RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
NEWYORKER: Ola Gjeilo har bodd i USA siden han studerte på prestisjeskolen Juilliard fra 2001.
NEWYORKER: Ola Gjeilo har bodd i USA siden han studerte på prestisjeskolen Juilliard fra 2001. Foto: Sten Hellevig (Nettavisen)

Han er norsk og en av de beste i verden, men du har neppe hørt om ham

Sist oppdatert:
Ola Gjeilo (39) er en av verdens mest anerkjente korkomponister.

NEW YORK (Nettavisen): Vinden bærer frisk luft til oss fra East River. Vi befinner oss på taket av en bygning i Long Island City i New York, en bydel som kan beskrives som «den neste Williamsburg». Utsikten er fenomenal: Vi ser Manhattan rope mot oss fra den andre siden av elva.

Livet er godt her oppe.

39-åringen som sitter i stolen ved siden av meg, kommer fra Skui utenfor Oslo. Hadde jeg møtt ham på gata, hadde jeg ikke visst hvem han er. Jeg møtte ham gjennom en felles venn. Vi drakk øl og snakket om nordamerikansk ishockey. Det var en hyggelig kveld.

«Ola er en fin fyr. Han er også en av verdens fremste korkomponister», sa vår felles venn til meg etter at Ola hadde reist hjem til Long Island City.

«En av verdens fremste korkomponister? Og norsk? Det høres ut som en overdrivelse», tenkte jeg.

Min kunnskap om klassisk musikk har rom for forbedring, så jeg bestemte meg for å stige inn i rommet ved å sende en e-post til lederen for amerikanske kordirigenters forening, Tim Sharp, for å høre om han kunne bekrefte eller avkrefte dette.

- Ola er en høyt respektert korkomponist og en vi har de høyeste tanker om. Det var ham vi tildelte «Raymond Brock Commission»-utnevnelsen i 2016. Det er den høyeste heder vi gir til en nålevende komponist, svarte Tim Sharp.

Og derfor sitter jeg her, på dette taket i dette bygget i denne bydelen av New York City, sammen med Ola Gjeilo. Jeg må jo finne ut mer om hvem han er.

Utdannet fra Juilliard

- Jeg er en norsk komponist og pianist bosatt i New York City. Jeg flyttet til USA for å studere komposisjon på The Juilliard School her i New York da jeg var 23, så jeg har bodd her siden 2001.

39-åringen har altså tilbrakt over 40 prosent av livet sitt i Nord-Amerika.

- Føler du deg mest amerikansk eller norsk?

- Jeg føler meg … begge deler nå, egentlig. Jeg vil jo alltid føle meg norsk, men jeg føler meg også veldig hjemme i Amerika, som er mitt adopterte hjemland. Det er to veldig forskjellige land som jeg føler meg veldig knyttet til.

Her er et forslag: Trykk «Play» og lytt til musikken mens du leser videre.

- Juilliard er kjent selv for oss som ikke er bevandret i musikkens verden. Hvor vanskelig var det å komme inn på en av verdens mest prestisjetunge musikkskoler?

- For komponister er det litt annerledes, siden vi ikke har audition på et instrument. Komposisjon er jo så ekstremt personlig, med forskjellige stiler. I vårt tilfelle ga vi bare to stykker – to partiturer, som det kalles – til dem, og så kom det kanskje seks eller sju kandidater inn til intervju her i New York. De slipper ikke inn så mange hvert år.

UTSIKT: Fra sitt hjem på Long Island City har Ola Gjeilo storslått utsikt mot Manhattan.

The Juilliard School holder hus i The Lincoln Center på Upper West Side, et drøyt kvartal fra Central Park. Gjeilo forteller at han ble overrasket over hvor kollegialt miljøet var da han studerte der.

- Det er lett for et sånt sted å ha spisse albuer og sterk konkurranse, men folk var entusiastiske for hverandre. Det var et inspirerende sted å være. Og nivået på studentene, på instrumentalistene og sangerne, var så høyt at det var et fantastisk laboratorium for å prøve ut musikken din, minnes han.

- Hva slags musikk lager du?

- Jeg vil si det er klassisk musikk, i bred forstand. Mye av det har et cinematisk preg. Det er generelt en type musikk som kan være tilgjengelig for de fleste, også folk som ikke er så glade i klassisk musikk. Jeg har alltid hatt lyst til å kunne berøre så mange mennesker som mulig, uten å gå på akkord med meg selv.

Målbevisst

Ola Gjeilo forelsket seg i Georg Friedrich Händel tidlig i barndommen og var – og nå blir du sikkert overrasket – den eneste på sin skole som likte å høre på klassisk musikk. Hans far, angivelig en dyktig amatørsaksofonist, eksponerte ham imidlertid for et bredt spekter. Hjemme i Skui gikk det like gjerne i Abba eller Bruce Springsteen som Händel eller Mozart. Senere overtok jazzpianisten Keith Jarrett som det største idolet.

- Når begynte du å lage din egen musikk?

- Jeg var veldig liten. Jeg husker ikke. Kanskje fire år gammel. Jeg hadde et godt øre, tror jeg, som barn. Jeg kunne tidlig lage ting som ga mening. Helt siden da har jeg aldri hatt en annen tanke enn at det var dette jeg ville gjøre.

DEN NORSKE FILMEN «Kongens Nei» brukte et av stykkene til Ola Gjeilo, kalt «Song of the Universal», fremført av Nidaroskatedralens pikekor.

Denne besluttsomheten oppdaget lærerne på Juilliard også.

- Jeg var alltid veldig viljesterk på hva jeg ville skrive. Jeg ville skrive musikk som var veldig direkte og kunne nå folks hjerter. Det var kanskje ikke alltid like populært i klassisk akademia, så lærerne mine prøvde ofte å få meg til å skrive mer modernistisk. Jeg var veldig sta på at jeg ville skrive den musikken som ga mening for meg, som gjorde meg glad.

Utgir juleplate

Staheten har betalt seg. Ola Gjeilo regnes altså i dag som en av verdens fremste korkomponister. Han har spilt i berømte Carnegie Hall, hans «Song of the Universal» ble brukt i den norske storfilmen «Kongens nei» og på plattformer som Spotify og YouTube har musikken hans mange millioner avspillinger.

Nå har han nettopp fullført innspillingen av sin neste plate, den andre Gjeilo utgir gjennom selskapet Decca Classics.

- Jeg føler veldig sterkt for den plata. Jeg har alltid hatt lyst til å gi ut en juleplate. Dette er en jule- og vinterplate, kan man vel si. Det er en blanding mellom korstykker og instrumentalstykker, med piano og strykere. Det er en blanding jeg liker godt. Jeg er veldig happy med det albumet.

DE SISTE UKENE har Gjeilo brukt på å fullføre innspillingen av en ny plate, som etter planen blir utgitt i november.

- Hvor mye av skrivingen er matematikk og hvor mye er følelser?

- Med meg er det mest følelser. Intuisjon. Det er veldig lite matematikk. Det er veldig forskjellig hva komponister foretrekker. Mange har en mer arkitektonisk eller matematisk prosess.  Min prosess er mest basert på hva som føles bra for meg. Det er nok litt fordi jeg kommer fra improvisasjon. Hvis det føles meningsfullt og rører meg, er det størst sjanse for at det kan røre andre også.

Liker utviklingen

- Hva er du mest stolt av?

- Når det gjelder stykker, er det vanskelig å velge. De er så forskjellige i størrelse og lengde. Det jeg liker aller best, er å lage plater, gjøre innspillinger. Det synes jeg er aller mest gøy. Så jeg er nok mest stolt av platene jeg har utgitt. Det gir meg sjansen til å presentere musikken min på en ideell måte. Særlig nå i våre dager, hvor folk kan høre musikken din på Spotify eller iTunes i Korea eller på Grønland. Det har vært en fantastisk utvikling for oss som komponister og utøvere.

- Vi er vant til å høre at musikere i pop- og rockbransjen klager over denne utviklingen. Hvorfor liker du den?

- Jeg er ingen ekspert på forskjellen i royalties fra salg til strømming, men det er utrolig verdifullt at det er så lett å få ut musikken din. Det er så mange plattformer, samtidig som du får betalt mer eller mindre for det.

- Hvor godt kan du leve av dette?

- Du kan leve veldig bra.

Gjeilo smiler lurt og stanser setningen der.

Han trenger heller ikke å si mer. Livet ser veldig bra ut her vi sitter på taket av det luksusbygget han bor i. Vi kan likevel ikke bli sittende her hele kvelden. Gjeilo skal sikkert skrive mer musikk. Selv skal jeg hjem for å høre på en norsk komponist jeg ikke hadde hørt om før nylig.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vi vil helst at du er med på diskusjonen under fullt navn, men aksepterer at det kan finnes gode grunner for å være anonym. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

Våre bloggere