RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Frode begynte å sniffe allerede som elleveåring. Nå prøver han å finne veien tilbake til en rusfri hverdag gjennom soningsopplegget på Stifinner'n.
Frode begynte å sniffe allerede som elleveåring. Nå prøver han å finne veien tilbake til en rusfri hverdag gjennom soningsopplegget på Stifinner'n.

Livet innenfor murene

Østkantavisa har fulgt Frode gjennom en vanlig dag bak murene på Stifinner'n i Oslo Fengsel.

BOTSEN: Klokka 06.55 åpnes den store metalldøra i muren til Oslo fengsel, avdeling C – best kjent som Stifinner'n. Her sitter for tida 17 mannlige innsatte, alle med rusproblemer, som ønsker å bruke soningstida til å starte en endringsprosess. Østkantavisa skal følge Frode gjennom dagen for å finne ut hvordan hverdagen bak murene fortoner seg.

Vi blir møtt av fengselsbetjent Unni Benjaminsen som går gjennom dagens gjøremål.

– Dere må huske på at dette ikke er noen vanlig form for soning. Dette er starten på en rusbehandling, og de som søker seg hit og får plass må være villig til å gå videre i behandling etterpå. Vi krever mye av dem, derfor har de også noen goder her som man ikke har i vanlig fengsler der noen sitter innelåst inntil 23 timer i døgnet: Her er de ute flere ganger i uka, og blir innelåst på hver etasje om kvelden, forklarer hun.

07.00

Klokka 07 er det vekking. To av de innsatte har ansvar for å sette ut frokosten. Det ene søvnige fjeset etter det andre dukker opp i matsalen. Etter hvert kommer også Frode som styrer rett mot kaffetrakteren.

07.30

Det er klart for morgensamling. Nyhetene på TV2 flimrer over tv-skjermen i samlingsrommet i andre etasje. Deretter sjekker man om noen er syke, og Frode har ordet for dagen. Når dagens program er gjennomgått er det klart for romsjekk. De som ikke har spist frokost, har mulighet fram til klokka 08. Frode nøyer seg med et eple. Han prøver å gå ned i vekt.

– Jeg har egentlig akkurat kommet hit. Nå er det viktigste for meg å få ordna opp i livet mitt og vinne tilbake den tilliten jeg har mista fra folk rundt meg. De er slitne og oppgitte nå, sier Frode ettertenksomt.

Han tenker på de to sønnene sine. Å kunne være der for dem er det ultimate målet, om enn litt lagt framme.

– Først har jeg en god del jeg må ta tak i. Det er mange vonde ting jeg blir nødt til å prate om og å snakke om barna er noe av det vanskeligste for meg. Jeg må akseptere at jeg har gjort dem mye vondt for å komme meg videre, sier han alvorlig.

Frode skal sone en dom på to år for narkotika og vinning, og har tidligere dommer bak seg.

Etter seks måneder på lukka avdeling har han fått plass på Stifinner'n. Her skal han være i seks måneder før han skal i ett års behandling på Tyrili for sin amfetaminavhengighet.

– Jeg begynte å sniffe i elleve-tolvårsalderen. Den gang var jeg ikke gammel nok til å forstå hva jeg dreiv med og deretter gikk det slag i slag med hasj og piller. Da jeg var 23 begynte jeg med amfetamin. Nå er jeg 40, sier Frode som har vært inn og ut av fengsler og behandlingsprogrammer i flere år.

– Jo lenger rusmisbruk, jo lenger tid tar det å bli nykter. Jeg har prøvd og feila en del ganger, men hver gang jeg feiler er jeg en erfaring rikere. Ikke en dag i behandling har vært bortkasta, men man må gå noen runder til man skjønner at man ikke orker mer, forklarer han.

Frode har tatt med vaskebøtte, såpe og mopp ned i kjelleren. Før klokka 08.45 skal hele huset være vaska og hans ansvarsområde er her nede.

– Så reint er det nok ikke hjemme hos vanlige folk, ler han og jeg må si meg hjertens enig.

08.45

Klokka 08.45 er det etasjemøte. Sammen med hver sin fengselsbetjent går de to etasjene gjennom gårsdagens hendelser etter at dørene ble låst klokka 21.30. I tredje etasje har gutta spilt bridge og sett på "Store gutter gråter ikke".

– For n'te gang, legger en av dem muntert til.

Regninger skal betales, noen må til optiker og nye tupper til biljardkøene etterlyses. Og atter en gang minner gutta som er på kjøkkengruppa om at glass ikke skal settes på samme oppvaskbrett som tallerkenene.

09.15

Allerede klokka 09.15 er det nytt møte. Denne gangen er alle samlet til et slags infomøte for de nye som har kommer inn. Frode, som også er en av de nye, var på Stifinner'n i 2003 og vet mye hva det dreier seg om. I dag skal de snakke om det å kutte kontakten med venner i de rusrelaterte og kriminelle miljøene. Det blir en tøff runde for de 17 innsatte. Her er det ingen kjære mor. Fengselsbetjent Arne Hjelting snakker rett fra levra:

– Dere spiller russisk rulett, men det er ikke bare en patron i pistolen deres. Av ti personer, er det ikke halvparten som vil klare det engang. For å komme seg ut av dette uføret må dere yte 110 prosent hele tida. Dere har ødelagt økonomi, et pengeforbruk som ikke ligner grisen, og hvor mange av dere har nyktre venner? spør han.

– Det er tøff kost på morran dette, Arne. Er det ikke noe håp? lurer en av de innsatte.

– Dere er utrolig privilegerte som har fått komme hit og er garantert behandling i etterkant. Nå har dere deres livs sjanse, er svaret og oppfordringen han får.

Den intense samtalen fortsetter, og da pausen kommer virker samtlige ganske utslitt. Det er tøffe historier og både de innsatte og ansatte vet at det også vil bli tøft i tida framover.

– Du kan ikke bare sette deg i en sofa og si "rehabiliter meg". Jeg kjenner ikke mange som har klart seg ut av det, men for folk fra Stifinner'n er det en ganske bra prognose. De klarer seg bedre i ettertid enn ellers, sier Frode som selv er veldig takknemlig for å tilbringe deler av soninga nettopp her.

– Det som er så bra her er at de har god erfaring med sånne som meg. De veit hva som er felles for oss alle og hvilke ting man må ordne opp i. Hvis man er på behandling uten å være i fengsel er det lettere å stikke av hvis man har en dårlig dag. Den muligheten har ikke vi; da må vi tilbake på lukka soning igjen. Derfor må vi stå i det som er vondt og vanskelig og er dermed mye bedre rusta når vi skal videre til behandling fordi vi har jobba med problemene i månedsvis i forveien, sier han.

10.30

Diskusjonene og historiene fortsetter etter pausen. Mange frykter den dagen de skal klare seg utenfor murene på egen hånd. Det er ikke lett å tenke seg at man må bygge opp et helt nytt nettverk når det man frykter mest er å treffe gamle klassekamerater som er nyktre og "vellykka".

Men tunge samtaler har ikke klart å ødelegge appetitten, og lunsjen inntas med stor vellyst av både innsatte og ansatte. Pytt i panne, salat, brødmat og masse pålegg går ned på høykant. Kokken kan fortelle at 6,6 kilo hvitost har blitt spist opp på fire dager.

– Når de kommer hit, spiser de som hester, ler han.

11.30

Lunsjen varer i tre kvarter, før det er klart for daglige gjøremål. På Stifinner'n er de innsatte delt inn i to grupper: En kjøkkengruppe og en vedlikeholdsgruppe. Frode er på sistnevnte, men i dag blir det ikke noe liming av tapet eller maling av vegger. Han har avtalt med fengselsbetjent Arthur Olsen at de skal til NAV for å underskrive noen papirer.

For Frode er det kjærkomment å få en luftetur ute fra de høye murene. Han snakker med betjenten om løst og fast på veien fram og etter å ha trukket kølapp og venta lenge, er det endelig hans tur. Olsen har allerede sagt ifra at de ikke rekker det ukentlige husmøtet som egentlig starta klokka 13.15, der de går gjennom ukas hendelser og neste ukes planer.

14.00

Vel tilbake, er dagens gjøremål over for Frode. Det er halvannen time til middagen klokka 15.30 og etterpå går ettermiddagen og kvelden sin vante gang med bridge, tv-titting, biljard og prat.

– Jeg må lære meg å kjede meg. Nøkkelen til at jeg skal kunne klare meg ute er at jeg må ha en lykkelig hverdag; jeg må trives der ute. For å gjøre det må jeg ha en jobb, venner og en meningsfull fritid. I lang tid framover vil folka på Tyrili være som en familie for meg som jeg kan støtte meg til. Du kan ikke lenger ringe på døra til nabogutten og spørre om han vil være med ut og leke når du har blitt 40 år, sier Frode og smiler.

Tross mange mislykka forsøk tror han at han skal klare seg utafor murene også. Denne gangen...

– Det er ikke noe moro å være på kjøret. Man blir etter hvert bare mer og mer lei av livet der ute, men ofte trenger man å gå noen runder med seg sjøl. Når du har barn, har du ikke noe valg. Jeg må bare prøve igjen og være positiv, men det skal ikke være lett. Jeg er veldig glad for den muligheten jeg har her på Stifinner'n og blir mer og mer motivert, men uansett hvilket behandlingsopplegg jeg er i, er det til slutt opp til meg sjøl. Det er jeg som må gjøre jobben, sier Frode.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere