RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

 
 

Reprisenes tid

Det sies at julen er familiens høytid. Freden og roens høytid. Ettertankens høytid, der julens budskap om forsoning og frelse står sentralt, og tiden da kirkene endelig fylles opp. Dessuten også tiden for hygge og selskap med familie og venner. Alt dette er jo riktig. Kjært barn har mange navn, kan en også si. Men hvis det først skal settes en merkelapp til på denne høytiden, så går jeg for «reprisenes høytid».

Nå kan en kanskje forledes til å tro at dette er negativt ladet begrep fra min side. Hvis en leser for eksempel leserbrevsidene til VG, så vet en at det ikke er mye som kan hisse opp Ola Nordmann mer enn at det sendes repriser på tv-kanalene. Kanskje særlig i det lisensfinansierte NRK. Har de ikke annet enn repriser (og sport, for å gjøre fornærmelsen total) å sende på NRK så kan det være det samme med hele greiene, er et typisk utsagn her.

Men det hylekoret får du aldri meg med i. Tvertimot. Er det ikke stor skam dersom en tv-serie eller en film settes pris på av mange, hvis den da ikke skal vises igjen? Og som jeg kan føye til for min egen del: gjerne igjen og igjen og igjen?

Jeg mener det. Som barn så jeg Reisen til julestjernen med Hanne Krogh på kino hver eneste jul. Ingen andre gadd bli med riktignok, så jeg dro alene, helt til den lokale kinoen ikke lenger satte opp gjengangere ved juletider. Videoen hadde gjort sitt inntog, og da var det ikke så viktig med disse reprisene for spesielt interesserte lengre. Hørt på makan?

Nå går selvsagt Reisen til julestjernen på NRK hver eneste jul. Den kommer like etter Tre nøtter til Askepott. En tsjekkisk film fra 1970-tallet der Knut Risan likesågodt har dubbet alle stemmene. Jeg må innrømme at den har jeg ikke samme forholdet til, men det er det nok av andre som har. NRK prøvde seg ett år med å «fornye» repertoaret sitt ved å kutte denne tradisjonen. Den tabben gjorde de bare ett år. For det viste seg at reprisene hadde flere tilhengere enn man kunne få inntrykk av.

Julekalendrene på tv er også en historie for seg. Salige Henki Kolstad og Jul i skomakergata har vi kanskje sett for siste gang. Jul i Blåfjell er vel inn i sin andre resirkulering. På TV2 har The Julekalender fått sin renessanse, og de som så serien første gang er nok overrepresentert. Første gang serien gikk så nynnet alle på «It's hard to be a nissemann» og «bob, bob, bob, ikkesant?». Den effekten er nok ikke like stor når reprisene går, men mange er de som benker seg for å bli sendt tilbake i tid noen år.

Og det er vel nettopp denne følelsen av at tiden står litt stille, at noe er uforanderlig, som får enkelte av oss til å ty til repriser. Det handler om referansepunkter til en annen tid, noe som hjelper oss å senke skuldrene og slappe av. I såkalte sansehager for demente brukes noe av den samme metodikken. Kjent og kjær musikk fra en annen tid maner frem sanseinntrykk og minner fra den samme tide. Hele livet er det vel ingen som ønsker i reprise, men gi oss gjerne en dose mimring, i det minst hver jul.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vi vil helst at du er med på diskusjonen under fullt navn, men aksepterer at det kan finnes gode grunner for å være anonym. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere