RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Sprudlende Jacob Høst forteller om Nordstrand

Heldigvis har vi opp gjennom årene hatt lokale beboere med stor og god fortellerevne. Nordstrand-manenn Jacob Høst var en slik kar.

Etter at årsmøtet i Nordstrand Vel var avsluttet, fikk Jacob Høst ordet og på sin sjarmerende og muntre måte fengslet han de mange tilhørere med sine muntre historier fra gamle dager på Nordstrand. Jeg synes alltid at det er hyggelig å gjenoppfriske gamle minner, begynte Høst. Og da i særdeleshet når det gjelder minner fra Nordstrand i gamle dager. Ja, slik begynner en artikkel i Nordstrands Blad fra 22. mars 1963. I forbindelse med at Nordstrand-mannen, direktør Jacob Høst fylte 75 år i januar 1967, gjengir Nordstrands Blad en del av hans kåserier. Jeg gjengir litt fra begge de to artiklene.

Agnes Thorsen. Frk. Agnes Thorsen residerte og dirigerte på den gamle middelskolen. Hun var en meget dyktig pedagog, men uhyre original og var helt hvitkledd. Hun gikk ikke, men skred bortover veien. Hun kunne male, hun kunne dikte, hun kunne alt mulig. En dag var hun kommet i siste liten til toget og hadde ingen billett. Konduktøren var litt bøs, men frk. Thorsen repliserte: - De mangler tydeligvis konduite. - Konduktøren tygget litt på dette fine ordet, så sa han: Det kan være det samme hva jeg mangler, men De mangler i alle fall billett.-

Sesongkortene. Sesongkortene til jernbanen varte den gang gjerne meget lengre enn i våre dager. En gang kom en mann og ville løse sesongkort for bare en måned. Men da ga stasjonsmesteren ham en ordentlig overhaling. Det var da ingen grunn til å snyte jernbanen for en måneds inntekt selv om passasjeren skulle reise bort og derfor ikke hadde bruk for jernbanen.

Gjeld i kiosken. Kiosken like ved fru Biltvedts kiosk var en alvorlig fallgruve for ungdommen, for der stiftet de for første gang bekjentskap med begrepet gjeld. Hun solgte nemlig knekk til en øre pr. stk. og engleben med halvstrømper av sjokolade for fem øre. Fru Biltvedt var en ferm og fyldig dame, blid og altfor snill. Hadde vi ikke penger til knekk og engleben, fikk vi lov til å bli skyldig. Selv var jeg ille ute. Hadde gjeld på til sammen kr. 6,25 og dette torde jeg ikke fortelle hjemme for min far tålte ikke slike fryktelige utskeielser. Dette visste de andre guttene om, og en gang kom de til meg og skremte meg alvorlig: Nå kommer fru Biltvedt for å si til faren din at du skylder så mange penger. Det har hun sagt at hun skal gjøre fordi du ikke sørger for å betale gjelden din. Jeg fikk sjokk, men det vise seg at det nok ikke var sant. Hvordan kunne du tro at jeg ville gjøre noe sånt sa den snille fru Biltvedt. Jeg lærte av sjokket, og det varte ikke lenge før jeg skaffet pengene, og siden var jeg alltid redd for å stifte gjeld.

Romantikk. Et romantisk innslag var minnet om de mange hyggelige ballene i forbindelse med dansemester Enghs danseskole. Jacob Høst hadde en hel mengde små ballkort med snor og en liten blyant i. Der sto navnene til dansepartnerne. Dersom man likte en dame særlig godt, gikk man til gullsmeden med en tiøre og fikk ham til å sette guttens navneforbokstaver i den etter først å ha pusset den blank. Var damen særlig i vinden, kunne det hende at hun fikk tiøringer nok til et helt halskjede.

Nordstrand Bad. Der var en rutsjebane hvor man kunne sitte fullt påkledd, for det var ikke beregnet at man alltid skulle i vannet. Men engang satt en av Oslos kjente redaktører sammen med en annen kjent skikkelse på rutsjebanen. De satt i formiddagsantrekk som den gang var bonjour og flosshatt. Hvorom allting var, så havnet herrene i sjøen. De ble begge berget til lands. Og Høst meddelte med stolthet i stemmen at han berget den kjente redaktørs flosshatt.
Damene badet i kummer, og rundt kummene var det strukket tykk seilduk for å beskytte mot uønskede blikk. Badedraktene gikk fra halsen til foten, og det ble ustyrtelig med hvin og skrik om en av guttene løftet aldri så lite nederst på seilduken. Da løp damene alt de kunne til sine garderober.

Landeveien. Om ettermiddagen var guttene gjerne nede på landeveien. Der kom bøndene som hadde vært i byen med varer, på hjemtur. Det var ofte en selsom hjemtur. Hestene greide seg fint på egenhånd, mens enkelte bønder mang en gang lå beruset bak i vognen. Da var det at guttene moret seg med å få dem til å våkne, men det lyktes bare sjelden.

Veiene.Det vekker hos meg selsomme minner hver gang jeg leser i avisene klager over veiene og veibelysningen. Det var selvfølgelig ingen den gang som strødde veiene, men vi berget da lemmene alle sammen allikevel, og med hensyn til lyset i veiene, så gikk en mann om aftenen og tente noen parafinlamper, men når klokken ble 11 så gikk han runden igjen og slukket alle lampene, da skulle man sove.

Brann. Når det var brann var saken grei. Det var en 4 hjuls vogn med slanger. Nordstrand politistasjon hedde en avtale med landhandleren, at man skulle få låne hesten, dersom brannen var så elskverdig å oppstå når hesten sto på stallen. Men se det gjorde hesten som oftest ikke. Og så måtte man ned på Mosseveien og akkordere med en bonde om å få låne hans hest. Når man så kom frem til brannstedet var det som oftest ikke noe igjen av huset.

Mange kjente folk på Nordstrand. Luse-Anton som holdt til nede på stasjonen kunne med munnen frembringe låter som lignet fiolinspill. Bekkelagsmannen, ingeniør Sverre Strand var ivrig idrettsmann og ble president i fotballforbundet. Hroar Scheibler var den flotte skihopper.
Mange kunstnerne hadde bodd på Nordstrand. Hamsun bodde en tid i samme hus som foredragsholderen. Han syntes at dikteren holdt seg meget alene. Munch hadde en søster som bodde i mange år på Nordstrand og derfor var maleren ofte å se her. Jacob B. Bull med Olaf Bull bodde på Nordstrand en tid. Også komponisten Kristian Sinding bodde en tid på Nordstrand.

Flesk til jul.
Axel Flinder var formann i vellet og en meget avholdt og dyktig mann for Nordstrand. Under krigen forsøkte han å hjelpe så mange som mulig med et stykke flesk til jul ved å drive et lite privat griseoppdrett. Selv om grisene kunne ha en svak likhet med mynder, så var det bra mat allikevel.
Med vikingskip til Chicago
Av kjente menn ellers fikk sogneboeren Magnus Andersen en lengre omtale. Han hadde bl.a. bygget en båt som var synkefri, reiste ut på Atlanteren med den, forliste, men båten fløt.
Det hendte at vitenskapsmenn påsto at Leiv Eriksen ikke kunne ha kommet til Amerika og oppdaget landet, for nordmenn hadde ikke brukbare båter den gang. Da lot Magnus Andersen bygge en båt som nøyaktig var lik Gokstadskipet. Med den båten seilte han flott til Amerika og ble mottatt under store æresbevisninger. På sine eldre dager var Magnus Andersen Mønstringssjef og Sjøfartsdirektør.

Vellets folk var innflyttere. Etter foredrag i vellet ble det stormende bifall fra forsamlingen da formannen, Thorbjørnsen, takket for foredraget og lysbildene. Dersom jeg skulle telle dem her i salen som er født i sognet, sa Thorbjørnsen, så var vel det fort gjort og var vel ikke flere enn de kunne telles på fingrene på den ene hånden. Men nettopp derfor er det hyggelig for alle oss som kom hit i eldre alder for å høre hva som fant sted i sognet i gamle dager. Og ingen kan fortelle så sjarmerende fra den tiden som direktør Jacob Høst og det er vel snart på tide å få samlet alt dette stoffet i bokform.

Jacob Høst avsluttet med: Øst vest Nordstrand best

Er det noen som skriver ned dagens fortellinger fra Nordstrand slik at våre etterkommere kan lese om vår generasjon i fest og hverdag?

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere