryllet fram av skrinn kost, men en gang nektet far å spise. Mor hadde fått kjøpt blåskjell, og hadde lært hvordan hun skulle lage lapskaus av dem. Hun hadde kokt blåskjellene sammen med oppskårne poteter. Det smakte ikke godt, og den skjelvende gule massen ble dumpet i søppelkassa ved porten.

Far likte å fiske. Om vinteren hendte det ofte sent på lørdags natta at far tok med seg pilkeutstyr og reinskinnsposen sin og overnattet på isen ute ved Ulvøya. Tidlig søndag morgen i grålysningen lå han og pilket sild og pir. Han syntes det var fint å ligge i den varme soveposen og se på stjernene på nattehimmelen. Men han likte ikke tyskernes lyskastere som søkte ut i natten på jakt etter sabotører. Båthavnen lå like ved.

Seint søndag formiddag kom han hjem igjen med fiskeveska full av glinsende halvfrossen fersk fisk. Det smakte. Men når vi en sjelden gang hadde kjøttkaker til middag, gledet jeg meg hele dagen. Rasjonen var to kjøttkaker til hver, men det hendte far fikk tre for han var størst.

Jeg prøvde å forlenge gleden. Først spiste jeg opp potetene sammen med sausen, for så bare å kose meg med kjøttkakene alene. Dette forsto ikke mor og la på flere poteter - til min store ergrelse. Magemålet satte jo sine begrensninger. Av og til la mor enda en potet på tallerkenen min når hun så at jeg manglet det, da ble det enda lengre til jeg kunne gå løs på kjøttkakene. At hun ikke forstod det?

En gang jeg lå syk kom en nabo, "Kakkan", med et andeegg til meg. Det var dobbelt så stort som et hønseegg. Mor kokte det til meg, sjøl om jeg hadde feber smakte det himmelsk godt med salt på. "Kakkan" var den beste i verden.

Om kvelden steg feberen, jeg begynte å fantasere om taklampa som var full av egg. Da syntes far det ble nifst, og ringte til doktor Muri.

De første årene av krigen var jeg aldri redd, jeg var for liten til det. Når tyskerne hadde øvelser mellom husene våre, var mor sint. Hun kunne ikke tåle at de snek seg rundt med stålhjelm på hodet og gevær i hendene. Under en øvelse var jeg på soveværelset alene, og vinduet stod oppe. Under vinduet fikk jeg se en soldat med hjelmen gjemt under kvister og granbar. Jeg tok blendingslista til gardina og dunket han i hodet. Mannen under hjelmen kikket opp, han var ung og smilte til meg. Men da han pekte på meg med børsepipa, dukket jeg under vindusposten.

En nabo flyttet, etter dem flyttet det inn en frontkjemper med tysk kone. Han var ung og snobbete. Hissig var han også, og spankulerte rundt i uniform og tilhørende ridestøvler. På jakkearmen hadde han nazimerket i rødt og gult. Kona hadde fletter oppå hodet, og et engstelig blikk når vi møtte henne i gangen.

Frontkjemperen ville innynde seg hos naboene i huset, og begynte med mor. Det var ikke lurt av han. Han la ut om hvor fornøyd vi kunne være over at tyskerne hadde kommet til Norge. Da fikk han høre mors mening, som var stikk motsatt. Han ble rasende og lovte å ta knekken på henne.

Frontkjemperen hadde fuktige selskaper, og gikk berserk hver gang. Da pleide han å strene over gangen til oss og dundre løs på utgangsdøra vår, mens han skjelte ut mor. Da var det helt stille i huset, de andre naboene turde ikke å gå på do engang.

En natt skrek han utenfor døra vår at han skulle melde mor til gestapo. Mor kunne ikke dy seg, men gløttet på døra og nærmest glefset tilbake på tysk. Da raste han inn til seg sjøl, hev ut gjestene sine og ringte til gestapo. Gestapo kom og tok ham, ikke mor. Far prøvde å roe meg når naboen ble voldsom, men jeg var livende redd frontkjemperen og fulle folk, sjøl om gestapo ikke tok mor denne gangen.

Naboen fortsatte å bo i leiligheten, men da kona hans rømte, og krigen tok en annen vending, stakk han av. Kanskje han var redd mor skulle komme med brødkniven når freden kom?

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere