RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Nordstrand i "gamle dager"

Skipsmegler Sverre Lie skriver en artikkel i Nordstrands Blad i oktober 1942 om sine opplevelser i området fra tiden før og rundt århundreskiftet 1800-1900. Overskriften hans var slik: "Den gang de mest centrale boligstrøk var svære skogarealer og bød på glimrende muligheter for ungdommen."

Jeg var bare to år gammel da jeg oppdaget at vårt paradis på Nordstrand den gang faktisk av de fleste Osloborgere utelukkende ble betraktet som sommeroppholdssted idet svært mange av de få villaene her ute den gangen bare ble bebodd om sommeren. Ja, så sent som i 1890-årene husker jeg at vi guttene en vinter benyttet en av villaene til å spille sveis i om vinteren, - det tør jeg tilstå i dag. (Deichmanske biblioteksvar har fortalt meg: "Sveis spilles som Femkort, men her gjelder det å få nest siste stikk. Det siste kortet spilles i det hele tatt ikke. Både i Femkort og Sveis kan en spiller foreslå å "friske". Blir alle enige om det, kastes alle kortene, og det gis på ny. En eventuell pott står over til neste spill." journ.anm.) Leierene hadde nemlig etterlatt seg et bord og et passende antall stoler og brensel fant vi i skogen like ved.

Nordstrand var skau

Skauen ja, den var vår og var ubegrenset. Kastellet lå den gang i periferien, bebyggelsen var vesentlig samlet rundt Nordstrand stasjon, opp forbi middelskolen til kirken, fra kirken nordover til Kastellet, fra skolen nordover langs Bjerkes veg (nå Solvegen) som stoppet bratt midt i skauen omtrent ved Solvegen 83-86 samt en 3 4 hus syd for skolen bortover mot Ljan.

Vi kunde fritt tumle oss i Kastellskogen, Bernhusskogen mot Bekkelaget og hele strekningen, helt til jernbanelinjen til Bekkelaget og endelig Nyquistskogen øst for Ekebergveien. Det var noe til tumleplass. Vi bygget en rekke hytter, fanget trost om høsten i "doner", skjøt kråker, skjærer, trost og ekorn med gamle festningsgevær maken til dem vi så i filmen "Snapphaner" med knallhette og munnladning. Vi laget små skibakker hvor det passet oss best, - for et liv!

Å dra til Lerskallen var ansett som en langtur som vi bare gjorde om søndagene når vi hadde ti øre til kaffe oppe hos madam Lerskallen. Jeg husker en høst noen av oss drog til Elvåga, men da overnattet vi under noen granbusker opp på myra før vi drog ned til Elvåga morgenen etter.

Nordstrands kakse

O. C. Bjerke bodde i villa "Valhall", noværende Solveien 104 og var en tid Nordstrands store kakse. Man sang følgende vise om ham på Nordstrand revyteater, - den gang Christiania og Omegns eneste revyteater hvortil utallige små dampskip bragte folk fra byen:

"På Nordstrand bor der en mektig mann,

Jeg tenker alle sammen kjenner ham

Han eier alt og vi andre kan,

Ej engang få litt av hans vann"


Visen ble til fordi han eide vann og veger her ute, som han en gang lot stenge fordi kommunen ikke vilde kjøpe dem. Han satte kort og godt opp et gjerde fra øvre til nedre Nordstrand og fikk så vidt jeg erindrer, også til slutt sin vilje.

Nordstrand stasjon

Leksene gjorde vi guttene unda innen klokken syv for da var møtestedet Nordstrand stasjon hvor vi fra våren til langt ut på høsten slo ball på den andre siden av linjen. Det er nesten ikke til å tro. Så kom 7.20-toget med avisen som vi hadde hver vår tur til å rope opp og dele ut. De fleste abonnentene var til stede og det var bare noen eksemplarer som stasjonsmesteren måtte legge i boksen. Men for et leven. Stasjonsmester Giltvedt ropte stadig med sin spede røst: "Hysj da, en kan'te høre manns mål her, jo". Aftenposten kom for øvrig ut også søndag morgen og jeg tjente mang en lommeskilling ved å bringe den ut til en del av abonnentene i Kastellskogen. Lommepengene havnet for øvrig i madam Giltvedts lommer idet hun hadde noen forbistret gode sirupsknekk til ett øre stykket.

Fotballseier i Gøteborg

Sporten ble tidlig utviklet på Nordstrand takket være en del foregangskarer som vi alle så opp til som noen guder. Toppen var Wilhelm Wettergreen, typen på en flott sportsmann. For en "schtili" kar på ski så vel som i "Fodbold". "Husker noen av Dere ham med Granetrøyen og det blå silkeskjerfet rundt livet som tegn på at han var kaptein på laget, eller da han tok den svenske fru Frankes pokal til en verdi av 800 kroner som beste løper i Holmenkollen?" Nordstrand dominerte fullstendig fotballen her i landet den gang, riktignok takket være to engelskmenn, Patrick Moyer og Charles Sember, som bodde i Kastellskogen og gav støtet til Ski & Fodboldklubben "Grane" samtidig som Ski &Selskabsklubben "Freidig" også eksisterte. "Grane" var den første klubb i Norge som gjestet Sverige og sogar seiret i Gøteborg, så vi har godt folk å slekte på

"Granes" første fotballplass var på Kastelljordet hvor man brukte et telt til å klæ seg om i. Seinere var den i flere år på Möjenjordet som riktignok hellet svært ned til vegen. "Freidig" tok seg spesielt av småpikene og småguttene.

Etter skirennene hadde vi ball på Hanstens Pensjonat (noværende Byes Pensjonat) fra fire til ni hvoretter de voksne fortsatte med "Desert & Dans"

Nordstrand garde

I mine guttedager opprettet vi også Nordstrand Garde, en kopi av liknende guttegarder i Kristiania uten at vi kunde hamle opp med for eksempel Uranienborg Garde og lignende, som hadde et flott musikkorps. Vi hadde kun en tromme, et signalhorn samt sabler til "Officererne". Ellers hadde vi tregeværer, gardeluer samt hvite bendelbånd i buksene. Utgiftene dekket vi ved hjelp av tiggerlister hos Nordstrands bedrestillede. Vi holdt til hos statsentomolog Schøyen.

Agnes Thorsen

Nordstrand private Middelskole under bestyrerne frøken Agnes Thorsen og herr Breien glemmer vi aldri. Frøken Agnes Thorsen var et kapitel for seg selv.

Hun tok oss under sine beskyttende vinger enten vi var flinke eller ei og enhver elev tok hun seg personlig av. Frøken Thorsen fylte 80 år i sommer og er still going strong så vel i skrift som i tale. Det viser følgende "Bursdagsbrev" som jeg fikk fra henne:

Og ikke kan jeg takke himlen nok for den velsignelse, der har hvilet over mitt arbeide og for at mitt liv gjennom dette har været så rikt og lykkelig. Og det vet jeg, i neste tilværelse vil jeg atter være pedagog, en skjønnere gjerning gis ikke enn å være med å danne de unge menneskesjele og som en skulptør meisle ut det vakre bilde, som ligger skjult i stenen. Men det gjelder her mer enn i noe annet arbeide å gi seg selv.

Frøken Thorsen kaller Nordstrand for "det deiligste sted i verden" og angrer bitterlig at hun i sin tid solgte skolen til kommunen, dermed tapte hun også sitt vakre heim smakfullt innredet i den østre fløy og vi tapte synet av hennes stolte og ranke skikkelse. En kan si at hennes liv var en god reklame for Nordstrand.

Jeg forlater Frøken Thorsen med følgende anekdote: Hun var med toget til byen og kunde i farten ikke finne sin billett. Konduktøren ble synlig utålmodig hvilket gav anledning til følgende replikk: Frøken Thorsen: "De mangler Konduite et Bon Ton min Herre". Konduktøren: "Je vet itte å je mangler, je, men De mangler Billett, De".

Bad om lørdagen

Der kunde fortelles mangt og meget om de primitive forhold vi levet under den gang, for eksempel før vi fikk lys fra Kykkelsrud og vann fra Nøklevann. Enhver villa hadde sin brønn hvorfra vannet ble pumpet opp i huset. Av lett forstålige grunner ble der jo da bad kun hver lørdag og da gjerne i bryggerhuset.

Vi bodde noen år nede i Kastellskogen i annen etasje i en villa, og for å komme til bryggerhuset måtte vi da bæres ut i vinterkulden og ned kjellerhalsen inntullet i et badehåndkle. Men det gikk det også.

Vegene ble opplyst av parafinlamper. Veglyktene ble tendt hver kveld klokken fem, slokket klokken tolv og rengjort og fylt neste dag. Det var Andersen som hadde denne jobben alene. Det var riktignok langt mellom lyktene hvilket foranlediget følgende verselinje på Nordstrands Revyteater:

En lykt ved femtehver plankegard, ja det er alle lykters tall.

Nordstrands Vel fikk dog rettet på dette forhold. Ja, jeg tror det var en av de største utgiftsposter velet hadde den gang.

Original renovatør

Husker noen av Dere Boltzius med blybeina? Han besørget hele Nordstrands renovasjon og var viden berømt. Han klædde nemlig aldri av seg, men derimot på seg alle de filler og plagg han fant i søppelkassene, og gamle skosåler slo han på sine støvler, så han til slutt nesten gikk på stylter. Revyen sang da også om ham:

På lasset sitter jeg trutt hver da'

På lasset har jeg det rekti bra

Og alle tingen som jeg vil ha

Det kan jeg jo av lasset ta.

Gammel idyll borte

Ja, no er forholdene annerledes. Ekebergbanen kom og dermed storbybebyggelsen. Dermed er den gamle idyll borte, skogene hvor vi lekte indianer og hvit og gikk på jakt er borte og dermed også gratis juletrær. Men livet går videre og om femti år kan man kanskje først spenne på skiene ved Nøklevann, men så tar man vel trikken dit.

Sverre Lie

Det er fremdeles idyll på Nordstrand, men området er under press som for eksempel Ekebergskråningen og Ekebergsletta. Kjære beboere: "Vær med å redd det som er igjen av friareal og idyll!" Kanskje vi om femti år må helt forbi Nøklevann før vi opplever idyll.


Jeg vil ønske alle lesere av "Aktuell Historie" en riktig god sommer. Jeg takker for stor interesse og mange positive tilbakemeldinger. Jeg tar sommerpause nå, men regner med å være på plass igjen til høsten.

Hilsen Gunnar

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere