RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Lokalavisen med blålys

Groruddalen har fått et fast innslag - ambulansen som har operert i området siden sommeren 2001 skal nå bli fast, og Lokalavisen Groruddalen ble med på et skift for å se hva dalen kan vente seg.

Rommen: Klokka 14:30 stiller jeg parat i Storgata 40, bedre kjent som Oslo Legevakt, klar for kveldsskiftet til Groruddal-ambulansen.
Jeg skal få et lite innblikk i hva det egentlig betyr å være ambulansearbeider det heter ikke ambulansesjåfør. Ikke nok med det, jeg skal få lov til å ha på meg uniform!
Utstyrt med hvite busker, hvit skjorte (hvordan får de tøyet så hvitt?) og den lett gjenkjennelige gule og røde ambulansejakka er jeg klar for alt. Med blokk i hånda og kameraet slengt over skulderen blir jeg introdusert for proffene som skal vise meg en liten smakebit av sin hverdag.
Første turen
Jeg er ikke helt ny på ambulansekjøring, jeg har tross alt opplevd en liten tur i fjerde klasse, etter et dårlig hopp på trampolina i gymtimen. Men denne gangen skal jeg oppleve situasjonen uten å ligge i stabilt sideleie med mamma ved min side.
Makkerne mine denne gang har ingen foreldre-relasjoner, og heter Ketil Larsen og Erik Westnes. De kjører Groruddal-ambulansen jevnlig, en oppgave som rullerer mellom alle ambulansearbeiderne i Oslo.
Etter vaktskiftet på Legevakta går turen til Grorud brannstasjon på Rommen, hvor ambulansen holder til mellom uttrykninger.
Kvelden er igang.
Tre minutter
Vanligvis har alle ambulansene base på legevakta i sentrum, men det tar ofte lang tid for ambulansen å nå frem til områder i Groruddalen. Prøveprosjektet ble startet med den hensikt å redusere tiden det tar å nå pasientene.
Det har blitt målt at gjennomsnittlig har vi redusert uttrykningstiden fra ni til seks minutter. Og de tre minuttene er ofte et skille mellom å overleve og ikke å overleve, sier Westnes.
Desentraliseringen av ambulansetjenesten i andre Oslo-områder er også et langsiktig mål, med lignende stasjoner i Oslo nord, sør og vest.
Kvelden
Livet som ambulansearbeider ligner en dal og bergbane når de ikke er på utrykning, slapper gutta av på brannstasjonen, men når radioen går av, er det rett i bilen.
Selv midt under middagsmaten.
Nå hadde det vært lite kult hvis vi hadde fått en tur, spøker Larsen, mens han og Westnes går løs på kveldens kylling og potetsalat.
Ti sekunder senere kommer meldingen: Kode to (haster, men ikke blålys) på Ellingsrud. Maten må bli kald mens vi haster videre til oppdraget denne onsdagskvelden.
En kvinne føler seg generelt uvel og skjelver. Hun blir tatt inn til legevakta, hvor vi allerede har fraktet inn en eldre mann med hjertesmerter tidligere på kvelden.
Så er det tilbake til en litt sliten kylling og nyhetene.
Sosiale
Det å være de første på åstedet når noen er skadet eller er alvorlig syke, involverer mer enn bare å administrere medisinhjelp til pasienten og få de raskt til sykehuset. Det gjelder også den sosiale kontakten når mennesker er på sitt mest sårbare, og det kommer klart frem gjennom kvelden.
Hvis vi kommer frem når det er en hjertestans, prøver vi å gjenopplive personen. Hvis det ikke går, går vi over til å trøste. Vi forteller de pårørende og går over fra å være akuttmedisinere til støttespillere, forteller Larsen.
Noen av de pårørende vi møter i løpet av kvelden er nervøse, andre er fulle. Uansett må pasienten få nødvendig behandling, og det selv om de gjør litt motstand.
En Romsås-mann med hjertesmerter vil først til Aker, men Larsen får beskjed om å ta ham til sektorsykehuset Ahus. Dit vil mannen absolutt ikke. Turen ender på Legevakta, hvor Westnes har klart å blidgjøre mannen betraktelig, og han takker for hjelpen han først ikke ville ha.
Blålys
Da jeg tryna på trampolina i fjerdeklasse var det null blålys, og jeg har selvfølgelig et hemmelig ønske om at denne gangen skal det bli annerledes.
Og ønsket blir innfridd på tur nummer to til Romsås.
Kode én betyr hasteoppdrag med blålys, og det går så det synger oppover åsen. Romsås-kjente vet jo at mye av området er meget svingete, og i 200 kilometer i timen får du litt følelsen av at du prøver den nye attraksjonen på Tusenfryd.
Går det bra med deg bak der? spør Westnes, og det gjør det. Jeg er tross alt i trygge hender - hvis noe skulle gå galt.

De tre minuttene er ofte et skille mellom å overleve og ikke å overleve
Erik Westnes







Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere