Per følte han hadde en rett til å voldta de fire kvinnene. Les hans rystende historie om livet som voldtektsmann.

ILA FENGSEL (Nettavisen): Per (40) sitter på Ila forvaringsanstalt, dømt for voldtekt av fem kvinner. Fire av voldtektene innrømmer han.

- Det var helt tilfeldig at det ble de kvinnene det ble. Det var ikke det seksuelle aspektet som drev meg, sier Per.

«Det var opphissende bare å se kvinnen ligge der sløv i senga.»

Den spinkle, lyshårete mannen sitter i en saccosekk på samtalerommet på Ila. De blå øynene ser rett på meg mens han forteller. Når samtalen kommer inn på voldtektene blir stemmen hans høyere og mer anspent.

17 overfalt
Siden nyttår har til sammen 17 kvinner blitt utsatt for voldtekt eller voldtektsforsøk på gata i Oslo. Per var ingen overfallsvoldtektsmann. Men han har flere voldtekter på samvittigheten – overgrep mot kvinner han kun hadde kjent i en svært kort periode.

I dette intervjuet forteller han om hvorfor han voldtok kvinnene - om hva han tenkte den gang og nå – og også om det vanskelige livet som eks-overgriper.

Per er ikke hans egentlige navn, men et oppdiktet et. Av hensyn til ofre og han selv, er Per anonymisert i denne artikkelen.

- En byttehandel
Til sommeren kan den 40 år gamle mannen slippe ut på prøveløslatelse. Han mener han er godt rustet til å møte samfunnet. Han har lært hva han må unngå for å bli en overgriper på nytt.

Men kanskje viktigst av alt – han har endret holdninger.

- Jeg mente jeg hadde rett til å voldta kvinnene, forteller Per.

- Du så ikke på voldtektene som overgrep?

«Jeg kunne gått forbi en skadd unge som lå i grøfta og trengte hjelp, uten å løfte en finger.»

- Nei, jeg så på det som en byttehandel. Jeg ga kvinnene stoff mot at jeg kunne gjøre hva jeg ville med dem.

- I dag ser jeg jo at det er galskap – en skrullete holdning.

- Opphissende med makt
Per var narkoman. Ruset på dop forgrep han seg på kvinner som var kommet til ham for å få stoff.

- Jeg har prøvd å analysere dette mange ganger: Hvorfor gjorde jeg dette? Jeg har kommet fram til at mye av dette ligger i barndommen, sier Per.

Selv ble Per mye mobbet som barn. Hjemme hos foreldrene var det mye alkohol og slåssing.

- Jeg var et null på skolen og ble sett mye ned på¿ Som overgriper skulle jeg «ta» igjen for alt dette.

Per forteller uten pauser. Det han forteller har han tenkt igjennom så mange ganger.

- Men hvorfor tok du igjen ved å voldta uskyldige kvinner?

- Det er snakk om makt. Makt over kvinner. Det var derfor jeg voldtok. Det var opphissende å ha den makten¿ Det var opphissende bare å se kvinnen ligge der sløv i senga.

- Skikkelig ekkelt
Først etter at Per begynte å gå i behandling i fengselet, forstod han hva han hadde utsatt kvinnene for. Gjennom rollespill har Per selv fått kjenne hvordan det er å være et offer. Det var en vekker.

- De andre innsatte satte seg over meg og tok omkring meg. Jeg fikk en «bad feeling» – det var skikkelig ekkelt.

Men han måtte bli rusfri før han virkelig klarte å ta innover seg den smerten han hadde påført andre.

«Plutselig begynte jeg å synes synd på kaninene.»

Ruset på amfetamin eller kokain hadde Per mistet de fleste sperrer. Med rusen forsvant også følelsene. Per kom til Ila som en fullstendig følelsesløs person.

- Jeg var helt iskald. Medfølelse, sympati, det å ville hjelpe andre – alle slike følelser var borte. Jeg kunne gått forbi en skadd unge som lå i grøfta og trengte hjelp, uten å løfte en finger.

Først da han ble kvitt narkotikaproblemet, begynte samvittigheten å gnage.

- Du tenker ikke over det du har gjort før du blir rusfri. Da kommer sperrene tilbake¿ Det er da du som overgriper får et problem.

Kurert av kaniner
Det var – av alle ting - kaniner som for alvor forandret Per. Fra cella hans er det kort vei ut til luftegården der burene med kaninene står. Kaniner som Per har fått ansvaret for å passe på.

- Plutselig begynte jeg å synes synd på kaninene. Jeg begynte å bry meg om at de skulle ha det bra. Etter hvert smittet dette over til å gjelde mennesker også.

Per lyser opp ute hos de firbeinte. Han peker på sporene de lager i snøen. Løfter opp den ene kaninen etter den andre og viser dem stolt fram.

Det er over tre år siden han begynte i behandling nå. Per har deltatt i samtalegrupper, gått i terapi hos psykolog og deltatt i prosjekter rettet spesielt mot voldtektsmenn. Alt for å forhindre tilbakefall når han en dag slipper ut av fengselet.

«Jeg ville vært den gode, gamle. Like iskald.»

- Jeg har forstått hva man som overgriper utsetter andre for, og jeg har lært teknikker for å stå imot.

Han må for eksempel unngå utesteder og andre rusmiljøer der han kan møte på rusede kvinner.

- Føler du skam i forhold til de kvinnene du har voldtatt?

- Ja, jeg er veldig skamfull. Jeg skulle gjerne hatt det ugjort.

Iskald
Til sommeren har Per vært lenge nok i forvaring til at han kan søke om prøveløslatelse. Advokaten hans har allerede sendt inn søknaden.

Per savner et normalt liv, en jobb og kjæreste. Men livet som eks-overgriper utenfor murene blir en utfordring.

- Én ting er å være offer. Men det er ikke så lett å være overgriper heller. Du blir til stadighet påminnet det du har gjort.

- Hvor ville du vært i dag – uten behandling?

- Jeg ville vært den gode, gamle. Like iskald.

- En som utførte nye overgrep?

- Ja.

FØLG MED:
Mandag kan du i Nettavisen lese om behandlingen som hjelper voldtektsmenn til å bli eks-overgripere.