Moren til Susanne (13) blogger om den ufattelige ulykken.

Torsdag ble Susanne utsatt for en ulykke som har rystet hele Norge. Etter påkjørsel ble hun slept under en bil i vel fire kilometer.

Det er i ettertid opprettet en blogg med hennes helsetilstand og hvordan hennes nærmeste venner har det, etter samtykke fra Susannes foreldre.

Kritisk og ustabil
Susanne er innlagt ved Brannskadeavsnittet ved Haukeland universitetssjukehus. Tilstanden hennes mandag formiddag er fortsatt kritisk og ustabil, og hun får intensiv behandling.

Her forteller moren til Susanne (13), som ble slept under en bil i fire kilometer, om sitt første møte med Slemmestad ungdomsskole, hvor hun har tre barn:

«Da jeg skulle hente eldste gutten vår fra skolen på torsdag kjørte jeg forbi en parkeringsplass på høyre siden av Slemmestadveien. Der så jeg at tre venninner av Susanne sto og gråt fortvilt. Jeg stoppet og lurte på hva det var, og de sa at Susanne hadde blitt overkjørt av en lastebil og at hun og sykkelen bare ble borte. Jeg begynte å kjøre etter og da jeg så sykkelen hennes i veikanten (helt smadret) så fikk jeg panikk.»

Hun skriver videre at hun ringt mannen sin:

Les også: - Har medfølelse med sjåførene
Les også: - Elever var vitne til ulykken

– Sett bilen med to ben
«Jeg ringte mannen min og ba han komme og så ringte jeg 113. De hadde allerede fått beskjeden og begynt og sperre av alle veier med søk under alle biler og sendt alle ressurser av politi ambulanser og krisepersonell. Jeg fikk beskjed om å parkere bilen og oppgi stedet og vente på krisehjelp. »

Moren forteller om angsten for at det verste hadde inntruffet:

«Pa det tidspunktet kunne jeg ikke tro noe annet enn at Susanne var død. Eldstegutten var på Rortunet med venner og mange mennesker strømmet til i fortvilelse. Noen hadde sett bilen med to bein slepende men trodde noen tullet med en dukke. Da ting begynte å demre for folk så ble det en ganske dramatisk stemning. Skolen var akkurat slutt og Rortunet var fullt av ungdommer og barn. Derfor ble vi kjørt bort der ifra i en kommandobil og kjørt tilbake til parkeringsplassen hvor det hele begynte. Fastlegen min hadde sluppet alt han hadde i hendene og kommet med engang og holdt oss med selskap i bilen. Helt fantastisk. Jeg så for meg alt sammen og visste at hun måtte være død, men jeg visste også at Gud kunne spare livet hennes for oss. Jeg ba og tryglet Gud om å la oss få beholde henne, at vi ikke kunne leve uten vår kjære, nydelige, enestående Susanne som er en sånn fantastisk jente som rett og slett betyr for mye for å kunne bli revet bort på denne måten.»

Lettelsen var enorm da datteren ble funnet i live:

«Og Gud hørte våre og alles bønner, for etter over en times venting fikk vi beskjeden om at hun var funnet i live. Gleden var så stor at den overskygget alt annet. Hvis hun hadde overlevd så var det fordi hun hadde fått englevakt og da kunne jeg ikke tro noe annet enn at Gud hadde bestemt seg for at hun skulle få lov å leve. Det var en ubeskrivelig glede og takknemlighet til Gud, dette var menneskelig og fornuftig sett umulig, dette var et under. Det sa legen min også. Samtidig var det en overveldende takknemlighet til alle som var med og hjalp til, og da spesielt alle som hadde nok kompetanse for å vite hvordan de skulle behandle og redde Susanne, og ikke minst viljen til å gjøre ALT de kunne!! Ufattelig!! »