• 
• 
• Størst tekst Større tekst Normal tekst
• 

MER FRA NETTAVISEN JOBB

Nettavisen møter årets læringshelt i Oslo, Sharifa Haydaris (39), og hennes mann, Abdul Hakim Haydari (40), hjemme på Trosterud i Oslo.

Da hun kom til Norge i 2002 var hun analfabet. Til våren er hun ferdig med grunnskoleeksamen, og hun har allerede begynt å lese naturfag på videregående skole.

- Hva har du lyst til å jobbe med?

- Jeg vil bli overlege. Nei da, jeg bare tuller. Jeg vil bli sekretær, kanskje legesekretær. Jeg liker tanken på å jobbe på kontor, med papirer og sånn. Jeg har en drøm om det - hvis jeg klarer det, sier Sharifa Haydari (39).

Ekteparet snakker flytende norsk, og Sharifas ektemann vil om nødvendig jobbe døgnet rundt for at hun skal få utdanning.

- Da jeg kom til Norge, så sa jeg at jeg måtte jobbe. Men mannen min sa: «Du må ta utdanning.» Det er jo en økonomisk utfordring, for vi har fire barn og har ikke så god råd, sier Sharifa.

- Så lenge hun vil ta utdanning så skal hun ta utdanning, om jeg så må jobbe 24 timer i døgnet, sier Abdul.

LES OGSÅ: - Mannens ansvar å forsørge familien

Flyktet fra Kabul
Sharifa og Abdul er hazaraer fra Afghanistan. De tilhører en sjiamuslimsk minoritet i landet. Abdul satt fengslet av Taliban-styret i 21 måneder før han klarte å rømme. Han hadde fått et godt inntrykk av danske og norske Røde Kors-medarbeidere i Kabul, så han satte kursen mot Norden. I februar 2001 kom han til Norge.

Så kom 11. september 2001.

GUNNAR STAVRUM: Hvorfor arbeider ikke kvinner fra Somalia?

LES OGSÅ: - Du får ikke lov å jobbe

- Da ble jeg veldig bekymret for familien min. Jeg bodde i asylmottak og ante ikke hvor de var. Jeg fikk hjelp av Afghanistankomiteen til å finne dem. Etter tre-fire måneder fikk jeg et nummer jeg kunne ringe, forteller Abdul.

Kona og deres fire barn hadde flyktet til Pakistan. På kort tid fikk de innvilget familiegjenforening og etter tre og et halvt års atskillelse ble familien samlet igjen i Norge i 2002.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Kjører buss
Siden februar i år har Abdul kjørt buss i Bærum og Oslo. Han jobbet som rivingsarbeider de første to og et halvt årene han var i Norge, men han syns det ble for tungt fysisk. Derfor brukte han tre år på å ta grunnskoleutdanning på Oslo Voksenopplæring Sinsen.

- Så snakket jeg med NAV og fikk støtte til å ta bussførerkort, sier Abdul.

Abdul er på ingen måte arbeidssky.

- Jeg var sju år gammel da jeg begynte å hjelpe faren min, som var skredder. I Afghanistan har det bare vært krig og krig, men jeg gikk åtte-ni år på skole og lærte å skrive og lese dari, sier Abdul.

Imamlærer
Sharifa sier at hun lærte å lese Koranen på arabisk og andre bøker på dari i sitt eget hjem, men ikke å skrive.

- Vi var cirka 20-25 fettere og kusiner som fikk opplæring sammen. Imamen som underviste oss kom hjem til faren min og onklene mine, sier Sharifa.

Da Sharifa var sju år kom russerne til Kabul.

- Det ble vanskelig for oss å gå på skole da, særlig for jentene. Vi var redde for russerne. Veldig mange ville ikke gå på skole da, forteller hun.

- Nå vil folk i Afghanistan gå på skole, men Taliban river skolene ned. Du har hørt at de sprutet syre i ansiktet på skolejenter nå nylig? Jeg tenker ofte at det er nettopp fordi de ikke har noen utdanning at de gjør sånne ting, sier Abdul.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

- Mange muligheter
Etter tre måneder i Norge begynte Sharifa på norskkurs på Lakkegata skole i Oslo. Hun deltok også på Quo Vadis-programmet, som er et vekst- og produksjonssenter for innvandrerkvinner.

- Etter ett års tid skjønte jeg at jeg hadde mange muligheter, sier Sharifa.

Også deres døtre Farishta (19) og Meleha (15), som går henholdsvis 2. klasse på videregående og 10. klasse på grunnskolen, vil få mange muligheter. Abdul skryter av at jentene får gode karakterer.

- De hjelper sin mor med hjemmeleksene. Etter klokken fire om ettermiddagen er det bare bøker overalt her på stuebordet, ler Abdul.

- Noen krangler
Forfatter Walid al-Kubaisi sa i Nettavisen mandag at mange muslimske menn nekter konene sine å jobbe.

- Det er forskjell på folk, konstaterer Abdul.

- En av kvinnene jeg går på skole sammen med har en mann som ikke vil at hun skal utdanne seg. De krangler mye om det, sier Sharifa.

FLERE SAKER I JOBBMAGASINET

- De fleste imamer - og tre-fire stykker jeg har hørt her i Norge, sier at det er viktig for oss at kvinner tar utdanning og får jobb. Koranen sier at mann og kvinne er likestilt. Men noen er gale og bruker islam til å undertrykke kvinner, sier Abdul.

- Jeg tror det har mer med kultur enn religion å gjøre. Både kona og datteren til vår imam går på skole, sier Sharifa.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

- Alle er like
Abdul kommer her med et hjertesukk.

- Alle mennesker er jo like og vi lever her kun kort tid. Hvem kommer til paradis og hvem kommer til helvete? Det er det Gud som bestemmer - det er ikke vi. Men vi kommer til verden for å leve og da er det uforståelig at noen bruker tiden sin på å drepe og mobbe andre mennesker, når de i stedet kunne ha brukt livet sitt til å hjelpe andre, sier han.

Han minnes at mange kvinner var i arbeid da han vokste opp i Kabul.

- Kvinner førte trikk, de jobbet som leger på sykehuset og drev barnehager i hovedstaden, sier han.

- I byen har afghanske kvinner et lettere liv. Forskjellen til landsbygda er stor, sier Sharifa.

- Hvorfor ble du kåret til Oslos læringshelt i år?

- Jeg tror det er fordi jeg har jobbet veldig hardt på skolen. Da jeg kom til Norge, så kunne jeg jo ikke en gang forskjellen på 14 og 41, ler Sharifa.