RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Plankekjørerne

Trelast hadde på 17- og 1800-tallet like stor betydning for norsk økonomi som olje har i dag.

Det finnes ikke tall som forteller nøyaktig hvor meget trelast som ble kjørt til Kristiania, men det er gjort beregninger og bare på Strømsveien regner en med at det årlig ble fraktet vinterstid last som tilsvarer 600.000 tømmerstokker, mesteparten var dog skåret til plank.

Sledeføret varte oftest i ca. 75 dager hver vinter. Daglig bare langs Strømsveien kom det ca. 1.150 lass og en antar at minst 3000 hester deltok i transporten. Når den første hesten kom til trelast-tomten i Kristiania om morgenen, sto det en rekke av hester, dels i dobbelt rekke, tett i tett fra Strømmen. Totalt regner en med at 2.000 mann og 5.000 hester var beskjeftiget med å transportere trelast til Kristiania. Ved slutten av vinteren var tomtene ved Vaterland og Grønland forvandlet til en eneste stor by av plankestabler. En kunne rent tulle seg bort i virvaret av ganger og gater mellom plankestablene.

Trelast fra ca. 240 sager i Akershus

Skogseiendommene Losby og Rausjø og andre sager produserte store mengder plank som på vinterføre skulle fraktes til trelasttomtene på Vaterland og Grønland. Transporten fra Enebakk-sagene brukte Enebakkveien, over Sør-Elvåga og Cudriobakken til Øgården og så til Kattisa, over isen til Rustadsaga og videre over Ryen. Det kom ofte følger på 2030 lass, en kjører kunne ha opp til 4 hester med langsleder. Plankeveien gjennom Østmarka ble veien kjørerne brukte. Karen Cudrio, som eide store deler av Østmarka, bygget ut deler av veien for å gjøre den kortere og bedre. Restene av oppbygningene kan en fremdeles se. Skjelbreia, Øgården, Kattisa, kjørestua i Rausjøgrenda var hvile- og skjenkestuer. Det var en fast regel at i den orden man rykket inn på hvilestua, skulle man rykke ut igjen. Brudd på denne regelen resulterte i slagsmål.

Østmarkas yngste plankekjører

Før han fylte 12 år kjørte Karsten Haugen fra Persbråtensaga ved sørenden av Nordre Elvåga til Fiskevollen, der skurlasten skulle på kjøl til sitt endelige bestemmelsessted. Men Karsten var ikke den eneste i familien som kjørte plank den lange veien. Faren gjorde det samme. Hans standplass var koia på Persbråten, og bare hver helg var han hjemme på Bryn, hvor familien bodde en kort tid.

Tre dagers plankekjøring og like mange dagers skolegang i uken var harde vilkår for en 12-åring. Men Karsten hang i og mestret både oppgavene på skolen og jobben som yngste arbeidskar i Østmarka. Det var tæl i gutten. Det måtte være så sent som i 1907.

Kjøreseddelen var ryggen eller hatten

Allerede klokken to om morgen (natten) begynte de første plankekjørerne å komme inn på trelast-tomtene med sine lass, hvor tomteformannen med lys og lykte måtte være parat til å telle og motta lasten. Kjøreren fikk ikke noen seddel på det som han hadde levert av plank, men bordskriveren skrev med kritt på kjørerens rygg eller hatt hvor meget han hadde levert på tomten. Nå måtte han være forsiktig så tallet på ryggen ikke forsvant.

Deretter gikk kjøreren til bordskriverkontoret hvor han oppga navn og vendte bordskriveren ryggen. Antall plank ble notert på hans konto og dermed var han ekspedert etter at krittstrekene var børstet bort.

Bordskriverkontoret var derimot ikke åpent før klokken fire om morgenen. På disse bordskriverkontorene var det et lurveleven uten like som i den verste auksjonsstue. I flere timer kunne det være så fullt av kjørere at døren ikke kunne lukkes. Atmosfæren var ikke fylt av god parfyme, så en må innrømme at den var vanskelig å holde ut der. Travelheten startet klokken fire og varte uavbrutt til åtte om aftenen, det var ofte kø til langt ut på gaten.

Til høkeren

Mens hestene nøt sitt "hvilefôr", etter at plankene var tatt av sleden, gikk kjørekarene, som nevnt, først på bordskriverkontoret for å få avregnet, og deretter gikk turen til høkeren for å fortære sin niste og til den drakk de seg en halv eller hel pel (en pel er 2,4 dl.) brennevin, eller de mer nøkterne en kopp kaffe. Inne hos høkerne, hvor ukjente folk fra forskjellige kanter støtte sammen, gikk det ofte voldsomt for seg. Drikking, kortspill, uvennskap med slagsmål, banskap og sværgen, vits og skjemt om hverandre.

Full fart hjemover

Når så kjørernes hviletid var omme, niste og brennevin fortært, så var det å begynne hjemturen og da gikk det som oftest lystig for seg. Hestene som var kommet inn med sine tunge lass, våte av svette, var nå forfrosne. Ved hjelp av svøper med hardt tvunnet snorer av lingarn med knute i enden som tok hårdotter med, kom de snart i fart. Tømmer hadde de ikke på hestene, det var således bare for kjøregutten å kaste seg på sleden med den røde toppluen trukket nedover ørene og trøyekragen oppover og med ryggen mot snoen, og så la det stå til. Disse hestene fór da av sted som ville dyr i fullt firsprang og som oftest i kappløp med så mange hester i bredden som veien kunne romme. Når nå kjøreguttene til dels var fordrukne, hvilket for en stor dels vedkommende hørte til dagens orden, kunne deres ville indianerhyl høres lange strekninger. Det var nok omtrent forbundet med livsfare å møte disse ville hestene uten tømmer og uten styring. De reisende som ikke hørte med til plankekjørerne, måtte nok se til å komme ut i snøfonnene det forteste de kunne. Hvis en kom med smalslede og ønsket å kjøre forbi, var dette også omtrent umulig selv om veien var bred nok. Disse tømmeløse hestene var liksom dressert til å stenge veien for andre og på denne måten la for dagen en like stor vrangvillighet som deres halvfulle herrer. Blant kjørerne var det da også noen fredelige og skikkelige folk som slett ikke la an på å forstyrre veifreden, men disse hadde under denne hurrakjøring på hjemveien vanskelig for gjøre sin fredsommelighet gjeldende, for hvis de ikke fulgte med de uvørne i deres kappløp, så ble de selv utsatt for å bli kjørt ned av dem som kom bak dem. De hadde ikke annet å gjøre enn å la det stå til.

Kjørekarene var som regel tjenestegutter eller yngre husmenn eller også sønner på gården, altså de kåteste og råeste av karfolkene. På enkelte strekninger umuliggjorde plankekjørerne annen trafikk.

Fritid

Noen kjørekarer kunne være hjemme om natten, men mange bodde i andre stuer, som ofte besto av kjøkken, et lite kammer og en stue. Dette kunne være nokså rommelig bekvemmelighet for en familie, men hva den ble for den store innkvarteringen under plankekjøringen, kan man neppe gjøre seg den rette forestilling om. I sine fristunder spilte de ofte kort, "siste stikk" eller "femkort". Innsatsen var i alminnelighet en shilling eller ½ pel brennevin. Ofte ble det meget banning og sverging, og mange kortgrupper på samme tid. På grunn av den trange plassen, brukte de ofte sine matkister både til bord og stoler. Her ble servert vitser og her kunne være munterhet, vennskap og uvennskap. Ikke sjelden endte det med slagsmål. Grove historier, uttrykk og språk var ikke alltid av det fine slaget.

Tykk luft

Langs stueveggen kunne være laget til en hems, de ble kalt "tarre" eller "hjell". Her nøt kjørerne sin søvn med en høysekk under hodet. I de 14 dagene de var her av gangen, var de ikke ute av klærne. De lå ofte tett i tett, så trangt at en bare kunne få trengt seg nedpå. Kjøreguttene kom stivfrosne fra byen, til dels halvfulle og til dels fulle. Deres tykke vadmelstrøyer var våte av sludd og svette, så det måtte fyres skikkelig for at de skulle bli tørre til neste tur. Atmosfæren etter disse forskjellige utdunstinger og fordampninger som blandet seg med røk fra tyristikken inne i de små rom, ble alt annet enn behagelig, det er lett å forstå.

Markedet for trevirke syntes i lang tid å være umettelig. En ville forsøke å åpne Norges Canada Østerdalen for hugst. Planen var å fløte tømmeret til Øyern, i kanal til Østensjøvannet og i tunnel gjennom Bekkelagsåsen og deretter sluser ned til fjorden. I 1854 kom jernbanen som tok over en god del av transporten, derfor fikk vi ikke sluser i Ekebergåsen.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vi vil helst at du er med på diskusjonen under fullt navn, men aksepterer at det kan finnes gode grunner for å være anonym. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere