RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

KOLORIST: Harald Lyche er blitt kalt Norges best bevarte hemmelighet innen kunsten. Lørdag 4. februar åpner han utstillingen «Museum» i Rådhusgalleriet.
KOLORIST: Harald Lyche er blitt kalt Norges best bevarte hemmelighet innen kunsten. Lørdag 4. februar åpner han utstillingen «Museum» i Rådhusgalleriet. Foto: FOTO: NINA SCHYBERG OLSEN

Lyche, livet og kunsten

Harald Lyche har viet sitt liv til maleriet i tredve år. – Det guddommelige er mitt prosjekt, sier kunstnersjelen fra Bøler.

BØLER/RÅDHUSET: Fra 4. til 26. februar vises utstillingen «Museum» i Rådhusgalleriet. Her kan du se verker fra hele Harald Lyches (1962-) kunstneriske karriere, hovedsaklig store malerier.

– Jeg bader i min egen tredveårige kunsthistorie, sier han selv om utstillingen.

En evig prosess

– Jeg har en stor samling, og for meg har tiden opphørt, den fins ikke egentlig fordi jeg beveger meg fritt. Men i konvensjonell forstand kan jeg si at det vil være bilder som har vært under arbeid i ti-tolv år og som nå vises, sier Lyche.

– Jeg arbeider med hele samlingen som en materie. Jeg kan skule på et bilde i årevis, så skjer det at jeg viderefører det. Det er en strøm, en evig prosess, som pågår til alle døgnets tider, hver dag, sier Lyche.

– Det er i meg gjennom alle årstider uansett hvor jeg er eller hva jeg gjør. Det er alltid maleriet. Det er som livet selv; såre enkelt og svært avansert, sier Lyche.

I himmelen

Han anser «Museum» som en bred presentasjon.

– Det er ikke en temautstilling, selv om det i de siste bildene som er kommet til kanskje ligger noen gjennomgående temaer. Jeg har flyttet opp i himmelen delvis og ser livet derifra, fra en posisjon et sted mellom livet og døden - kanskje en slags evighetsportal. Livet sett fra den utslettedes synspunkt, sier Lyche.

Han har hatt et dramatisk liv. Som syvåring svevde han mellom liv og død etter at han ble påkjørt av en motorsykkel. Like etter døde plutselig faren. Slike opplevelser setter spor.

Lyche utdyper:

– Hvis man er i koma kan man oppleve en letthet både i forhold til livets vanskelige sider og også til dødens problematikk. Ibsen skriver omkring dette i Peer Gynt, den rare sluttsentensen; å være seg selv er å døde seg selv.

– Når jeg maler er jeg der, å male det er for meg å puste - den mest naturlige tilstand og helt primært. Jeg opplever faktisk noen ganger at det guddommelig er tilstede når jeg arbeider, det er en herlig sterk følelse, sier Lyche.

– Mitt liv har vært tildels dramatisk og ikke like lett alltid. Nå synes jeg det bare blir bedre og bedre, sier Lyche, som snart runder femti år.

De store mestere

Etter tredve år går det å tegne og male av seg selv, selv om det fremdeles kan være vanskelige perioder.

Kunsthistorien er en kilde til inspirasjon, selvfølgelig de store mestere, slike som Goya, Grecco, Rembrandt, Da Vinci og en drøss med andre malere frem til i dag. Jeg har holdt meg mest i Europa, selv om man finner mye fint over alt, sier Lyche.

I det siste har før-rennesansen tiltalt ham mer og mer.

– Der finner man en kombinasjon av klassisk komponering og jazz, og dette er en form som passer mitt temperament godt. Det er den formen jeg hovedsakelig arbeider i nå, sier Lyche.

Livet er en kunst

Lyche sier at han lever ganske normalt, sammen med familien sin i et helt vanlig rekkehus i Bølerskogen. Som nyutdannet ble han antatt av byens beste gallerier, men han valgte å gå sin egen vei.

– Jeg forsøker å gjøre de riktige tingene, da livet jo også er en kunst, sier Lyche.

–  Jeg er måteholden og passer på å være mye ute der himmelen er over meg. Om jeg er i byen eller i naturen er ikke så viktig, men en veksling er greit. Føler meg ekstrem i en hvis forstand på tross av at jeg lever ganske rolig og normalt, kanskje nettopp derfor, sier Lyche.

– Skal man seile i elementene bør utstyret være sånn nogenlunde i orden, og med utstyret mener jeg en selv, i mitt tilfelle meg selv. Inspirasjonen ligger i meg og over alt, jeg er mitt eget instrument og jeg forsøker virkelig å forvalte dette instrument.

Danser med de store

– Alle har et instrument i seg, men en musiker vet; det tar tid og tålmodighet skal en mestre det, sier Lyche.

– Gjør jeg de riktige tingene kommer resten av seg selv; energien, fokuset, det overskridende guddommelige. Store ord, sikkert provoserende for noen, men jeg sier ikke dette for å provosere, jeg er ikke veldig opptatt av provokativ kunst, det er ikke mitt prosjekt, sier Lyche.

– Jeg ønsker at alle skal se det guddommelige i alt og forstå hva det innebærer. Det er mitt prosjekt.

– Hvis man ser litt lenger enn Lou Reed og Warhole, så er det faktisk det som er den store tradisjonen, det er den jeg lever i og virker i. Det er ikke så mange forunt å komme inn der, det er lett å drukne, gi tapt. Jeg er der, og jeg mener jeg danser med de store.

Kunstmaler uten atelier

Lyche har vært uten atelier i seks år, og maler mest ute.

– Jeg har en base mellom Bøler og sentrum, men jeg merker at jeg har begynt å tenke på mulighetene av å skaffe meg en ny plattform. Gjerne et museum med atelier. Vi får se hva som skjer. En ting er i hvert fall klart. Arbeidet fortsetter uansett. Slik har det vært og slik fortsetter det. Det betyr alt for meg. Også min ektefelle og mine barn, familie og venner. Penger har aldri vært viktig, sier Lyche.

– Berømmelse er heller ikke veldig vesentlig i seg selv. Men jeg anser meg faktisk som en betydelig maler. Jeg tror noen vil oppdage det hvis de tar turen til Rådhuset. Det er inngang fra sjøsiden, avslutter Lyche.

FLERE KULTURSAKER:

På sporet av Munch

Fant kunstskatt til 40 millioner

Carl Nesjar hedret av Kongen

50 år gammel statue på ny plass

Se kunstskattene i Bydel Østensjø

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere