RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Politi Wilberg og hans viderverdigheter Del to av to

Nordstrands Blad hadde i 1942 flere artikler om hva Johan Wilberg opplevde som politimann. Dette er ikke bare politihistorie, men det forteller meget om mange forhold på Nordstrand for 100 år siden.

En tirsdag ettermiddag anholdt jeg en overstadig beruset bonde på Ljabruchausséen innenfor Nordstrand Bad. Han hadde vært i byen med poteter og hadde brukt de mottatte kontanter på en slik måte at han måtte sove ut rusen i vognen mens hesten ruslet som den selv vilde. Jeg tok hesten og bonden med på stasjonen og satte hesten først inn på stallen og gav den vann og høy. Siden tok jeg bonden, bar ham inn i arresten og fikk lagt ham. Han sov den fulle manns gode, tunge søvn.

Utpå kvelden vekket jeg ham, og rusen var da gått så vidt av ham at jeg mente han kunde fortsette reisen hjem uten fare for seg selv og omgivelsene. Han skulle til Krokstad. Da han fikk se jernsprinklene for vinduet og det gikk opp for ham hvor han var havnet, ble han som rimelig kan være, meget forundret. Jeg hadde tatt vare på alle tingene han hadde handlet i byen og leverte dem tilbake og bad ham se etter at ingenting manglet. Han tuslet rundt vognen og syntes ikke helt orientert. Omsider fremstammet han: "Je hadde ei ku også". "I all verden hvor har du gjort av den, da? spurte jeg. Men det hadde han ingen anelse om. Forklaringen kom noe senere. Kua hadde han bundet i en taustump bak på vognen og kua hadde slitt seg på vandringen utover, idet den antagelig ikke hadde kunnet følge hestens tempo. Imidlertid var kua i god behold på politistasjonen. En annen kom ruslende med den mens bonden hadde sovet rusen ut i arresten. Han hadde truffet den på vegen ved Bekkelaget. Jeg hentet kua ut, og den som var forbauset og glad var bonden. Jeg synes ennu jeg ser ansiktet hans for meg.

De koset seg i vilden sky

Det hendte ofte om vinteren at jeg måtte ta vare på bøndene som kom etter vegen, og da jeg ikke holdt arresten oppvarmet til enhver tid, la jeg arrestanten inn på kontoret ved siden av ovnen og fikk tint dem opp. Mens de lå der hendte det gjerne at de ropte på hesten og liksom rykket i tømmene og brukte svepen på den. Andre sang viser og det hendte også at noen sang en eller annen kjent salme. Ja, vi politifolk opplevde litt av hvert i den tiden.

En gang var det en noe beruset bonde som hadde vært i byen med poteter, og på Jernbanetorvet hadde han truffet et av de gamle fordrukne kvinnfolkene som holdt til der. Henne hadde han tatt med seg i vogna og tett omslynget koset de seg i vilden sky i alles påsyn. De gikk i den grad opp i sin berusende kjærlighet at de rett og slett falt av vogna og uheldigvis opp i en haug med pukkstein. Kvinnen fikk et stort blodig sår i hodet, jeg ble budsendt og begge havnet i arresten.

Bonden var sørgelig beveget over utviklingen av kjærlighetseventyret, gråt og bar seg og bad meg være så inderlig snild ikke å la affæren komme lensmannen i hans eget distrikt for øre og heller ikke at hans lengtende kone fikk rede på hans utsvevelser.

Spetakkel på toget

Det var en tid det var nokså meget fyll og spetakkel på lokaltoget Oslo-Ljan, og det gikk så langt at Statsbanene anmodet politiet om assistanse for å få uvesenet stoppet. Vi var to mann på Nordstrand politistasjon den gangen, og til tross for våre mange andre gjøremål, måtte vi etter ordre av Aker politikammer være med toget og gå gjennom vognene uavbrutt under reisen. Det var lørdags- og søndagskveldene mellom klokken ni og tolv det var verst.

Da urostifterne og slåsskjempene ble oppmerksomme på at politiet var med toget og holdt styr på dem, ble forholdene etter hvert bedre. Verst av alle var en gjeng på fem-seks stykker fra Nordstrand under ledelse av en kar som ble kalt "Nordstrands skrekk", en mann som i egne og i sine kameraters øyne ikke var redd for noe på denne jord og slett ikke for politiet. Han var politiet til meget bry og ble anmeldt utallige ganger for fyll og bråk på vegene og fikk ofte svære bøter å betale. Omsider oppdaget han imidlertid at det verken nyttet eller lønte seg til stadighet å stå i opposisjon til politiet og alle mulige andre folk. Han sluttet å drikke og dermed ble det slutt med spetakkelet, og han ble et i alle deler utmerket menneske. Han lever på Nordstrand den dag i dag (1942) og har det bra. Nei, slike karer måtte vi gripe hardt inn mot og vise dem hvem som hadde makten. Det skulde ellers blitt nydelige tilstander for alminnelige mennesker.

Overkjørt og drept

I min tjenestetid var det mange, både kvinner og menn, som ble overkjørt og drept av toget, Noen brukte linjen som "snarvei" og andre løp på toget under fart og ble overkjørt og drept. Det var i slike tilfelle vår ubehagelige oppgave å bringe de ille tilredte mennesker til Krohgstøttens sykehus. Det var vanskelig å få hjelp av tililende private. Offerne var som regel så ille tilredte at de som kunde trakk seg unda.

Drukningsulykker

Jeg husker en første pinsedag i stille, pent vær at en snekke med 21 mennesker om bord, hvorav et to års gammelt barn, gikk rundt i nærheten av Gressholmen. Seks stykker druknet. Jeg var og soknet etter de omkomne og fant to damer og én mann. De andre tre fant Oslo havnepoliti. Alle disse ble funnet i nærheten av hinannen i løpet av et par timers tid. Vi tok med oss de tre i snekken inn til Nordstrand og med hest og vogn ble de kjørt inn til Krohgstøtten likhus, da alle tre hørte hjemme i Oslo. Det var ikke bil eller likvogner den gangen.

Det hendte ofte at vi var ute og soknet etter druknede hele åtte dager ad gangen. Reglementet lød slik at vi skulde holde på i åtte dager i trekk, og hvis den forulykkede ikke var fundet på den tiden, sluttet vi.

Det kunde fortelles mange episoder fra denne gren av vår virksomhet, men gjengivelse vil neppe egne seg for gjengivelse i en avis, og det er også lite hyggelig å minnes slike ting.

Faste gjester

Som før, var det bøndene som var våre flittigste gjester. Hadde jeg for eksempel hatt en bonde med hest og kjøretøy på stasjonen en natt, var det som regel ikke lenge før han var det igjen. Jeg husker spesielt en vinterkveld ved midnattstider at min hustru og jeg oppholdt oss på kjøkkenet som vendte mot gårdsplassen. Plutselig fikk vi høre bjelleklang der ute. Jeg gikk ut for å undersøke hvem som kom på besøk så sent på kvelden og fant en blid hest forspendt en slede. Hesten liksom hilste på meg, og så på meg som om den vilde si: "Her kommer jeg igjen, for her hos politiet hadde jeg det så hyggelig for 14 dager siden". Jeg stelte nemlig meget pent med de hestene jeg således fikk på besøk.

Da jeg ikke så noen kjørekar, undersøkte jeg i kassesleden og der fant bonden godt innpakket i tepper og sekker. Han sov godt og det var ikke noen liten rus han skulde sove ut. Jeg fikk ham våken og anbragte ham på kontoret hvor han etter hvert kom til sans og samling igjen og etter å ha notert ham på reglementert vis, lot jeg ham fortsette på betingelse av at han skulde sørge for å holde seg våken. Av dette eksempel vil tydelig framgå at hesten har godt vett.

En St. Hansfest

En St. Hansmorgen var jeg gått til sengs ved firetiden og ble vekket igjen ved femtiden ved at det ringte på dørklokken. Ute på trappen stod en kvinne i 25-30-års alderen så ille tilredt som jeg ikke har sett verken før eller siden. Hennes kjole var spjæret både foran og bak og hang nærmest i laser om henne. Hennes sko var skåret av foran så tærne stakk fram og hatten som hun holdt i hånden var bare filler. Håret hang i tjafser nedover ansiktet så jeg nesten ikke kunde se nesetippen hennes.

Inne på kontoret fortalte hun at hun til St. Hans hadde kjøpt seg ny kjole, hatt og spasersko, og for å innvie all stasen og riktig prise våren, var hun reist utover til Nordstrands Bad med båten for å more seg. Der ute hadde hun truffet tre ukjente menn hun hadde gitt seg i kast med. Hun ble med dem i skogholtet ovenfor Badet og drakk det kavalerene hadde å by på av drikkevarer med det resultat at hun ble overstadig beruset. Hun sovnet fra alt sammen og fant seg selv igjen i bare fillene. Hun gav et noenlunde signalement på kavalerene hun hadde vært sammen med og én times tid etter hadde jeg dem under lås og lukke. Det var tre medlemmer av en beryktet "Nordstrandgjeng". De erkjente seg skyldig og fikk en klekkelig mulkt. Kvinnen på sin side måtte hjelpes med klær for at hun skulde komme hjem. En slik St. Hanskveld har hun forhåpentlig ikke hatt verken før eller siden.

"Syk"

En vinternatt mellom klokken tolv og ett ble det meldt per telefon fra en av beboerne i Herregårdsveien at en dame ute i vegen var så syk og hjelpeløs at politiet måtte komme og ta seg av henne. Jeg dro av sted, som vanlig tilfods, og da jeg kom dit ut, satt en dame på en stabbesten inntullet i pledd og ulltepper, og omkring henne var forsamlet en hel del kvinner og menn som syntes svært synd på henne. Jeg så straks at kvinnen ikke var syk i vanlig forstand, men rett og slett full, og da jeg fikk tittet lite nærmere på ansiktet, viste det seg å være en av våre gamle kjenninger. Damen bodde på Ljan, og da jeg kjente hennes adresse godt fra tidligere "sykdomstilfeller", fikk jeg tak i skyss og fikk bragt henne hjem. Hun hadde i sin beduggede tilstand tatt feil kurs og hadde "seilt nedover Herregårdsveien mot Gladvoll og var kommet rent på avveie.

Andre arbeidsoppgaver

Folk i Nordstrand har alltid trodd at det lokale politi har svært lite å gjøre, idet man regner med hva man selv ser til enhver tid. Man skal huske på at den gangen var det bare to mann ved Nordstrand politistasjon, og vi hadde stort distriktet: Nordstrand, Ljan, Klemetsrud til grensen mot Lørenskog, Ski og Oppegård. Vårt raskeste framkomstmiddel var en alminnelig tråsykkel, og den kunde vi jo ikke bruke om vinteren i sne og slapseføre. Vi hadde ved siden av våre oppgaver som ordenspoliti, en hel del arbeid for lensmannen som opptagning av manntall, folketelling, jordbrukstelling, hesteutskrivning, hundefortegnelse, inndrivning av skyldig barnebidrag, innkrevning av bøter til statskassen, utpantning og inndrivning av skatter fra Aker og andre bygder og byer, forkynnelse av stevninger og endelig lesning på Kirkebakken utenfor Nordstrand kirke hver søndag av skyldige jord- og brannskatter.

Johan Wilberg avslutter med:

I dag (1942) er det andre greier på Nordstrand politistasjon. Mannskapsstyrken er vokst sterkt, og man har tatt tidens raske befordringsmidler i bruk. Som en som tilhører den gamle skole, kan jeg bare gratulere med utviklingen. Jeg har mange års slitsom erfaring for at en bedring i politimannskapenes arbeidsforhold og arbeidsområde som har vært nødvendig.

Ikke rart at Wilberg, da han falt for aldersgrensen i 1926, fikk et dobbeltkapslet gullur og en stor sølvpokal av befolkningen i distriktet. Han var en populær mann og passet jobben sin tilfredsstillende for alle parter.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere