RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Høyre, her ved byrådsleder Stian Berger Røsland og partileder Erna Solberg har hatt makten i Oslo i en årrekke. Vil de fortsette med det hvis valgdeltakelsen øker på østkanten?
Høyre, her ved byrådsleder Stian Berger Røsland og partileder Erna Solberg har hatt makten i Oslo i en årrekke. Vil de fortsette med det hvis valgdeltakelsen øker på østkanten? Foto: ARKIVFOTO

«Skjelver høyresiden av økt valgdeltakelse?»

Oslo er «den delte byen». Selv om Akerselva ikke er det offisielle skillet mellom øst og vest, er det liten tvil om at inntektsforskjellene mellom øst og vest for det grønnblå beltet fra Frysja til Grønland er markante. Så også med tanke på partiskillene, og ikke minst hvem som faktisk sitter med makta i Oslo.

Del på Facebook

For det er et uomtvistelig faktum at det er de mest velstående som har mest å si i Oslo. Ikke fordi de har lettere tilgang på posisjoner, men fordi de rett og slett er flinkere til å bruke den muligheten de blir gitt til å påvirke.

VALGFORSKER JO SAGLIE: – Lokalavisene er viktige aviser for Oslo

Enkel statistikk fra forrige lokalvalg viser nemlig at de tradisjonelle «røde», østlige bydelene – altså Søndre Nordstrand, Groruddalen og de tre indre øst-bydelene hadde et snitt i valgdeltakelse på 53,9 prosent. Samtidig hadde de blå bydelene, altså vest-bydelene og Nordstrand en valgdeltakelse på 65,6 prosent.

At høyrebyrådet skjelver i buksene ved tanken på økt valgdeltakelse i østbydelene er forståelig. Økt deltakelse i øst er sannsynligvis den visse død for et høyreledet Oslo. Antallet mennesker som bor i Groruddalen, indre øst og Søndre Nordstrand er rundt 300.000.

Tilsvarende for de tradisjonelle høyrebastionene på vestkanten er drøyt 200.000. Når man da vet at langt på vei de fleste som bor i øst stemmer eller vil stemme sosialistisk, sier det seg selv at den delte byen slettes ikke er delt på midten, dersom samtlige hadde brukt stemmeretten sin – den hadde tvert i mot vært blodrød.

I steden bestemte drøyt 60 prosent av Oslos befolkning i 2007 at Oslo skal være blå. Det er en demokratisk utfordring, som er vanskelig å angripe. Men at det representerer et problem for mange i byen er klart. Mange av dem som ikke stemmer er av utenlandsk opprinnelse (valgdeltakelsen var på rundt 40 prosent for disse), og mange er også definert som fattige. Denne gruppen vil trolig ha bedre utbytte av utvidete velferdsgoder, snarere enn økt privatisering.

LES OGSÅ: «Mange kjente navn kjemper om å bli ordfører, men det er viktigere hvem som blir byrådsleder»

Dersom man eksempelvis sjekker partiprogrammene til de ulike programmene, finner man at Oslo Arbeiderparti ønsker forsterket satsning for bydelene i Groruddalen, indre øst og Søndre Nordstrand. De ønsker også å bygge flere utleieboliger og spre sosiale institusjoner for å forhindre utviklingen av «den delte byen», og de ønsker forsterket innsats mot fattigdom.

På høyresiden er det viktigste mantra «valgfrihet» og ikke minst at en hver skal «klare seg selv». Riktignok har Oslo Høyre programfestet at de ønsker å hjelpe dem som trenger det mest. Det er bare det at det er svært mange som sliter, som ikke er definert som dem som «trenger det aller mest».

Verdiene Norge er tuftet på sørger for retningslinjer for å hjelpe de aller fattigste – selv om man også her svikter i varierende grad. Dette er verdier samtlige partier støtter opp om.

Problemet er for dem som ligger i mellomsjiktet. Hjelpepleieren som ikke tjener nok til å eie sin egen bolig, uansett om hun jobber både hundre prosent og vel så det.

Eller alenemoren, som i valget mellom barnehage og kontantstøtte med svart betalt dagmamma velger det siste. Eller trebarnsfamilien fra Somalia, som verken får jobb eller leilighet, men som i steden er presset sammen i en kommunal leilighet, der muggsopp og råte sørger for kroniske luftveiplager.

For ikke å snakke om at mange av de kommunale bomaskinene i Oslo preges av en svært sammensatt befolkningsgruppe. Det sier seg selv at verken krigstraumatiserte barnefamilier, rusavhengige eller psykisk syke mennesker har en spesielt positivt virkning på hverandre i et bomiljø – uten å dømme noen av dem.

Dette er selvsagt en krisemaksimering. Det er bare det at når hvert tredje barn i Bydel Gamle Oslo anses som fattig, er dette et også et reellt problem. Når Oslos minste bydel, Bydel Sagene, har 25 prosent av de kommunale boligene i byen, så er problemet for svært mange ikke bare reellt, men nærmest altoppslukende i hverdagen.

Samtidig handler ikke dette om å anbefale det ene partiet framfor det andre. Ulike politiske nivåer med ulike partier i posisjon viser at det er både suksesser og fallgruver med alle de politiske partiene.

Hensikten er å vise at hver og en – uavhengig av plassering på både inntekstlister og sosial klasse – har en plikt til å ta ansvar for at byen går i den retningen de ønsker. Den plikten utøves kanskje aller best ved å bruke stemmeretten sin når nytt byråd og nye bydelsutvalg skal velges i september.

Hege Bjørnsdatter Braaten, nyhetsredaktør

HVA MENER DU? SI DIN MENING I KOMMENTARFELTET UNDER!

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere