RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

ALZHEIMER:  - Jeg klarer å se forbi den personen hun har blitt. Hun er kona mi, mor til mine barn og min aller beste venn, sier Atle om sin kone Eli. Hun fikk Alzheimers sykdom som 61-åring.
ALZHEIMER:  - Jeg klarer å se forbi den personen hun har blitt. Hun er kona mi, mor til mine barn og min aller beste venn, sier Atle om sin kone Eli. Hun fikk Alzheimers sykdom som 61-åring. Foto: Privat

Atle skriver om konas kamp mot Alzheimer: - Det føles som jeg har forlatt et menneske i ytterste nød

Sist oppdatert:
Atle (64) forteller åpent om å miste sin kjæreste og bestevenn gjennom 47 år. Hver eneste dag får han mail fra menn som går gjennom det samme, men som ikke tør å sette ord på det.

«Jeg føler det som om jeg har forlatt et menneske i ytterste nød.»

Slik beskriver Atle følelsen han har ligget med på nettene mens kona, Eli, har vært på sykehjemmet.

Flere ganger har han vært på besøk, og de har hatt fine stunder sammen. Hun kjenner ham igjen for første gang på flere uker. På kveldene har Atle lagt seg ved siden av Eli i senga. Han har ligget der til hun sovnet. Etterpå har han listet seg ut, og hjem til et hus som føles så altfor tomt. 

Men midt på natten kan han få melding fra henne. «Hvor er du? Jeg er redd.»

Det gjør fryktelig vondt. Det er kun noen få måneder siden Eli sov ved siden av ham, fullstendig uvitende til hva de neste månedene skulle bringe.

Men selv da, når meldingene tikker inn og tårene strømmer hos dem begge, er Atle helt sikker på én ting: De skal klare dette.

- Selv om hun har forandret seg så er hun den jeg er glad i uansett. Jeg klarer å se forbi den personen hun har blitt. Hun er kona mi, mor til mine barn og min aller beste venn, sier Atle.

I 47 år har de vært kjærester.

- Men man er jo ikke kjærester hele tiden. Det er derfor du må bygge vennskap, et vennskap som er så sterkt at det holder deg oppe når det stormer som verst. For det gjør det jo, et forhold er ikke bare godt og varmt hele tiden. Men selv da har Eli og jeg vært gode venner. Og man svikter ikke gode venner.

(artikkelen fortsetter under)

UNGDOMSKJÆRESTER: Eli og Atle ble kjærester som tenåringer.

- Folk snur og går en annen vei

Eli hadde lenge kjent at noe var galt. Hun glemte stadig ting. Som regel var det små forglemmelser som ikke betydde så mye, men det bekymret henne. Til slutt gikk hun til legen.

22. november 2016 fikk hun diagnosen. Alzheimers sykdom. Moderat grad.

Eli er bare 61 år gammel.

- Vi pratet om diagnosen samme kveld. «Nå kommer kjærlighetsforholdet vårt til å bli satt på den tøffeste prøven noen gang, og det skal vi klare,» sa vi. Og det gjør vi. Dette klarer vi, sier Atle stille.

Knappe to uker senere skrev Atle sitt første blogginnlegg:

«47 år fylt med kjærlighet og gode opplevelser. En hel ungdomstid sammen, et voksenliv sammen og nå skulle vi få en fin alderdom sammen. Alle drømmer om hva vi skulle gjøre bare vi fikk tid. Vi skulle gjøre alt.»

- Jeg begynte med å tenke at bloggen kunne vært ei slags dagbok. Men så har jeg sett behovet for å snakke mer offentlig om dette. Vi kommer fra ei bygd med 6.000 innbyggere, der alle snakker med alle. Men når Eli og jeg er på butikken nå så snur folk seg og går en annen vei. De er redde for det ukjente, redde for å si noe som sårer oss. Men det er det at de snur seg og går, som sårer, sier Atle.

LES OGSÅ: Hedda Kise:  - Til og med da jeg var syk, smilte jeg og spøkte med hjerneskaden

Kjenner ham ikke igjen

I ukene etter Eli fikk diagnosen forandret hun seg veldig. Nærmest fra en dag til en annen.

ATLE skriver blogg om konas kamp mot Alzheimers sykdom

Plutselig kjente ikke Eli igjen mannen sin. Hun trodde Atle var en venn av familien. Selv legen ble overrasket over hvor raskt sykdommen utviklet seg, forteller Atle.

- Det gikk så forskrekkelig fort, og da mistet hun litt følelsen av omgivelsene. Hun forvekslet meg med mannspersoner i nære omgivelser.

- Gikk du da inn i rollen som en venn av familien?

- Jeg måtte det, det var ingen vits i å forsøke å forklare henne at jeg var mannen hennes. Det er som en drøm der du sitter på utsiden og ser inn i noe. Foran meg ser jeg personen jeg er mest glad i av alle, men hun greier ikke å se meg, sier Atle, og fortsetter:

- Vi kunne sitte her på morgenen og spise frokost. Så tok hun av tallerkenen sin og gikk bort til kjøleskapet. Plutselig tok hun rundt meg, og jeg la hånden på kinnet hennes. Da sa hun «du er akkurat som gubben min. Dere er så like, du har så varme hender, akkurat som han.» Jeg kunne ikke tro det var sant. Hun kjente at det er hånda mi, men greide ikke å se at det er meg.

LES OGSÅ: Jeanettes bror er rusmisbruker: - I perioder har jeg helt glemt at jeg har en bror

Gråter seg i søvn

Det har blitt lite søvn på Atle de siste månedene.

- Jeg må passe på henne hele tiden. Hun er avhengig av meg hele døgnet, og jeg ligger våken på nettene og passer på. Dette er jo så nytt, og det er vanskelig for meg å lese henne.

Like før nyttår fikk Eli en midlertidig plass på sykehjemmet slik at Atle kunne få avlastning. Der var hun i ni dager.

Mens Eli var borte ringte hun hjem til Atle opptil 40 ganger om dagen. For selv om hun ikke kjente igjen ansiktet hans, så kjente hun stemmen. Og det var hans stemme hun trengte å høre når hun var redd og forvirret.

- Hva gjorde du selv for å holde motet oppe disse ni dagene?

- Det kom litt an på når på dagen hun ringte. Var det på kvelden, så gråt jeg meg gjerne i søvn. Men hvis det var på dagen så forsøkte jeg å gå tur i skogen med hunden vår, sier Atle.

Med gråten i halsen fortsetter han å fortelle:

- Eli og jeg liker godt å gå tur i skogen sammen, og jeg er glad i å ta bilder. Ofte tar jeg bilder av de tingene du normalt tråkker på, jeg liker å vise at det finnes et liv under fotsålen din, et liv du egentlig ikke ser. Jeg leter fortsatt etter fine ting å ta bilder av, men jeg greier ikke å finne de nå. Eli er ikke der for å si «se her, Atle. Dette kan du ta bilde av», og hodet mitt er et helt annet sted.

(artikkelen fortsetter under)

NATUREN: Eli og Atle har tilbrakt mye tid sammen i naturen. Nå får ikke Atle samme gleden av turer i skogen som før.

- Dette handler om kjærlighet

Da Atle besøkte Eli for første gang på sykehjemmet, var det han som var redd. Redd for at hun ikke skulle kjenne ham igjen, redd for å måtte spille rollen som en venn av familien.

Men denne gangen gikk det bra. Og da Eli få dager senere ble med hjem, sov hun hele natten gjennom i armkroken hans.

- Uten tabletter. Da følte hun seg helt trygg, sier Atle.

Nå er Eli på utredning på sykehuset, der de skal tilpasse medisinen hennes. Der blir hun værende i noen uker, men Atle er fast bestemt på at hun skal hjem etterpå.

- Sykdommen hennes blir aldri borte, så det beste vi kan håpe på er at medisiner kan bremse utviklingen. Det er vanskelig å vite hvor lenge hun kan bo hjemme, med tiden vil hun jo bli hundre prosent pleietrengende. Men jeg tenker ikke så mye på det, jeg vil bare at hun skal være her.

Han vet at det vil bli tungt å ha Eli boende hjemme. Lite søvn og mange bekymringer. Men det er verdt det.

-  Helse- og omsorgssjefen i kommunen sa til meg at jeg må huske på at de som jobber på sykehjemmet går i tre skift per døgn, mens jeg går i ett. Men dette handler om kjærlighet, og da strekker du strikken så langt som mulig.

(artikkelen fortsetter under)

KJÆRLIGHET: «Min nydelige kone sover hjemme før vi dro på sykehuset på tirsdag. Hun har Alzheimers sykdom, men det vises ikke på utsiden, gjør det vel? En sovende skjønnhet og min store stolthet,» skriver Atle på Instagram.

Fått 1.500 mail - mest fra menn

Atle har lyst til å fortsette å fortelle historien deres på bloggen, og med tanke på de tilbakemeldingene han har fått, er det helt klart behov for mer åpenhet.

De siste ukene har han nemlig fått over 1.500 mail, de fleste fra menn.

- Det er mange som skriver at de har det på samme måte, og at de sliter med å sette ord på det. De synes det er flaut å være såpass åpen om følelser som det jeg er, men Eli og jeg har alltid vært sånn. Vi har alltid hatt et nært forhold, og dette er naturlig for oss.

Atle tror det er mange i samme situasjon som dem. Elis sykdom vises ikke på utsiden, hun ser både frisk og sprek ut. Derfor er det ekstra viktig med åpenhet, mener Atle.

- Jeg redigerer ikke blogginnleggene mine. Jeg leser ikke engang gjennom dem før jeg publiserer, litt fordi det gjør så vondt å lese, men mest fordi jeg føler ærligheten blir borte. Hvis jeg går tilbake og redigerer så får du ikke vite hva jeg følte, men hva jeg nesten følte, sier Atle.

Men selv om åpenhet er en viktig faktor i Atles skriveprosjekt, så er det noe helt annet som virkelig driver ham.

- Eli vil bli dårligere og dårligere, og til slutt helt borte. Kanskje ikke fysisk, men hun vil bli hundre prosent pleietrengende. Men så lenge jeg skriver, så er hun der. Da har hun et navn og et ansikt. Hun har en historie. Det er egentlig derfor bloggen er der.

Følg Atle og Eli videre her.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere