RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Wenche Maanum og resten av gjengen tar seg en pust i bakken.
Wenche Maanum og resten av gjengen tar seg en pust i bakken.

Reiseskildring fra en glad BSKer

- Hva er det som får meg til å reise til Italia for å gå 7 mil på ski?

MARCIALONGA 2008: Vi reiste en gjeng fra turlangrennsgruppen i BSK i fjor, fire gutter (får vel kalle de det når de går så fort og så langt på ski) og meg som eneste dame.

Da var det så lite snø at vi fikk bare gått 5,7 mil! Vi slapp stigningen på 1,3 mil, så guttene staket seg gjennom hele løypa i fjor! Imponerende spør du meg, som har kjent på kroppen at det slettes ikke er bare nedover hele veien. Det kalles et snilt løp, men hva er det? 7 mil er fryktelig langt uansett.

"Toresens resor"

Etter en fantastisk tur i fjor og med et godt løp for alle som deltok, så hadde vi nesten bestilt hotell rommene på nytt før vi passerte målstreken.

Frank Tore som hadde påtatt seg jobben som reiseleder i 2007 fikk jobben på nytt, eller rettere sagt tok jobben på nytt og det ble fleipet om at i 2008 reiste vi med Toresens resor.

Slik ble det i år, og antallet økte. I år var det 7 gutter og 2 damer som skulle starte. Siden det var et enklere løp i fjor var det jo hele tiden snakk om bare staking og selvfølgelig grønn Toko på vei til flyet, i år hørte jeg ikke et pip på vei til Gardermoen.

18 kilometer oppover

I år skulle vi gå 7 mil og de første 1,8 mil går oppover! Hørte litt snakk om Cera, ellers var det mest fleip om bilen vi kjørte i, en Caravelle, om den dro 100 km/t, og om vi kom forbi de vi skulle forbi så vi hadde litt bedre tid til innsjekking i år.

Selvfølgelig ble det spørsmål om hvorfor det var oljelamper i bilen! Opptil flere oljelamper og kaffekopper!

Alt i rute overalt, innsjekking, flytur og henting av leiebil i Munchen. Vi ble overrasket! Vi fikk samme bil som vi hadde kjørt til flyplassen, bare en nyere modell, hele 12 år nyere.

Christian, eier av bilen vi kjørte til flyplassen begynte å regne på fingrene og snakke lånerente, han lyste av begeistring da han så alt utstyret. Her var alt vi kunne tenke oss! God plass, cd spiller (til min store begeistring) GPS, aircondition osv.

Sving på magen

Frank Tore hadde valgt en bedre rute i år, Oslo Munchen med fly, deretter bil til Cavalese. Turen tok ca. 4 1/2 time, men med godt humør, god musikk og fin utsikt var det ikke noe problem.

Vi bodde på samme sted i år som i fjor, Garni Seppi, et lite, men hyggelig familiehotell. Der finnes rom med dobbeltsenger, køye senger og feltsenger. Plass til mange med andre ord. Vi betalte 100 euro pr. person for 3 netter inkl. frokost og tilbud om klesvask. Kaffemaskinen var enestående, nymalt, velduftende italiensk espresso, gjerne to tre kopper til frokost fikk virkelig sving på magen.

Første kvelden går med til å hente startnummer, spise middag ute, drøfte smøring og sjekke ut værmelding. Det var ikke lett i år, men det er det vel aldri, hvem skal man høre på? Renndagen var det i tillegg meldt 16 varmegrader midt på dagen. Skulle vi stole på det?

Rennet går på Søndag, så lørdag hadde vi bestemt oss for å prøve ski. Vi reiste til start, og de ivrigste hadde flere par med seg for å teste gli. Jeg hadde bare ett par, og var mer opptatt av at formen var synkende, med forkjølelse og hals på gang. De andre prøvde ut alle skiene og fant selvfølgelig det beste paret.

Lavase

Etterpå tok vi en tur til Lavase, et fantastisk flott sted, 1900 meter over havet. Der var alt tilrettelagt, og det måtte vi betale for, men bare 3 euro per pers. Stedet og løypene bare badet i sol og fjellene reiste seg stolte i bakgrunnen.

Det lignet egentlig mest på et postkort, men vi var der! Og etter ganske få km på ski her hjemme i Norge føltes det helt vidunderlig å skli rundt i løypene. Jeg tenkte selvfølgelig på renndagen, og at løypene kom til å bli helt perfekte, det var de jo her. Jeg glemte visst at dette stedet lå ganske mye høyere enn starten på rennet.

Vi bestilte frokost til kl. 06.00 på renndagen. Halv syv skulle vi kjøre, og de som ikke stod utenfor bilen fikk ikke bli med. Vi skulle ha god tid ved start. Vi erfarte i fjor at de ikke er spesielt opptatt av at det er nok doer ved start. Tror vi talte 11 doer til 5000 startende. Man kan jo bare tenke seg hvordan skogen i nærområdet duftet etter hvert!!

Vi benyttet oss av den flotte skogen i vårt følge også, vi hadde jo ikke tid til å stå i kø.

Alle ønsket hverandre lykke til, og gikk til start. Det er en spesiell følelse å stå der på start. Hvordan kommer det til å gå, hvordan er føret, hvordan er formen, klarer man målet man har satt seg?

- Helvetet i gang

Starten gikk og helvetet var i gang! Det gikk oppover og oppover, og veldig snart møtte vi temmelig sterk motvind. Jeg kjente av og til i dragene at jeg var i ferd med å blåse ut av det lille sporet som var igjen. Mildvær og vind hadde nemlig ødelagt sporene veldig tildlig i løpet.

Jeg tenkte at siden løypa snur etter hvert vil jeg jo få medvind, og blåse fort av sted nedover, men den gang ei! Vinden snudde også, og jeg møtte motvinden nedover. Da hadde vinden i tillegg røsket i grantrærne så voldsomt at trærne hadde sluppet alt som var av barnåler og kongler rett ned i skisporet som jeg gikk i.

Det var ikke i min plan, og man kan jo tenke seg, med klister under skiene!!!

Full brems nedover, ikke noe feste oppover, bare staking! Jeg holdt på å bryte hele tiden, men håpet på bedre løype lengre ned i dalen. Det ble bare verre og verre, og etter 3 mil hadde jeg i hodet meldt meg av Birken som går i mars.

Men bryte, det kan jeg vel ikke! Vi hadde fortalt Espen som var debutant i år at han kom til å komme til sukkerlandsbyen, og at det var fryktelig der, for all snøen var løs som sukker, og da er det jo umulig å komme seg fremover. I år var alle landsbyene sukkerlandsbyer. Stakkars Espen, han må ha følt seg lurt.

Heldigvis var det mange drikkestasjoner, og jeg fylte innpå med drikke på hvert eneste sted. En liten oppmuntring var det jo når man kom til en landsby og Italienerne ropte Wenche! Hvordan var det mulig?

I tredje landsby gikk det opp for meg at de stod med startlister og så navnet mitt. Da skjønte jeg at jeg var sliten, og jeg så at folk rundt meg var slitne også. Det var tungt med motvind og dårlige løyper, i alle fall for oss mosjonister.

Jeg nynnet på When the going gets tough og Mil etter mil og alt ble tyngre og tyngre. Husker i fjor da jeg passerte Val di Fiemme stadioen at jeg følte meg litt som en verdensmester. Tenkte litt det samme i år også, for jeg hadde jo ikke brutt løpet enda!

Kanskje lurt å nynne på en annen sang og tenke positivt. Walk of life med Dire Straits pleier jeg å løpe til, og da går det veldig fort, så jeg prøvde en stund med den! Veldig kjapt penset jeg inn på Svake mennsker med Jannicke!!

Syltetøymannen

Jeg tenkte mye på hvordan det gikk med guttene, og Rakel som skulle gå en kortere distanse, 45 km. Hvorfor gikk jeg ikke sammen med Rakel? Hvorfor må jeg alltid velge verste og vanskeligste løsning?

Det var for sent nå. Rakel var ferdig i Predazzo, et veldig hyggelig sted for øvrig. Jeg fortsatte nedover mot Molina, og da jeg passerte 63 km var jeg så stiv i korsryggen at jeg var redd jeg aldri skulle komme meg opp i stående igjen. Jeg må ha vært et fryktelig syn!

Min mann Lars hadde fortalt om syltetøymannen fra i fjor. Han sto med en krukke og en pensel et lite stykke ovenfor Molina og smurte klister under skiene hans og de ble helt perfekte (Lars gikk forresten med røket supra spinatus i skulderen, pytt pytt, ingenting for en mann i hans alder.)

Jeg gledet meg til å møte syltetøymannen så jeg kunne få litt feste, men jeg burde jo ha visst at glasset var tomt innen jeg kom. Syltetøymannen ristet på hodet, tomt.

Ja vel, det er jo bare 7 km igjen, oppover!! Og opp må man, enten man orker eller ikke!

Jeg visste at jeg ikke kom til å få hverken god tid eller plassering, men for meg var det en liten seier å ikke ha brutt. Jeg stoppet i bunnen av den siste bakken, tok av meg skiene og fikk rullet på klister. Da var det bare å jabbe oppover de siste bratte kneikene, på 3 km. Det gjelder å tenke hyggelige tanker når man presser kroppen til det ytterste, og det gjorde jeg.

Hva jeg tenkte på skal forbli en hemmelighet, men jeg kom meg opp og jeg husker at mange heiet på meg på vei inn til mål, og stemningen var utrolig inne i byen. I løpet av de siste 50 meterne meldte jeg meg på Birkebeinerrennet igjen. Jeg klarte det!!

Lykke

For en lykkefølelse, for en vanvittig deilig følelse!

Så var det bare å hente skiftetøy, og da ble jeg imponert over systemet de har. Fargede poser som man putter tøyet i ved start, og som henger på knagger og blir løftet ned for deg i mål. For et system. I mål blir man også servert mat og drikke, varm pasta, sandwich, frukt og vannflasker. Etter man har spist kan man gå å hente diplom.

Jeg gikk ganske sprek og lykkelig 1 ½ km med skiene under armen ned til hotellet. Der satt guttene og koste seg, og det hadde de all grunn til, de hadde gjort fantastiske løp på det føret, tidene var fra 4t 13m til 4t 48m. Erik var også debutant i år, vi ble meget imponerte, han startet som nr. 4023 og gikk seg opp til nr. 1483.

Jeg tar av meg luen, han passerte meg og ropte ganske sprekt: Hei Wenche, går det bra med deg? Så forsvant han! Han så ganske lykkelig ut.

Vi hadde en veldig hyggelig kveld på La Stua etterpå, med god mat og det som hører med! Vi hadde alle krefter igjen til å danse også, ikke verst.

Jeg vet selvfølgelig nå hvorfor jeg reiser til Italia for å gå 7 mil på ski! Prøv selv!
Vi har booket Garni Seppi i 2009, og da blir det nok helt perfekte fohold!

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere