Hjem fra Everest
Høydesyken ville ikke slippe taket i pressesjef Jon Hagebø.
Av
Ronald Toppe
Høydesyke
Høydesyke skyldes mangel på oksygen.
Du kan få symptomer på høydesyke allerede 2000 moh: hodepine, kvalme og svimmelhet, trøtthet, og søvnløshet.
Over 3000 meter får noen ødemer; det siver væske ut i lungene og hjernen svulmer opp. Symptomene på ødem er alvorlig hodepine og synsforstyrrelser, og sterk hoste. Alvorlige ødemer er dødelig, så du må ned i lavere høyde raskt.
Det er mulig å venne kroppen til høyden gjennom akklimatisering: Klatrene tar dagsturer oppover, og går så ned og sover i lavere høyde.
Hvor utsatt du er for å få høydesyke er genetisk betinget, det har ingen ting med fysisk form å gjøre.
Kilde: www.wikipedia.com
Cato Zahl Pedersen har ikke bare med seg klatrere til Everest. Fotograf Per Inge Østmo og pressesjef Jon Hagebø er viktige for at det store prosjektet der er å komme seg til toppen av verdens høyeste fjell skal la seg realisere.
Langvarig
Jon Hagebø har slitt med høyden siden han kom til Base Camp på drøyt 5100
meter, og torsdag bestemte ekspedisjonen seg for at han burde dra hjem.
- Høydesyken er ikke alvorlig, men av den langvarige typen, og det er ikke gunstig at han er lenger i høyden. Vi synes det er leit, men det er riktig for Jon, forteller Cato i lydrapporten sin fredag 27. april.
Gjorde to seriøse forsøk
Jon forsøkte å kurere plagene med medisiner, og trodde en stund at det verste
var over.
- Etter fire dager uten søvn, med svært lite matlyst, oppkast, hodepine og diare, fikk jeg endelig sove bra natt til i dag, skrev han i bloggen sin 13. april. Etter frokost bar det ut på akklimatiseringstur. Målet var en grushaug utenfor Tingri på 4900 meters høyde. Og for å si det med en gang: Det er den desidert tøffeste turen jeg noen gang har gått.
Østfoldingen er godt trent og vant til fjellet, men det kostet slit å komme seg opp til 4900 meter.
- Fra 4700 meter og opp hadde jeg en dundrende hodepine, samtidig som jeg var veldig svimmel. Hvert eneste skritt var en pine, uten at jeg på noen måte kan forklare hva som var så slitsomt. For muskulaturen føltes fin ut. Pusten gikk litt tungt, men heller ikke noe unormalt. Det var rett og slett bare en pine å sette det ene beinet foran det andre, skriver han.
For resten av klatrerne har ikke høyden vært noe problem. Her tar Cato og Cedric seg en pause på vei opp mot ABC sammen med andre Everest-farere.
Foto: EverestUnarmed2007Det å slite seg opp i høyden, og så sove lavere nede er den riktige oppskriften for akklimatisering, men kroppen til Jon takler rett og slett ikke høyden. Det samme skjedde med Vegard Ulvang da han klatret opp på Europas høyeste fjell Elbrus 5652 meter over havet i 1992. Elbrus regnes som et enkelt fjell å klatre, men den topptrente skiløperen var helt utslått på toppen.
Jon har tilbrakt det meste av tiden i teltet i BC.
Foto: EverestUnarmed2007
Ikke tid til å dra til lavere høyde
Jon forsøkte seg på en liten tur i retning ABC 17. april. Den gikk rimelig
bra, men plagene slapp aldri helt taket.
Everest-veteran Tormod Granheim anbefalte ham da å dra ned til byen Zegar på 2700 meter noen dager, men for Jon er det uaktuelt.
- Jeg ville mistet kontakten med klatrerne der nede, og ikke vært tilbake i BC før de er oppe i ABC igjen. Det er faktisk mer effektivt at jeg fortsetter jobbingen fra Oslo, forteller han på telefon.
Fredag morgen satte han seg i en jeep på vei mot Kathmandu og Norge.
27.04.07 10:56
