RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Mer om Lerskallbråten og Sagstua eller Sagløkken

19. august presenterte jeg en Aktuell Historie fra området ved Skulleruddumpa. Roger Fossum kom med en interessant tilbakemelding som jeg synes leserne bør få presentert: Skraperudbekken, Skullerudbekken eller Ljanselva har sin historie, og ganske riktig blir forholdene forandret da reguleringen til drikkevann fant sted. Det var på denne tid min oldefar, Halvor Olsen (1850-1941), sønn av Ole Olsen drev saga.

Historien er denne:
Min tippoldefar, Ole Olsen (f.1802) er innflytter og bosetter seg på plassen Myhra. I folketellingen fra 1865 står det husmann uden jord. Sagmester.
Hans sønn Halvor bygger plassen Sagløkken like i nærheten og overtar som sagmester etter sin far. I folketellingen fra 1900 står det: sagmester og forpakter av jord, gårdsnavn Sagløkken under Skullerud.
Halvor Olsen bygde selve stua, en liten låve og en snekkerstue i 1880 årene, og her stiftet han familie med sin kone Tea. De fikk tilsammen. 4 sønner og en datter (min mormor). Barna ble født mellom 1885 og 1891.
På den tiden var det vanlig at barna fikk etternavn etter sin fars fornavn. Sønnene blir hetende Halvorsen. Dette kan være grunnen til at kilden til historien har tatt litt feil m.h.t. navnet. Jeg er ikke i tvil om at det var min oldefar han traff nede ved dammen slik det beskrives.
Så til stedsnavnet Sagløkken. Dette var navnet oldefar satte på ny-plassen sin og er registrert i registrene 1900-tellingen. Han tok sågar stedsnavnet til etternavn. På gravstenen på Nordstrand kirkegård står det Halvor og Tea Olsen Sagløkken.
Språket forandrer seg. A-endinger blir dominerende. I min oppvekst på Leirskallen i 50-60-årene het plassen Sagløkka (som Bakkeløkka). På dette tidspunkt ferierte sønnene Ole, Josef og Benjamin samt noen av deres barn i den tidligere snekkerbua som familien fikk beholde som sommersted. Denne var innredet som en koje med køyesenger og et lite kjøkken. Vi kalte den bare "hytta".
Sagløkka med sine 3 bygninger var på dette tidspunkt gått tilbake til Skullerud gård. Etter hvert forsvinner snekkerbua og låven. Plassen blir ekspropriert av kommunen og brukt som utleiebolig, men forfaller inntil den tilslutt blir revet for å bli gjenoppbygget som "Sagstua".
Undertegnede var blandt de inviterte tilstede ved åpningen 4.12.02. Oslo kommune ved bydelen og ikke minst andre frivillige har gjort en fantastisk jobb ved å gjenskape stua og miljøet rundt. Kulturhuset "Sagstua" er reist på tuftene til Sagløkka. Vannspeilet fra dammen er forsøkt rekonstruert og forhåpentlig er ørreten fortsatt der slik den også var i min barndom.

Med vennlig hilsen
Roger Fossum

Bjørn Odèn Olsen, som er 4. generasjon Nordstrandsgutt har også tatt kontakt og gitt noen artige kommentarer:
Som 4. generasjon Nordstrand gutt, er det med stor interesse jeg har lest en del av dine lokalhistoriske innlegg i Nordstrands Blad.
Nå fredag 19 ds. var av spesiell interesse, da den omtalte Josefine Nilsen i Lerskallbråten som var min fars tante.
Da vi 9 april 1940 måtte evakuere Oslo, hvor vi da bodde, flyttet jeg som 3 åring til tante Bråten, som hun ble kalt innen familien.
Den omtalte hengebro ble bygget av onkel William, som var ansett som familiens Petter Smart, og vi fikk alle god nytte av broen. Broplankene hadde en tendens til å bli svært glatte i regnvær, og noen år senere presterte jeg å falle ned noen meter unner lek, heldigvis uten alvorlige skader. Broen var konstruert med ca. 20 mm wirer i bunnen som bærere av gangbrett av tre. På sidene var det ca. 10 mm wirer som rekkverk i to høyder. Det ble brukt strekkfisker for å justere stramningen, og disse måtte justeres jevnlig for å holde gangbrettene i plan. Av og til skrånet gangbrettene faretruende. Da var det å kalle på onkel William, som kom for å justere. Rart å tenke på i dag, at jeg fikk gå alene over denne konstruksjonen allerede som 3-åring, og kanskje enda vanskeligere å tenke seg at tante gikk ubekymret over som 90-åring.
På grunn av matmangelen unner krigen, fikk alle i familien som ikke hadde egen jord, en del av tantes åker til å dyrke grønnsaker osv. Onkel William laget vanningsanlegg med pumpe fra elven. Rester av rørsystemet er der fremdeles. Broen ble revet av sikkerhetsgrunner, ble jeg fortalt. Betongfundamentet med wire-festene er fremdeles intakte som omtalt.

Med vennlig hilsen
Bjørn Oden Olsen

.Etter å ha fått disse to interessante tilbakemeldingene tillot jeg meg å ta kontakt med Tor Holtan-Hartwig. Han står i spissen for Miljøprosjekt Ljanselva og har gjort en kjempejobb i forbindelse med Sagstua/Sagløkka og hele elveløpet til utløpet ved Fiskevollbukta. Jeg gjengir det han skriver:

Kjære Gunnar Pedersen
Takk for din utrettelige innsats for lokalhistorien og takk for din artikkel om " -. min barndoms fiskeplass" i Nordstrands Blad 19.august 2005. Følg gjerne opp med Fossums artikkel. Den gir et godt historiesupplement om Sagløkka.
Til din artikkel har jeg et par kommentarer:
1. Kjært barn har som kjent mange navn Det gjelder ikke minst elver og bekker som både skifter navn etter som de renner nedover og etter som tiden skifter. Skraperudbekken og Skullerudbekken er i vår tid blitt til Ljanselva. I Miljøprosjekt Ljanselva ønsker vi å presisere at Ljanselva gjelder for hele strekningen fra Lutvann via Nøklevann, Skraperudtjern og Sagdammen til Bunnefjorden ved Fiskevollbukta. Under veis møter elva Gjersrudbekken og Prinsdalsbekken ved Ljabru/Hauketo.
2. Vannføringen i Ljanselva ble nok sterkt berørt av Nøklevannsdemningen. Etter at Nøklevann ikke lenger er kilde for drikkevannsforsyningen, overføres likevel vann til Østensjøvannet gjennom et rør. Oslo kommune har ennå i åtte år konsesjon for denne overføringen. I mellomtiden er Ljanselva sikret en viss minstevannføring fra Nøklevannsdemningen.
3. I de senere tiår har ørreten levd i beste velgående i den øvre del av elva gjennom Leirskallen. Skraperudtjern har nok sørget for ny forsyning av gytefisk som har sluppet seg nedover i elva. Vi regner med at gyting har funnet sted også på denne strekningen i mange år. For ca ti år siden ble det satt ut yngel oppstrøms ved Ljabru hovedgård.
Vi mottar ofte rapporter om fangst av fiske i Sagdammen. Det fins flere eksempler på fiskestørrelser opp til 700 gram.
Vi har ingen indikasjoner på at lyden fra Europaveien virker forstyrrende på fisken. Busker og kratt langs elva markerer et godt miljø for fisken både i form av ly og mat. I de senere år - iallfall siden 1985 - har det levd ørret i hele vassdraget ned til sjøen.
Fisketrappen ved Hallagerbanen markerer et forsøk på å gjenskape vandringen av sjøørret til elva slik som i gamle dager. Bl.a. Ole Opsahl på Skullerud gård kan fortelle at det i hans guttedager var vanlig å fiske sjøørret i Leirskallendistriktet. Det samme har vi rapporter om for Ljabruområdets vedkommende.
Så langt har vi bare registrert liten virkning av fisketrappen. Nydatert elektrofiske i den nedre del av elva viser at det her lever minst tre levedyktige årganger småørret. Vi regner med at noen av disse - etter først å ha sluppt seg ned til sjøen - vil vende tilbake til elva som glinsende sjøørret.
5. Spor etter fundamentene fra for hengebroen mellom Leirskallbråten og Munkerudkleiva nr. 1 er ennå intakt. Dette er kulturminner som Miljøprosjekt Ljanselva ønsker å verne om.
6.Maleriet til Hroar Scheibler "Rød hytte i solnedgang" kan synes å være inspirert av Sagstua på Sagløkka, selv om det neppe synes å være en tro kopi.

Med hilsen
Tor Holtan-Hartwig


Jeg setter utrolig stor pris på alle tilbakemeldinger på Aktuell Historie og jeg vil derfor få takke hjertelig for alle jeg har mottatt, de er en stor oppmuntring i den jobben jeg prøver å gjøre.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere