RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

 
 

Livet på landet

Å betrakte mennesker er gøy, så da jeg nylig flyttet fra Gamle Oslo til Nordstrand bekymret jeg meg litt for om det nå ville bli slutt på folk som skiller seg ut på en eller annen måte. Ting virker unektelig litt mer veletablert og ensartet "oppe på høyden" enn nedi oslogryta. Vi nysgjerrige mennesker liker jo å ha noe å snakke om, mens vi pliktskyldigst spiser en is på en benk i solen.

I tillegg
til alle de ulike nasjonalitene som gjør Gamle Oslo til en spennende smeltedigel av folk og kulturer, er bydelen også tildelt en stor andel av hovedstadens rusinstitusjoner og boliger for vanskeligstilte. Dette betyr til en viss grad trøbbel, men også møter med søte, snille eller rare mennesker som dessverre har kommet skjevt ut i livet.

"Alkisgjengen"
i parken skapte aldri problemer, utover at de på solrike dager okkuperte den eneste benken med skygge. Den sprø, høylytte damen på postkontoret gjorde ingen vondt, selv om hun skapte litt kø. "Metadongjengen" utenfor apoteket virket kanskje truende, men du verden så mange smil som dukket opp når man kjørte slalåm med barnevognen for å komme forbi.

Nå er
leiligheten på Tøyen forlatt til fordel for hus og hage på Sæter. Selv om nabolaget ikke byr på like mange forskjellige inntrykk, er det heldigvis også her noen originaler som skaper litt liv og røre. Jeg kan leve med at benkene ikke er like nedtagget som i byen, men hva ville vel Nordstrand vært uten Ole Bjørn, som sykler rundt og driver med sine kreative prosjekter? Han kjenner jeg fra mine mange år i lokalavisen, men "avismannen" og "skjeggmannen" var ukjente inntil avkommet pekte dem ut.

"Avismannen"
må være den ideelle abonnent, for han går alltid rundt med en avis foran ansiktet eller oppå hodet. Jeg håper det er Nordstrands Blad han er avhengig av, men han er så rask når han løper ut i krysset og over til trikken at jeg ikke har fått svaret på det ennå.

"Skjeggmannen"
er ikke mer spesiell enn at han har mye skjegg og går med t-skjorte enten det er regn, snø eller sol. Omtrent som meg selv, med unntak av skjegget, og at jeg pleier å slenge en jakke utenpå t-skjorten når det blir for kaldt eller vått. Det er vel ikke rarere enn at samboer'n kan finne på å gå barbeint i snøen for å hente posten, men småbarn legger nå merke til det meste. Og jeg tør påstå at de fleste gjør som oss, og babler litt om det man observerer på vei til og fra. For eksempel hvorfor en av de få butikkene på Sæter som man ikke kan trille inn i faktisk heter Trill Inn

I gata
der vi bor undrer vi oss over "røykedama". Mange ganger om dagen kommer hun kjørende i sin grå bil, parkerer, setter seg på fortauskanten og tar en røyk. Hele året, hverdager og helger, til alle slags klokkeslett. Flere naboer enn vesla og jeg filosoferer over hva hun driver med. Er hun nikotinavhengig blomsterbud eller hjemmehjelp, kanskje, som har funnet det perfekte sted for sine daglige doser tjære på vei til og fra kunder eller pasienter?

En dag
tør vi kanskje å hilse. Enn så lenge får vi glede oss over dem som gir oss A4-mennesker noe å snakke om!

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere