RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

 
 

Signekoner

I middelalderen brukte en mange ritualer og signing i forbindelse med forsøk på å helbrede pasienter. En del av disse ritualer hang i til langt ut på 1900-tallet.

På den måten fikk legene og healerne pasientene lettere til å tro på behandlingens helbredende effekt. I vår tid vil vi vel helst mene at ritualene som for eksempel støping av bly og måling med ulltråd er humbug. Selv om Anne Brandfjeld brukte de gamle ritualene vet vi også at hun ga råd og medisiner som ettertiden kan bekrefte er virksomme, som for eksempel mot engelsk syke.

Hva er svekk, rakitt eller engelsk syke?

Anne Brandfjeld hadde svært mange konsultasjoner. Det var først og fremst for å søke hjelp for det som på folkemunne ble kalt svekk, rakitt eller engelsk syke. Navnet engelsk syke fikk sykdommen fordi den først ble beskrevet i England i det 1800 århundre sammen med fremveksten av de store industribyene. Sykdommen hadde en voldsom økning på 1800-tallet. Det hadde sammenheng med urbaniseringsprosessen, industrialiseringen med smog og industrirøyken som lå tung over byene store deler av året. Samtidig var det en stadig voksende bybefolkning med dårlig ernæring. Vi vet i dag at rakitt skyldes mangel på vitamin D.

Det var tallrike ofre også i Kristiania. De tydelige symtonene var at barn ble slappe, utilfreds, skrek meget og ikke alltid greide å sitte oppreist. Legene var ikke flinke til å stille diagnosen på et tidlig stadium. Det gikk mange år før den første legen kunne beskrive rakitt, det var dr. Quisling og det var så sent som i 1886. Avhandlingen ble til og med møtt med den største skepsis.

Anne Brandfjeld var redningen

Anne var i folks øyne flink til å diagnostisere og behandle engelsk syke. Det var stort sett henne man gikk til for å få hjelp for den. Hvilke råd var det så hun kunne gi? Foruten de magiske formularer, som måling, signing og støping, fikk man alltid et rasjonelt råd: Ta barnet mye ut i frisk luft og sol, sommer som vinter. Om sommeren, bad i sjøen, og ellers: næringsrik mat, med meierismør på brødet og urter. Dessuten skulle pasienten ha finknust eggeskall og tran med jerndråper i.

Først i 1930-årene ble vitaminenes betydning kjent og da først ga legene omtrent de samme råd som Anne Brandfjeld hadde gitt i sin praksis.

Det finnes meget dokumentasjon om at Annes kur var helsebringende, hun var en klok kone i ordets rette betydning.

"Trolldom i Norge"

Ørnulf Hodne som er statsstipendiat ved Universitetet i Oslo, har nylig utgitt boken "Trolldom i Norge". Her er et kapittel som heter "Signekoner og mirakeldoktorer". Jeg gjengir en interessant beskrivelse av hvorledes det var å besøke en signekone på Ekeberg, Anne Brandfjelds Efterfølger. Det høres ikke ut til at hun hadde rasjonelle råd å gi, slik som vi vet at Anne Brandfjeld hadde. Hodne skriver:

Året er 1911, stedet er et lite toetasjes trehus ved foten av Ekebergåsen i Kristiania, med dette skiltet på døra: Engelsk syke behandles. Inne i stua befinner det seg to kvinner, ei signekone en lærling av den berømte Anne Brandfjeld og pasienten, som nettopp har presentert seg som Inga Olsen, og klager over sykelig tretthet og smerter i det ene øyet.

I virkeligheten er det ingen ringere enn Inga Bjørnson (1871-1952) som er på besøk, brordatter av Bjørnstjerne Bjørnson og mest kjent for sitt barneteater og sosiale hjelpearbeid for hovedstadens gamle. Nå vil hun ved selvsyn avsløre kvakksalveriet som fremdeles florerer åpenlyst i byens fattigstrøk, og skrive om sine opplevelser i sitt eget blad "Hver 8. dag" for å advare syke og utfordre de ansvarlige myndighetene.

"Signekona så nøie på mig med underlige, sterke øine, som om hun vilde bore dem tvers igjennem mig. (-) Fang [epilepsi] er det ikke, Di har, det ser jeg på øia, men Di får ta av Dem hatten, så skal jeg måle Dere med ulltråd, da ser jeg hva det er som feiler Dere."

Med trådspissen på bakhodet hennes, sa kona med en stemme som en prest: "Inga Olsen, jeg måler deg i Gud faders, Guds sønns og Gud den helligånds navn, for mosott, gulsott, svinnsott."

Så målte hun hele kroppen, over og under armene og fingerleddene. Hun gjorde stans og erklærte (uriktig) at pasienten begynte å bli svak for tre år siden, "da åpnet leddene sig, før den tia var Di sterk som et fjell." Men om tre dager ville hun merke en stor forandring. Så ble hun bedt om å trekke ned strømpen på det venstre benet. Og etter at signekona hadde bundet en stubb av ulltråden tre ganger rundt det under kneet i den hellige treenighetens navn, fikk Inga dette rådet: "Nå lar Di dette sitte i tre da'r og på den tredje da'n om kvelden kaster Di'n på varmen og sier: I Jesu navn, så går sygdommen bort. Og så får Di være så snill å spytte gjennem dette da!" Hun hadde tvinnet en runding av ulltråden som pasienten skulle spytte tre ganger gjennom og ned på gulvet. "Så i Jesu navn, da, sa hun og spyttet selv stort utover det hele, og gned alt sammen ut med foten."

For sine angivelige øyensmerter fikk Inga Bjørnson til slutt det medisinske rådet å kjøpe for ti øre hvit kopperrøk (et slags vitriol, latinsk betegnelse for visse sulfater), legge den i en pæl med kokt vann og dyppe en linklut i det, og vaske øyet med den to ganger pr. dag.

Dessuten skulle hun kjøpe en halv flaske konjakk og for tjue øre safran og ryste godt nedi, og ta en spiseskje av miksturen tre ganger om dagen før et måltid. Betalingen for konsultasjonen var det opp til enhver å bestemme; det vanlige var en krone, og den fikk hun. "Jeg tumler hjemover"

"Vi skal støpe over'n."

Torsdagen etter satt Inga Bjørnson på ny i stua under Ekeberg, men denne gang var hun ikke eneste pasient. Under sitt forrige besøk hadde hun avtalt med signekona å få komme tilbake den ukentlige formiddagen hun pleide å behandle syke småbarn, opp til 30 stykker. Nå var stua stappfull, så det var vanskelig å komme inn, og flere kvinner sto enda utenfor og ventet med barnet sitt på armen. Barna var fra noen måneder til ti-tolv år gamle, og de så svært elendige ut; flere hadde store hoder og bena hang og slang som filler.

Signekona selv sto bøyd over ryggen til en liten, skrøpelig barnekropp, som lå utstrakt på magen på moras fang, og det hun gjorde var å måle med fingrene mellom ryggvirvlene mens hun talte høyt: ti, elleve, tolv Og ettersom tallene steg, vokste angsten i moras øyne. Ved tallet 14 stanset hun og sa: Kle på barnet, i 14 måneder har han hatt svekk, og han er svak fra fødselen av. "Vi skal støpe over'n."

Ute i kjøkkenet hørte vi blyet freste, skriver Inga Bjørnson videre. Gutten som skulle til behandling så ut som et bittelite lik, så uhyggelig gråblek og mager var han, men han smilte med noen skinnende blå øyne. Og for å trøste mora, sa hun: Deres barn ser friskt ut i øynene.

Men signekona mente noe annet: "Barn, som har engelsk syke, er alltid slik i øia, selv like i det samme di slokner. Så får Di komme med barnet da!" Ja, i Guds navn, da.

Mora reiste seg og gikk med barnet inn i støperommet, akkurat som til en dåp, og satte seg ned på en stol midt på golvet. En stor hvit duk ble lagt over barnets hode, men kona holdt i snippen slik at hodet likevel var fritt. Borte på et lite bord sto et brett med tre hvite kopper fylt med vann.

Signekona forsvant inn i kjøkkenet og kom tilbake med flytende bly i en lang støpeeske. Så tok hun brettet med koppene og holdt over gutten, slik at en av dem sto loddrett over hodet hans. Denne koppen lå det en brødskorpe over; og den kaltes Gud faders kopp. Så kunne høytideligheten begynne.

"Hva er barnets navn?" "Emil Hansen." "Emil Hansen (blyet fræser i brødskorpekoppen), jeg gjør ved dig i Guds faders, Guds søns og Gud den hellige ånds navn for ni slags svek og ni slags engelsk syke." Dette gjentok hun tre ganger, og hver gang heltes blyet i en ny kopp. Og med ordene: "Fred være med deg. I Jesu navn. Amen" slo signekona til slutt et stort kors over hele barnet, og seremonien var over.

Så fisket hun støpet ut av koppene for å studere det nærmere og fastsette diagnosen. "Det er bergsvek dette barnet har. Han har fått det fra manden Dere som kom sent hjem om natta og har gått over et fjeld. Her ser Di enda non busker som har rispa indpå'n." Til trøst og glede for den engstelige mora løsnet hun en stilk med hode på ut av blyklumpen og viste fram: "Se hvor stram han er! Du blir en kjækkanes gutt du, Emil Hansen." Så klappet hun ham og ga ham blyvann å drikke fra "Gud faders kopp".

Resten av kuren måtte mora ta seg av. Vannet fra koppene ble fylt over i tomflasker ombundet med ulltråd, og det måtte gutten få en skje av tre ganger daglig torsdag, fredag og lørdag. Dessuten skulle han vaskes forsiktig fra topp til tå med en lunken klut en gang pr. dag fra søndag til onsdag i tre uker etter et bestemt ritual. For alt dette betalte den lykkelige mora en krone, og gikk hjem i vissheten om at Emil nå ble frisk. Og samtlige mødre i stua kunne bestyrke hennes optimisme, de hadde alle ett eller flere barn som var blitt helbredet på samme måten, med måling og støping.

"Jeg gikk anden gang fortumlet hjem, i gysen over, hva jeg hadde set. I forbauselse over, at slikt som jeg trodde hørte middelalderen til, daglig foregaar midt i hovedstaden uten nogelslags indskriden verken fra vore læger eller vore prester! Med disse ord avslutter Inga Bjørnson sin "kvakksalverreportasje" fra Oslo østkant anno 1911.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vi vil helst at du er med på diskusjonen under fullt navn, men aksepterer at det kan finnes gode grunner for å være anonym. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere