Sterkt om Everest-tragedien

Av Ågot Caroline Nilssen

Se web-TV her.

TURTAGRØ (TV 2 Nettavisen): Tormod Granheims kompis døde under ekspedisjonen de to hadde planlagt i fire år. Under Fjellfilmfestivalen fortalte han for første gang hele historien om hva som skjedde.

Det ble sterkt både for ham selv og publikum. Skikjørerne og klatrerne Tormod Granheim og Tomas Olsson planla og trente i fire år mot ekspedisjonen til Mount Everest, verdens høyeste fjell. Drømmen var å være de første som kjørte ned nordsiden av fjellet på ski. Bare en av dem kom ned i live.

Tormod har med en rekke bilder til foredraget han holder på Turtagrø under Fjellfilmfestivalen. Han forteller om hvordan de to kameratene jobbet målbevisst mot drømmen de hadde.

To venner
Bildene på det store utelerretet foran hotellet, viser to venner som har det kjekt sammen, som gjør det de liker. Tormod snakker lett om starten på turen og hvordan de har det i de forskjellige basecamp underveis.

- Da vi begynte å gå mot toppen av Mount Everest, var det meldt bra vær. Så satte det inn en snøstorm som varte hele natten. Det var demoraliserende. Men da vi endelig hadde nådd så langt at det bare var fem meter igjen til toppen, visste vi at vi ville klare det. Det var en helt spesiell, fin følelse.

Tormod og Tomas brukte litt tid på toppen, tok på seg vikinghjelmer og holdt opp det norske flagget i det fine været. Så tok de på seg skiene – noe som ikke var helt enkelt på den lille toppen.

- Som dere ser på bildet, var både tuppen og enden på skien i løse lufta.

Fikk trøbbel
De to skikjørerne satte utfor for å bli verdens første ned nordrenna av det berømte fjellet.

Etter at de hadde kjørt et stykke, begynte Tomas å klage over at skiføret var så dårlig.

- Jeg skjønte ikke hva han prata om, det gikk jo kjempefint. Han hadde dessuten favorittskiene sine. Så viste det seg at den ene skien hans var knekt.

- Da skjønte vi at vi hadde problemer. Planen vår var å komme oss ned i løpet av en halv dag. Om vi skulle klatre ned, visste vi at det ville gå minst en og en halv dag. Det hadde vi verken mat eller oksygen til. Vi var like ved det vi så på som det vanskeligste punktet på vei ned.

- Vi prøvde å reparere skien med førstehjelpsutstyret vi hadde, men det fungerte ikke noe særlig. Så kjørte vi litt ned og forsøkte å sette snøboltene våre, men det var ikke noe snø, så de satt ikke.

- Vi kjørte litt til og prøvde å sette et rappellfeste i fast fjell, men det var så løst at det gikk heller ikke. Et stykke lenger nede fikk vi til slutt satt et rappellfeste med to snøbolter og en isøks. Tomas testet det med hele vekten sin, og det holdt.

- Tomas rappellerte ned. Han skulle se hvordan det så ut litt lenger nede – om han kunne forsterke rappellfestet. Han fant ikke noen mulighet til det og rappellerte videre. Så røk festet og Tomas forsvant ¿

Sterkt
Tormod må ta en pause. Vi sitter ute, likevel blir stillheten utrolig sterk, flere sitter med tårer i øynene. Tormod forteller videre om hvordan han så etter Tomas i tåken, ropte uten å få svar og hvordan han lette og lette etter et sted å sette et nytt rappellfeste. Han klarte ikke å finne noe han syntes var godt nok og endte med å klatre ned med isøks og stegjern på noe han visste var en dårlig sikring. Skiene hadde han på ryggen.

Da han kom ned til snøen hvor han kunne kjøre på ski igjen, begynte han å lete etter kameraten.

- I løpet av 600 meter fant jeg noen av tingene til Tomas. Det ble vanskeligere og vanskeligere å kjøre. Da jeg ikke fant ham før isveggen litt lenger nede, skjønte jeg at han hadde falt utfor der og at han måtte være død.

Sovnet
- Jeg fortsatte nedover og bort nordskaret. Der traff jeg de to sherpaene som var med oss til toppen – sammen med fotograf Fredrik Schenholm. Vi dro ned til ABC (advanced base camp). Da hadde jeg vært underveis i 36 timer, så jeg bare sovnet i soveposen min.

- De andre dro videre for å organisere redningsaksjon. Da jeg våknet i basecampen ved nordskaret morgenen etter, var jeg helt alene. Det var den tyngste dagen i livet mitt.

Tormod Granheim under foredraget på Turtagrø i helgen.

Det blir nok en pause, og det er ikke bare Tormod som har klump i halsen. Han fortsetter med litt spak stemme:

- Jeg gikk alene nedover til basecamp. Jeg gikk og gråt hele veien ned.

- Men det er jo slik at når du er som mest sliten, har du uante krefter.

Sov lite
Tormod forteller videre om hvor vanskelig det var å få organisert en redningsaksjon. Selv sov han bare fire timer per natt i døgnene de organiserte redningsaksjon og lette etter Tomas.

- Jeg visste Tomas hadde falt 1800 høydemeter og antakelig var død. Det var tungt å ringe hjem til familien og kjæresten hans og fortelle om ulykken. De håpet han skulle bli funnet i live ¿

Det var ikke lett å organisere redningsarbeidet. Noen av bærerne som ble sendt for å hjelpe til, var ubrukelige. Byråkrati gjorde at mye tok fryktelig lang tid. Mens de ventet på mer assistanse, dro sherpaene og noen klatrere til nordskaret for å lete etter Tomas. De fant ham.

- Til slutt klarte vi å få ordnet med helikopter. Det var historisk – det har aldri før landet helikopter på tibetansk side av Everest. Vi fløy inn der Tomas var funnet og fikk ham om bord.

Tårefylt
Tormod viser bilder fra helikopterlandingen som skapte stor oppstandelse blant tibetanerne. De hadde aldri sett noe slikt.

Så kommer et bilde med en stein det står Tomas på ¿ som en gravstein. Tormod er tydelig preget av det han har opplevd. Minnene blir sterke. Han står foran et publikum som helt klart føler med ham der han blir overmannet av sorgen.

Tormod klarer ikke mer. Han går, mens tårene strømmer. Festivaldeltakerne sitter grepet igjen og evner verken å applaudere eller bevege på seg. Alt er stille. Det er mørkt rundt oss og på storskjermen ser vi bare bildet av Tomas’ gravstein ¿

11.09.06 09:15, ny 11.09.06 19:46

• Del på Facebook
• Del på MySpace
• Del på Nettby