RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

For «Leger Uten Grenser»: Anne-Mari Rosenlund fra Ris mener oppdraget i Kabul har satt mange ting i hennes eget liv i perspektiv.
For «Leger Uten Grenser»: Anne-Mari Rosenlund fra Ris mener oppdraget i Kabul har satt mange ting i hennes eget liv i perspektiv. Foto: FOTO: ELISABETH C. WANG

På jobb i en krigssone

Lege Anne-Mari Rosenlund (31) fra Ris er tilbake i Oslo. I seks måneder jobbet hun på akuttmottaket ved Ahmad Shah Baba District Hospital øst for Kabul.

RIS/AFGHANISTAN: – Å jobbe for «Leger Uten Grenser» er noe jeg har tenkt på i mange år, egentlig fra jeg startet på legestudiet.

Jeg hadde ønske om å bruke min kunnskap til å hjelpe mennesker i nød, og gjerne da i land hvor medisinsk hjelp trengs mer enn her, sier Rosenlund.

Med en drøm

Etter fem og et halvt år på legestudiet i Sverige, oppdaget Anne-Mari Rosenlund at turnusplass var vanskelig å oppdrive. Hun startet da i jobb ved indremedisinsk avdeling ved et sykehus i Stockholm.

– Etter et halvt år flyttet jeg tilbake til Norge og startet med turnus-tjenesten i Lillehammer. I august 2008 var jeg ferdig, og tanken på arbeid i regi av «Leger Uten Grenser» var stadig med meg.

For halvannet år siden søkte jeg så, og i februar i fjor ble jeg kalt inn til intervju. Kort tid etter fikk jeg vite at jeg var akseptert og at jobben med å finne et aktuelt oppdrag til meg var i gang, sier hun.

Afghanistan

I juni i fjor får Anne-Mari beskjed om at første oppdrag er ledig omgående. På grunn av hennes daglige jobb ved legevakten i Oslo, må hun vente med å dra til begynnelsen av august.

– Jeg hadde nok sett for meg en jobb et eller annet sted på det afrikanske kontinentet. Da jeg fikk høre om jobben i Afghanistan, fikk jeg likevel en umiddelbar positiv følelse.

Jeg ble ikke engstelig, men på den tiden visste jeg også lite om prosjektet og lite om hva som ventet meg, sier hun.

Bombefly og blomster

Under sommeren deltok Rosenlund på et generelt forberedelseskurs i regi av «Leger Uten Grenser». Briefinger om prosjektet i Afghanistan fulgte så i både Norge og i Brussel.

– Avreise var 9. august. Da vi endelig landet i Afghanistan husker jeg bombeflyene som stod på flyplassen, i stor kontrast til de fargerike blomsterbedene på utsiden og menneskene i gatene som levde sitt daglige liv. Men, jeg merker allerede at jeg har glemt mye og mange av førsteinntrykkene.

Inne på hovedkontoret i Kabul får så Anne-Mari Rosenlund ny og viktig informasjon om prosjektet i Kabul.

– Vi fikk informasjon om hvordan prosjektet fungerte og om kledsel, kultur og etikette. Jeg husker da at jeg følte meg klar for å ta fatt på jobben ved sykehuset som lå cirka en times kjøring øst for Kabul, sier hun.

LES OGSÅ OM "LEGER UTEN GRENSER" HER

Det første møtet

På Ahmad Shah Baba District Hospital blir Anne-Mari vist rundt av en annen lege fra "Leger Uten Grenser". Hun er fra Brasil og har da jobbet ved sykehuset i tre måneder.

– Det er vanskelig å huske tilbake til det første møte med sykehuset, nå føles det liksom så familiært. Men, det er klart det var annerledes.

Jeg jobbet med pasienter på akuttmottaket og jeg hadde greie arbeidstider. Når jeg ikke var på jobb var jeg tilgjengelig på telefon og og kunne dra til sykehuset hvis det var behov.

Ettersom jeg bodde fem minutter unna sykehuset var det en ordning som fungerte godt, sier hun.

Akutt hjelp

Hovedoppgavene gikk ut på å veilede og undervise legene og sykepleierne som jobbet der. I tillegg ble det raskt viktig for Rosenlund å få på plass et ordentlig system på hvilke pasienter som skulle prioriteres ved akuttmottaket.

– Da jeg kom dit fikk jeg følelsen av at de som skrek høyest var de som fikk hjelp først, og slik skal det jo ikke være.

Det ble dermed viktig for meg å få på plass et ordentlig system og en struktur hvor alvorlighetsgraden av pasientens tilstand ble prioritert.

En sorteringsplan hvor alle pasienter ble registrert, stilt spørsmål, fikk målt blodtrykk og målt puls gjorde det mulig å innføre ulike fargekoder.

Døden på nært hold

Hun innrømmer at mange av inntrykkene var sterke. Svært syke barn og voksne ble en del av hverdagen og noe som måtte takles.

– Jeg ble ekstra godt kjent med en familie hvor sønnen på fire år var rammet av en uhelbredelig blodsykdom. Faren mente sønnen ikke fikk god nok hjelp ved barnesykehuset i Kabul, og hadde et sterkt ønske om at vi skulle ta over behandlingen.

I utgangspunktet visste jeg at dette egentlig var for avansert for oss, men etter flere samtaler med faren, ble vi enige om at han skulle få komme. Den lille gutten dør allerede på akuttmottaket, vi forsøker gjenoppliving, men det var bare stopp.

Den opplevelsen satte veldig spor i meg, og jeg følte meg på mange måter ansvarlig.

Da faren ringte meg dagen etter for å takke meg og «Leger Uten Grenser» for hjelpen og kun kom med positive oppmuntringer, var det veldig godt. Han følte han og sønnen hadde «blitt sett» og for han var det viktig.

I februar var Anne Mari Rosenlund tilbake på norsk jord og raskt var hun i tillegg tilbake i jobben på legevakten i Oslo.

– Kommer du til å jobbe mer med «Leger Uten Grenser»?

– Jeg kommer til å jobbe der jeg gjør nå frem til høsten, men da kunne jeg gjerne tenkt meg å reise ut på nytt. Mitt ønske er nok Afrika og Kongo, så vi får se hva som skjer, avslutter Rosenlund.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere