• 
• 
• Størst tekst Større tekst Normal tekst
• 

- I konkurransen var det mange gode tips for spøker til enhver anledning. Vi falt pladask for spøken om karse i tastaturet, og huset som ble bygd på kontoret var veldig bra.

Vinnerne av årets jobbspøk-konkurranse har talt.

Kjersti Pedersen og Heidi Antell Haugens bidrag «Året vi lurte alle» gikk rett til topps i Nettavisens konkurranse. De to vinnerne er også imponert over de 15 bidragene som ble plukket ut.

- Generelt må vi si det er mange kreative hoder der ute i landet, sier Haugen.

Her leser du årets vinnerbidrag: «Året vi lurte alle»

Å plukke ut 15 bidrag fra en innboks som stadig ble et jobbspøk-bidrag rikere var en utfordring, og Nettavisens jury tok ikke lett på oppgaven.

Det var mange gode bidrag som ikke kom med blant de 15 utkårede. Juryen synes det er på sin plass å la noen av disse få en velfortjent oppmerksomhet, som en verdig avslutning på årets konkurranse:

«U(lyd)elig brems» - Kristian Liberg forteller:

Tenkte jeg skulle sende inn en liten spøk vi gjorde mot en kollega, selv om det garantert er noen som har gjort dette før meg.

Vi tok en kontakt som brukes på tilhengere, og koblet oss mellom koblingspunktene 31. og 54. med en vanlig biltute. Etter mørkets frembrudd listet vi oss innpå bilen hans og koblet kontakten i tilhenger uttaket og festet tuta i tilhengerfestet.

Neste morgen da han skulle på jobb tutet bilen hver gang han tråkket på bremsepedalen. Det samme opplegget ble også brukt på en annen kollega som hadde et nevrotisk forhold til feil på bilen sin. Her ble ledningene koblet slik at det tutet hver gang blinklyset lyste. En enkel sak som var hysterisk morsom.

«Post-It-kontoret» - Ove Fuglestveit forteller:

Da jeg kom tilbake fra ferien min i fjor sommer så kontoret mitt slik ut. Hvor mange Post-It lapper som var brukt vet jeg ikke men det var noen tusen.

Her er det opptil flere arbeidskolleger som brukte kaffe pausene på å lage dette Post-It-kontoret.

«Luftig tørrfisk» - Stig Rugset forteller: Dette skjedde på 80-tallet på en høyskole i Nord-Norge. Sjefen på avdelingen begynte å bli litt bossete, så alle vi 12 andre bestemte oss for å jekke ham ned noen hakk. Metode: Tørrfisk i takventilasjonen på sjefens kontor. Etter noen dager stinket det jævlig der inne. Og alle vi som kom inn ble spurt om vi kjente en vond lukt. Vond lukt? Det kunne vi ikke kjenne, var svaret. Sjefen ble mer og mer forvirret. Etter 14 dager ble fisken fjernet, og alt normaliserte seg. Ingen sa noe om hva som hadde skjedd.

«Numerisk krøll» - Ronny Håkonsen forteller:

En litt vel «impulsiv» kollega byttet om alle knottene på telefontastaturet mitt, slik at alt ble «opp/ned». Jeg merket ingenting midt oppi en viktig og hektisk dag med stort behov for telefon. Jeg klarte ikke få utlinje. «00» var nå blitt «99», og jeg kom bare fram til personer jeg ikke visste hvem var. Dette må har kortsluttet hjernedelen min for numerisk logikk, for jeg husket ikke pinkoden til mobiltelefonen min engang. Fyttirakkern jeg ble rimelig gæren da jeg fant ut hva han hadde gjort. Akkurat da det passet dårligst, grrrrrr.

«Operasjon Rabarbragrøt» - Rikke Moe forteller:

En herlig spøk som er såpass omfattende at vi har valgt å legge teksten ved som PDF.

Les spøken her.

Nettavisen kan røpe at dingsen til høyre er et sentralt element i spøken, og kalles med god grunn for «The Annoy-a-tron»

«Har jeg sluttet?» - Kjetil Ermesjø forteller:

En kollega var på ferie og i løpet av disse ukene fjernet vi alle hans personlig ting fra kontoret han og puttet det i kjelleren. Også fra resten av huset fjernet vi absolutt alle spor etter at fyren hadde vært ansatt. Så fikk vi en venn av meg til å komme til kontoret den dagen vår kollega kom hjem fra ferie. Vi deaktiverte også adgangskortet hans og stoppet tilgangen hans til å logge på pc-er. Da han kom og skulle jobbe måtte han ringe på, og en annen satt på kontorpulten hans. Da han spurte oss var svaret at «Ja, men du hadde jo siste arbeidsdag her for 3 uker siden» og «du sa jo opp jobben din for 3 måneder siden, og nå er den nyansatte mannen på plass for å gjøre din jobb». Han ble svett og svimmel og veldig usikker en liten periode da!

Les også i Jobbmagasinet:

Slik redder du en kollega i krise

- Jeg ble skadd av Beatles som barn

Pizzamusikk ga platekontrakt

«Fangen som sluttet på flekken» - Politimann forteller:

En gang på slutten av 90-tallet fikk jeg i oppdrag å transportere en fange til et fengsel. Fangen var en som vi i politiet kjente meget godt. I forbindelse med transporten til fengselet kom det inn informasjon om at fangen hadde narkotika i magen. Påtalemyndigheten besluttet da at fangen skulle til sykehus for en undersøkelse. Vi fraktet mannen til nærmeste sykehus. Da vi kom inn til sykehuset ble mannen tatt med til røntgen.

Her ble det litt ventetid før bildet skulle bli tatt. Mannen ble liggende under røntgenapparatet mens han ventet. Jeg og min kollega holdt oss i bakgrunnen. For å si litt om denne mannen så var han en storrøyker som ikke gikk av veien for å røyke kraftigere saker enn tobakk. I tillegg gikk han ikke av veien for å slå en bløff ovenfor oss i politiet. Jeg og min kollega vi fant ut at her var det en gylden anledning til å gi han et skudd for baugen.

Vi gikk bort til en datamaskin som sto plassert inne i røntgenrommet. Denne maskinen var ikke i drift. Her la vi begge an en svært alvorlig mine. Jeg sa til min kollega: «Det er tragisk at en så ung mann skal bli slik». Min kollega svarte meg: «Jeg skal slutte å røyke». Jeg kunne se at mannen ble bekymret. Han sa: «Hva skjer, er det noe galt?». Jeg forklarte mannen at vi kunne se lungen og magen hans på skjermen.

Mannen spurte meg om det sto dårlig til og jeg sa at vi kunne se at lungene hans var i ferd med å bli ødelagt. Jeg sa videre at det var det styggeste røntgenbildet jeg noen gang hadde sett av noen lunger. Jeg forklarte han at han antakelig hadde fått skader av å røyke andre saker enn tobakk. Mannen sa ikke mer etter det. Etter hvert kom det radiograf og tok et ekte røntgenbilde. Det viste seg at alt var ok med mannen.

Da vi skulle reise gikk vi innom en lokal kafé mens vi ventet. Min kollega som røkte tok seg kaffe og røyk. Fangen drakk bare kaffe. Kollegaen min spurte fangen om han skulle ha røyk. Han svarte «Jeg har sluttet». Fangen sluttet da med alt som hadde med røyking å gjøre. Dette oppholdet varte helt til han hadde konsultert fengselslegen som antakelig fikk seg en god latter. Mannen tok spøken veldig pent. Han fortalte meg i ettertid at han gikk rett på limpinnen.

«Gelémusa» - Solveig Magnussen forteller:

Her er vår jobbspøk. Det var en ødelagt datamus som ble brukt.

«Skrivemaskinen som spiller julesanger» - Egil Vold forteller:

Vi lå i Cabinda-enklaven i Vest-Afrika på et oljefelt. Vi lå og tok om bord gass fra oljefelt og samtidig lå vi som flotell for oljearbeiderne der. Som forpleiningssjef var det min oppgave og holde orden på hvem som overnattet om bord til enhver tid. Vi hadde ikke fått PC på det tidspunktet, så jeg hadde elektrisk skrivemaskin.

Da jeg skulle til å fylle ut listene som skulle fakses inn til land begynte maskinen min å spille julesanger. Det var på den tiden russerne sendte sine støysendinger som man hørte over store deler av verden. Jeg gikk inn til kapteinen og sa at han måtte komme ut og høre. Han kom, men hørte ingen ting. Jeg var så nede og hentet kokken (den luringen) og han hørte heller ingen ting. Så de mente at det hørselen min det var noe galt med. Hentet da en av oljearbeiderne som bodde om bord og han sa at det var et julekort, men jeg så jo ikke noe julekort som spilte musikk. Jeg fant nå ut av det til slutt. Det var at kokken som hadde tatt chippen ut og montert det i skrivemaskinen. Hver gang jeg skrudde den på, begynte den å spille julesanger.

«Brukket bein?» - Andreas Brandvoll forteller:

Etter en noe bedugget firmatur ble det besluttet å gipse beinet til vår ene kollega som rett og slett hadde kollapset etter for mye promille. Vi gjorde jobben selvfølgelig uten vaselin, noe som resulterte i at gipsen festet seg til hans hårete ben. Utover natten ble det besluttet å ta spøken et skritt videre.

Vi kjørte ned på legevakten og utenfor vekket vi han og spurte hvordan det gikk. Han skjønte ingenting da vi fortalte han om turen, og at han gikk ut for å tisse og falt ned trappen og knakk benet. Han ble mer og mer edru og lurte på hvorfor han ikke hadde vondt. Vi diktet videre og sa han hadde fått smertestillende og legen ba han komme tilbake på konsultasjon etter en uke. Pliktoppfyllende som vår venn var gikk han på jobb på mandag med «knekt» ben og gips. Han sa at han hadde knekt armen før og da gjorde det vondt hele tiden selv med gips. Så nå kunne han ikke skjønne hvorfor det ikke gjorde vondt i benet hans. Etter ett par dager dro han atter en gang til legevakten bortsett fra at denne gangen snakket han med en lege som ikke skjønte noe som helst da det verken hadde loggført noen benbrudd denne lørdagen eller at navnet hans ikke var å finne. Etter en røntgen ble spøken avslørt, noe som resulterte i at gipsen ble tatt av omtrent som brazilian wax. Vi venter fortsatt på hevnen som han sverger vil komme.

Da dette ble gjort for en del år siden har vi dessverre ikke noe bilde - bare de gode minnene.

PS! de som måtte finne på å gjøre dette mot en venn eller en medarbeider bør bruke vaselin når gipsen påføres da vår venn mente at det var ett smertehelvete å få gipsen tatt av. Og i alle gode spøker skal ikke påføre andre smerte - kun litt ubehag.

«Mer muse-moro» - Roy Simonsen forteller:

Jeg har utsatt min tidligere kollega en spøk, en av flere må det legges til. Sammen med en annen kollega av meg så koblet vi til en ekstra USB mus bak PC-en til min kollega. Vi satt på den tiden sammen med fire pulter mot hverandre og vi hadde ikke innsyn i hverandres saker da vi brukte skillevegger.

Når han kom trøtt om morgenen begynte vi å dulte litt på den ekstra musen i ny og ne. Vi hadde det svært så moro av dette. Etter hvert som tiden gikk så ble «problemet» mer og mer synlig og han startet feilsøkning. Vi jobber i IT bransjen og min kollega hadde også tidligere arbeidet som teknisk brukerstøtte. Dette skulle han fikse!

Han googlet litt og oppdaterte antivirus. Full virus scan ga ingen utslag. Jeg anbefalte ham å laste ned nye musedrivere for å forsøke dette. Heller ikke dette hjalp. Ikke ofte jeg har sett min kollega på randen til å knekke sammen, men det var da nære på. Selv ikke da han hadde sjekket «Device Manager» og så at det lå to mus inne i listen koblet han problemet.

Jeg og min kollega forsøkte hele tiden å bidra med «tips» på hva han burde sjekke, men dette hjalp da altså ikke.

Siste utvei. Formater boksen og installer et nytt image! Da fikk jeg litt dårlig samvittighet og viste ham hvor feilen lå! Da ble han både lettet og mindre irritert. Men spøken var ikke ferdig der, for selv om «problemmusen» hadde ligget på min pult i et par uker så hadde den plutselig flyttet seg over til min kollegas pult som da var ute på røykepause! Og da kan man jo gjette hvem som fikk skylden! Så jeg følte at jeg var i mitt ess den dagen.

«Militæret vil ha deg!» - Christian Ramsvik forteller:

Rundt 1999 var vi en gjeng unge programmerere som jobbet i et firma i Ålesund som het NoOffice. Noen av oss hadde avtjent førstegangstjeneste, andre ikke. En hadde fått innkallelse og skulle inn om et halvt år. Han gjorde selvfølgelig sitt for å slippe unna og hadde sendt inn begrunnelse for hvorfor han søkte fritak, med bl.a. argumenter som jobbsituasjon, utdannelse, økonomisk situasjon osv.

En dag sto jubelen i taket fra pulten hans, og det viste seg at han hadde fått e-post fra en eller annen oberst som sa at fritak var innvilget. Et par av oss som hadde avtjent førstegangstjeneste mente at fritak var for pingler og syntes at kollegaen vår trengte en tur i kongens klær for å bli skikkelig mann. Vi hacket oss derfor inn på mailserveren hans og plukket ut den aktuelle mailen. Her leste vi ut en del teknisk informasjon som viser hvor mailen kommer fra osv. og brukte dette til å forfalske en ny mail til vår kollega. (Vi visste at han ville sjekke mailen vi skrev ekstra grundig.) I denne sto det at de hadde gjort en feil - at fritak likevel ikke var innvilget. I stedet skulle han nå inn til tjeneste om to måneder, ikke om et halvt år.

Resten av dagen var stemningen en helt annen. Den gikk sakte, men sikkert fra skuffelse og fortvilelse over til ren forbannelse. Når vi oppdaget at kollegaen vår var i ferd med å forfatte en e-post til nevnte oberst om at det ikke gikk an å holde folk for narr på den måten, så vi oss nødt til å avsløre spøken. Han ble ganske sint med det samme, men humøret steg igjen da han kom på at det innebar at han likevel var fritatt for førstegangstjeneste.