RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Modige menn ga oss vår frihet - ferdag 25. februar

Det er Erik Hessner som forteller om en episode under krigen: Den ble ikke rapportert videre. Dette var den slags hendelser en måtte regne med. Når ingen av våre var tatt eller skadet, fant vi ingen grunn til å bry overordnede med slikt. Det kunne allikevel ligge adskillig dramatikk bak en nøktern melding.

19. april 1945 ble det holdt et møte hjemme hos «Nilsodd» på Bekkelaget. Vi hadde nylig avviklet slipp-plassene i Nordmarka og drev med forberedelser til å ta imot nytt slipp på Fingerbølmyra i Østmarka. Etter møtet fikk Per Juell og jeg med oss en del proviant og støvler til slippgjengen. Dessuten fikk vi nye falske legitimasjonskort med behørig foto, stempel og underskrifter til slippgjengens medlemmer på Ljan. Kortene manglet bare underskrift av hver enkelt mann. For at vi ikke skulle dumpe bort i tysk kontroll, hadde «Nilsodd» sendt en mann i forveien den ruten vi skulle ta. Da vedkommende ringte og sa at veien var klar syklet vi sørover mot Hauketo.

Tysk kontroll. Til tross for dette dumpet vi opp i en tysk kontroll som nettopp hadde tatt stilling i krysset ovenfor Ljabru trikkestasjon. Det var 7 tyske soldater og en hirdmann. De var bevæpnet med maskinpistoler og et maskingevær på stativ. Vi var selv ubevæpnet den kvelden, heldigvis får vi si, og hadde ikke sjanser til å komme unna. Vi prøvet derfor å late som ingen ting idet vi stoppet og tok frem våre legitimasjonskort for kontroll. Mens et par av tyskerne sammenholdt navnene våre med navnene i en liste de hadde, begynte andre å kikke på det vi hadde i ryggsekkene og i kassene bak på syklene. Vi prøvde å bortforklare at vi var i besiddelse av utstyret og påsto at vi hadde kjøpt det på svartebørsen. Men den gikk ikke. Hver av oss fikk stukket en maskinpistol i maven for å bli klappet og befølt over hele kroppen. Da vi ikke hadde våpen, og de heller ikke fant de falske legitimasjonskortene til å begynne med, slappet tyskerne litt av og overlot til hirdmannen å passe på oss. En tysker ble sendt avsted for å rekvirere bil som skulle hente oss. Imens fikk vi rusle opp og ned i veikrysset for å holde varmen. Hirdmannen med maskinpistol fulgte oss hakk i hel. Tyskerne kontrollerte andre nordmenn som kom forbi. Det som så hendte kan bare tilskrives en god slump flaks, og det faktum at tyskerne på dette sene stadium av krigen hadde slappet av i sin årvåkenhet.
Mens vi ruslet opp og ned på veien, fikk Per Juell og jeg snakket sammen da hirdmannen ikke passet ordentlig på. Vi ble enige om at Per skulle prøve å stikke av i et ubevoktet øyeblikk mens jeg skulle prøve å oppholde og villede tyskerne. Hvis Per kom seg unna, skulle han varsle «Nilsodd» og sørge for at slippgjengen gikk i dekning og at de våpen som lå hjemme hos ham og meg ble fjernet.

Flukten. Så var det at anledningen bød seg. Under en av våre rusleturer kom vi ekstra langt opp mot krysset ved Tungebråtveien før hirdmannen beordret oss til å snu. Samtidig var tyskerne opptatt med kontroll. Jeg tok konvolutten med legitimasjonskortene som jeg hadde hatt i baklommen hele tiden, og kastet den i grøften slik at hirdmannen så det. Han for straks ned i grøften og tok den opp. Men på grunn av det dårlige lyset kunne han ikke se hva det var.
I sin iver etter å komme ned dit tyskerne sto med lommelykter ble han så uoppmerksom at Per så sitt snitt til å fordufte som en ånd opp Tungebråtveien og bli borte bak granhekken langs veien. Da begynte levenet. Hirdmannen og tyskerne ropte og kommanderte. Den tyske befalingsmannen sendte alle de andre på jakt etter Per mens han selv holdt meg dekket.
Mens vi sto der rett overfor hverandre og hørte levenet avta i det fjerne, fikk også jeg sjansen. Slik vi sto, hadde tyskeren ryggen til klappjakten på Per. Rett som det var snudde han hodet rundt og kikket i den retningen. Jeg satte inn et svingslag av all makt og regnet med å treffe ham på haken der han sto med hodet vridd til venstre. Men før jeg traff ham hadde han snudd hodet tilbake slik at slaget traff ham på halsen under øret. Han gikk rett i bakken. Jeg satte på sprang nedover Ekebergveien. Jeg ventet hvert øyeblikk å bli beskutt bakfra og syntes ikke jeg kom av flekken. Da begynte en å rope på tysk bak meg og så svarte en foran. Der, midt i veien før svingen ved Ljabru trikkeholdeplass, sto en tysk soldat! Han hadde ikke noe våpen, det jeg så, men han sto med armene ut for å prøve å fange meg. I full panikk løp jeg rett på ham. Begge gikk i bakken. Jeg kom meg opp før han fikk tak i meg. Så løp jeg for livet. Jeg lå en halv times tid i Rasch-skauen for å komme meg etter løpet.

Snartenkt nabo. Per klarte å riste tyskerne av seg. Fra noen kjente i Ekebergveien ringte han hjem for å varsle broren Kjell. Moren visste ikke annet enn at Kjell var på kino. Hun var ikke klar over at han alt var kommet hjem og hadde lagt seg til å sove. Hjemmefra ringte jeg også og spurte etter Kjell så han skulle være klar til å stikke av så snart jeg kom innom. Nå begynte moren å lure. Hun gikk opp og vekket Kjell. Jeg tok med meg det jeg hadde av militære effekter og gikk gjennom hagene hjem til familien Juell i Nilsenbakken. Kjell var ennå ikke ferdig til å dra. Dette holdt på å bli skjebnesvangert. Tyskerne hadde heller ikke ligget på latsiden. De hadde våre legitimasjonskort og dermed adressene. Min var heldigvis falsk. Mens vi var inne i huset hjemme hos Juell's var tyskerne på vei ned Nilsenbakken. Vi hadde tidligere fjernet vei- og nummerskilt nettopp for å forvirre tyskerne hvis det skulle bli nødvendig. Nu kom 20 tyskere fra Skredderjordet forlegning på sykkel og til fots nedover bakken på jakt etter Per. I bakken traff de en nabo som fattet situasjonen. Tyskerne spurte ham om han visste hvor Juell bodde. Han trodde de bodde nederst i bakken, svarte han. Alle tyskerne forsvant nedover mens naboen skyndte seg inn, ringte til Kjell og meldte at kysten var klar. Kjell og jeg - begge bevæpnet med pistol og håndgranater - gikk ut verandaveien, over gjerdet til naboen og forsvant gjennom hagene.

Gjensynsglede. Vi kom oss ned til doktor Christensens badehus. Det var vårt hovedkvarter på den tiden. Der ventet «Nilsodd» på oss. Han hadde tatt en annen vei hjemmefra og visste ikke noe om det som hadde skjedd. Vi regnet med at Per hadde klart seg da han jo hadde ringt hjem. Senere på natten kom Per. Han trodde ikke sine egne øyne da han fikk se Kjell og meg. Han hadde klart å riste tyskerne av seg ved Nordstrand kirke og hadde tatt seg hjem skaulangs og gjennom hagene. Han kom akkurat tidsnok hjem til å kunne ligge på den andre siden av veien og se på at tyskerne trengte seg inn i hjemmet hans. Han var sikker på at både Kjell og jeg var tatt. Gjensynsgleden var stor.
Tyskerne hos Juells gjennomsøkte hele huset. Men de fant ingen av de våpnene som lå lagret i ytterdelen av takkonstruksjonen. De ble ved huset til langt ut på neste dag i håp om at Per eller Kjell skulle komme tilbake. Til slutt ga de opp. Det ble ikke gjort noe med familien forøvrig.

Det er denne generasjon av modige menn og kvinner som nå er gamle. Jeg spør meg selv: har vi ikke penger til å gi dem en verdig alderdom? Er vår hukommelse så dårlig, eller har vi mistet vårt syn på menneskeverd? De neste ukers politiske avgjørelser i bydel Nordstrand vil gi et svar.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere