RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

- Jeg tror alle mennesker sitter på skamfølelser, men vi skal ikke skamme oss for å føle ting eller for å gjøre de tingene vi har lyst til, sier regissør Iram Haq.
- Jeg tror alle mennesker sitter på skamfølelser, men vi skal ikke skamme oss for å føle ting eller for å gjøre de tingene vi har lyst til, sier regissør Iram Haq. Foto: Paul Weaver (Mediehuset Nettavisen)

Iram Haq mener vi må ta diskusjonen om skam og ære: - Vi kan ikke være redde for å snakke om dette

Sist oppdatert:
- Mange unge mennesker lever et dobbeltliv, sier regissør Iram Haq. Nå har hun laget en film om utfordringene til mange norsk-pakistanske jenter.

Se det for deg: Du er 16 år gammel, har mange venner og trives på skolen. Du går på fest med vennene dine på fredagskvelden - drikker litt for mange øl og smugrøyker i kulda utenfor. Etterpå sniker du deg hjem. Håper på at foreldrene dine har sovnet og ikke oppdager at du var ute lenger enn du fikk lov til.

Dette er et scenario du sannsynligvis kjenner deg igjen i.

Men så kommer du altså hjem. Og foreldrene dine var visst våkne. Som straff tvinger de deg med til et fremmed land, en kultur du ikke kjenner, ukjente mennesker som visstnok er dine slektninger. Og så drar de fra deg, foreldrene dine, de du trodde var de tryggeste personene i verden, de du alltid kunne stole på.

Det er dette som skjer med Nisha i Iram Haqs nye film «Hva vil folk si».

Og det er ikke bare et filmscenario. Mange norske jenter lever et dobbeltliv, og flere har blitt kidnappet av sine egne foreldre og sendt tilbake til hjemlandet mot sin vilje.

- Jeg hadde et spørsmål i hodet mange ganger mens jeg lagde filmen: Er det aktuelt? Og svaret er: Ja, det er kjempeaktuelt. Dessverre, sier Haq.

Fakta: Norsk-pakistanere

Klikk for å åpne faktaboksen
 

I 2004 anslo Norges ambassade i Islamabad at det til enhver tid oppholder seg mellom 3000 og 4000 norske statsborgere i Pakistan. Blant disse er de fleste under 16 år.

(Kilde: «Transnasjonal oppvekst - om lengre utenlandsoppholdblant barn og unge med innvandrerbakgrunn» fra 2014, Institutt for samfunnsforskning).

I 2012 publiserte Institutt for samfunnsforskning en rapport som viste at over 6000 barn med innvandrerbakgrunn var registrert utflyttet fra Norge. Pakistan var blant landene som toppet listen.

(Kilde: Dagsavisen).

Tall fra 2017 viser at det bor nesten 45.000 personer med pakistansk bakgrunn i Norge. Av disse er 1342 født i Norge med to norskfødte foreldre, 16.727 er norskfødte med innvandrerforeldre og 5734 er norskfødte med én utenlandsfødt forelder.

(Kilde: Statistisk sentralbyrå).

Blir frosset ut av miljøet

Vi møter regissøren på en kafé på Adamstuen i Oslo en høstdag før premieren. Hun har nylig kommet tilbake fra Toronto, hvor filmen var en av 12 deltakere i den prestisjefylte konkurransen Platform. Nå er det klart for premiere i Norge, og Haq håper temaet for alvor vil bli debattert.

- Jeg tror at hvis vi snakker høyt og åpent om det, vil det komme en motbevegelse som gjør at man kanskje løsriver seg fra skam og ære. Jeg tror alle mennesker sitter på skamfølelser, men vi skal ikke skamme oss for å føle ting eller for å gjøre de tingene vi har lyst til, sier hun.

Men mange har det dessverre slik. I filmen beskriver hun det norsk-pakistanske miljøet, hvor mange fremdeles lever under sosial kontroll.

- Det er så trist å se hvordan «hva vil folk si»-kulturen fryser ut jentene som endelig tør å stå imot, som tør å ta et annet valg. Du blir fullstendig frosset ut av miljøet. Du blir sett på som hore eller en dårlig person eller egoist, sier hun, men legger til at alle heldigvis ikke har det slik.

- Det er viktig å ikke generalisere og viktig å få med seg at ting er i bevegelse. Alle opplever ikke ekstrem grad av kontroll, men det at noen gjør det er nok til at vi må få stoppet det.

Hun påpeker at hun ikke prøver å svartmale noen.

- Jeg ønsker bare å fremme et problem som har vært tabubelagt. Og jeg tenker at det er så viktig at disse jentene og guttene som våger å gjøre noe annet, våger å følge magefølelsen sin, at de heller hylles enn å rakkes ned på. For det er faen meg tøft å velge å stå imot røkla, sier hun.

Iram Haq har selv blitt sendt til Pakistan av faren sin.

Inspirert av egne opplevelser

Haq vet hva hun snakker om. Hun er selv en av dem som har turt å stå imot røkla. I 2005 fikk hun oppmerksomhet da hun i filmen «Import Eksport» kysset en norsk mann - noe ikke alle norsk-pakistanere syntes var greit.

Men hun har også kjent følelsene til Nisha på kroppen. I tenårene ble Haq sendt til Pakistan av faren sin. Før intervjuet har hun gjort det klart at temaet er vanskelig å snakke om. Men hun er ærlig om at filmen er inspirert av det hun selv opplevde i tenårene.

- Det er inspirert av egne opplevelser, men jeg har skapt et fiksjonsunivers som passer til filmen og nåtiden, sier hun.

Det var derfor lett å sette seg inn i Nishas situasjon.

- Det har ikke vært vanskelig for meg i det hele tatt. De følelsene har jeg jo kjent på. Jeg vet hva det gjør med deg; sosial kontroll, det å være fryst ut, å være i et fremmed land. Det har jeg brukt i filmen, forteller hun.

- Jeg håper vi kan få endring

Selv om det var en fordel som regissør at historien var så personlig, var det utfordrende å jobbe med den.

- Du er sårbar når du gjør det, og det er samtidig viktig å ha med seg hodet, så filmen blir balansert og fortalt på en god måte. Det krever at du kan stå i de ubehagelige følelsene og kjenne på hva det gjør med en, sier hun.

Men hun vurderte aldri å la være å fortelle at filmen var inspirert av hennes historie.

- Det er ikke noen vits i å være uærlig om det. Og det er omskrevet til fiksjon og derfor ikke min egen historie lenger. Men det er en like viktig fortelling selv om vi ikke går inn i dybden på alt jeg opplevde, sier hun.

Iram Haq er premiereklar med «Hva vil folk si».

- Har du lært noe av å jobbe så tett på historien?

- Det har vært en interessant reise for å forstå bedre både fars følelser og mine egne. Jeg fikk bedre innblikk i hvordan alle er hverandres fangevoktere, sier hun.

Etter det som skjedde i tenårene, brøt Haq kontakten med familien sin i mange år. For noen år siden, da faren var alvorlig syk, tok han igjen kontakt med datteren. Da ba han om unnskyldning.

- Det kom overraskende på meg at han ba om unnskyldning. Samtidig lærte jeg å bli kjent med ham, og gjennom samtaler med ham lærte jeg å forstå hva som skremte ham da jeg var ung. Frykten for det fremmede og å miste sin datter var noe av det som drev han. Samtalene med ham har selvfølgelig hatt en stor innvirkning på filmen og forhåpentligvis også gjort at farkarakteren ikke har blitt svart-hvit.

Faren Mirza i filmen, spilt av Adil Hussain. Iram Haq har forsøkt å vise hvorfor faren velger å sende datteren ut av Norge.

Går bak ryggen på foreldrene

Både Nisha i filmen og flere andre jenter med minoritetsbakgrunn sliter med at de på den ene siden er født og oppvokst i Norge, og dermed føler seg norske, men på den andre siden har de foreldre som lever med en helt annen kultur og med helt andre verdier. Det gjør at mange må leve et dobbeltliv som fort kan bli vanskelig.

- Mange unge mennesker lever et dobbeltliv for å kunne balansere det norske livet i møte med foreldrenes kultur. De prøver å gjøre som foreldrene vil, samtidig som de gjerne vil være en del av det norske, forteller Haq.

Hun har full forståelse for at ungdommene lever på den måten.

- Det er den eneste måten de kan gjøre det de har lyst til, samtidig som de har et godt forhold til familien. Jeg kan forstå det veldig, veldig godt. Men det er så trist. Jeg ønsker jo at man skal få være seg selv, være akseptert av sin familie for den man er, den man har lyst til å være.

I filmen ser vi at Nisha sniker seg ut vinduet etter at foreldrene tror hun har sovnet. Haq har snakket med mange unge som forteller lignende historier.

- De lever tilsynelatende slik foreldrene ønsker, men gjør andre ting bak ryggen deres, sier hun.

- Forteller de sine norske venner om dobbeltlivet?

- Jeg tror det varierer, men mye foregår uten at man sier det. Det er så skambelagt i begge retninger. Det er flaut å si at man ikke får lov til ting man vil når man er ung. Man vil gjerne være som andre.

- Hvorfor tillater ikke foreldrene at barna lever et norsk liv når de bor i Norge?

- Det handler om skam, ære og sosial kontroll, og de tingene henger sammen. Det er det jeg prøver å sette fingeren på; hvilken gift det er, hva det gjør med folk, hvor lite lykkelig man blir når man prøver å «please» andre mennesker.

Iram Haq har lært mye om både seg selv og faren sin underveis i filmprosessen.

Dette dobbeltlivet skaper problemer for ungdommene, som er i en fase av livet hvor de skal finne ut hvem de er og hvem de ønsker å være.

- Når andre forteller deg hvordan du skal være, blir du utrygg. Du må hele tiden sammenligne deg med andre mennesker, og dermed blir du utrygg hvis du gjør noe annet. Du blir ikke trent opp til å kjenne på magefølelsen og hvor dine egne grenser går. Du blir mer opptatt av å gjøre ting ut fra hva andre ønsker fra deg.

- Hvordan var dette for deg i din ungdom?

- Jeg syns det var kjempetøft å stå mellom to forskjellige verdener. Jeg følte meg som en norsk jente på mange måter. Jeg hadde lyst til å være en del av det norske, samtidig ville jeg også være en del av min familie. Det satt meg i skvis.

Har vært vanlig i Norge

Skamfølelse er ikke et ukjent begrep i Norge. For bare et par generasjoner siden kunne ungdommenes klesstil og væremåte føre til stor frustrasjon hos foreldrene, og fremdeles kan de fleste føle på skammen i blant.

- Det finnes fremdeles i Norge, men i mye mindre grad enn det var før. Det er større aksept, selv om vi også møter oss selv i døra av og til med ting vi trodde vi var frigjort på, sier hun.

Den sosiale kontrollen som regjerte på 50-tallet, ble etter hvert betydelig svakere. Ungdommen kjempet imot, og i dag er aksepten i det norske samfunnet større.

- Hvis man ikke begynte å snakke om det og gjorde opprør, ville det vært sånn den dag i dag. Vi trenger opprøret, vi trenger motkreftene. Vi trenger dialogen og brobyggingen. Hvis ingen tør, skjer det ingenting.

Haq peker på en stor forskjell mellom den norske og den pakistanske kulturen, som også påvirker vår måte å se hverandre på.

- Vi i Norge lever i et samfunn hvor vi respekterer og verdsetter enkeltindividets behov, mens for eksempel i pakistansk kultur handler det mye mer om å ta hensyn til alle i en gruppe og passe på hverandre. Så når noen tenker annerledes, får de spørsmålet: «Hvordan kan du velge å ikke passe på?», «Hvordan kan du være egoist og kjøre eget løp?».

Det ene tankesettet er selvsagt ikke mer riktig enn det andre. I filmen ser vi en scene hvor faren til Nisha har bursdag, og han sier at han vil sende ekstra mye penger til familien i Pakistan, så de også kan glede seg over hans hyggelige dag.

- Og det er fantastisk! Det er fordeler i begge kulturer. Jeg skulle ønske man kunne balansere de to verdenene på en bedre måte.

Maria Mozhdah som Nisha i «Hva vil folk si».

- Man må snakke om det

I researcharbeidet har Haq snakket med både norsk-pakistanske jenter, psykologer, venninner fra sin egen ungdom og jenter i Pakistan.

- Det påfallende for meg er at jeg har møtt flere jenter med sør-asiatisk bakgrunn som ser så vestlige ut, men på hjemmebane er det så mye som foregår som du ikke aner. Du kan ikke se det. Hvis du hadde møtt henne på gata eller på kafé, hadde du ikke skjønt det, sier hun.

Nettopp derfor er det viktig å skape åpenhet rundt temaet.

- Vi kan ikke være redde for å snakke om dette. For det handler ikke om å svartmale, dette er ett enkelttema som blir lagt på bordet som noe negativt, understreker hun.

Frykten for å bli anklaget for rasisme er imidlertid en av grunnene til at mange kvier seg for å kritisere problemer som dette.

- Vi skal ikke være redde for å snakke om ting som er et problem. Man snakke om det. Jeg har ikke noe imot noe annet ved miljøet, jeg snakker om dette problemet. Ingenting forsvinner hvis vi ikke snakker om det.

Det store intervjuet med Iram Haq.

Bør se filmen sammen

Hun mener også at det er viktig å vise forståelse for foreldrene.

- De står også oppi sosial kontroll. De faller ut hvis de gjør noe annet enn de andre. «Hva vil folk si hvis du gjør sånn?». Det gjør at man blir kontrollert inn i samme form. Og jeg tror det er mye frykt; frykt for det fremmede, frykt for å være en outsider, frykt for å ikke være en del av sitt miljø. Alle er kontrollert av hverandre i stedet for å snakke om hva dette gjør med oss emosjonelt, som medmenneske, som far, som mor.

Derfor er det viktig å gå i dialog med disse menneskene i stedet for å gjøre dem til «bad guys». Men er de villige til å starte en dialog om temaet?

- Jeg håper at barna inviterer inn til det. At jentene og guttene som er unge går sammen om det. Jeg hadde syntes det var stor stas hvis ungdommene tok med seg mødrene og fedrene på kino for å se filmen, smiler hun.

Viktig med integrering

Integrering i det norske samfunnet er svært viktig for å få en slutt på problemene.

- Det er viktig for alle å bli kjent med sine omgivelser, også de omgivelsene deres barn er i. Finne ut at det er et fint sted å være. Når du ikke vet hva det norske er, da virker det skummelt. Forestill deg at din familie skal flytte til Pakistan. Det kan virke veldig truende, når du ikke vet hva det er for noe. Det er deilig å holde på sine trygge kjente rammer, i hvert fall hjemme. Så jeg forstår det. Og derfor er det så viktig med integrering.

For det er utfordrende å komme fra et fremmed land langt borte til et land som Norge.

- Det er veldig hardt å være tokulturell, spesielt når kulturene er så forskjellige. Man har lite til felles av ytre ting som vær og mat og interesser. Det er vår oppgave å invitere dem inn.

Men alle blir ikke invitert inn, og enkelte av disse foreldrene nekter barna å bli en del av den norske kulturen. Da kan familieidyllen ødelegges hvis familien oppdager at datteren har levd et dobbeltliv. I Skandinavia har vi sett flere eksempler på æresdrap. Nylig ble en familie siktet for å ha forsøkt å drepe sin datter i Oppegård, og politiet mistenker at det handlet om ære. I Nishas tilfelle blir hun kidnappet og sendt til Pakistan.

- Det er jenter som går gjennom akkurat det samme som henne, at foreldrene reagerer så sterkt på barnas dobbeltliv. Jeg kan ikke si at alle har det sånn, det er å generalisere. Men det eksisterer. Noen opplever sosial kontroll i mindre grad og andre i større. Og vi har ikke plass til at en eneste av våre jenter skal ha det sånn.

Nisha (Maria Mozhdah) blir sendt til Pakistan i Hva vil folk si. Livet der er helt annerledes enn i Norge.

- Det sitter langt inne å be om hjelp

Å kidnappes av sin egen familie, er både krenkende og skremmende.

- De du stoler mest på, tar fra deg tryggheten din. Hvor skal du finne tryggheten din da? Det er kjempeubehagelig.

Likevel synes mange det er vanskelig å be om hjelp utenfra.

- Barn og unge føler mye lojalitet til familien sin. De er glad i mor og far. De færreste vil innrømme at de er kontrollert. Det sitter langt inne å be om hjelp - så vi må hjelpe dem når de trenger det.

Dette vil Haq gjerne få tydelig fram:

- Det er et par ting jeg syns er så viktig. Det ene er: Si det videre. Om det er psykisk eller fysisk vold som foregår hjemme.

- Det andre er å støtte og å lytte til de unge. Selv om de kanskje har et tøft ytre - det har man ofte i tenårene, må vi klare å se forbi det, klare å hjelpe dem. Det syns jeg er så viktig.

Gjelder ikke alle

Det skal selvsagt ikke være unevnt at dette ikke gjelder alle norsk-pakistanere. En stor andel innvandrere - fra både Pakistan og andre land - blir integrert i det norske samfunnet, lar barna leve som vennene sine og lærer til og med å sette pris på Gullrekka og fredagstaco - men bevarer samtidig de beste sidene fra sin kultur, som kan være mange flotte sider.

- Det er veldig viktig at vi ikke generaliserer. Ting er i endring, det er ikke statisk. Folk har lært - selv om ikke alle har lært - men vi skal snakke om det helt til dette tar slutt, sier hun.

- Og å kidnappe sitt eget barn er vel et ekstremtilfelle?

- Vi skal ikke bagatellisere det heller. Det er så lett å si det, «det har bare skjedd med så og så mange», men det skal ikke skje. Vi skal ikke snakke om at det er ekstremtilfeller - det er noe som skjer. Det skjer ikke med alle, men det skjer. Ingen jenter eller gutter fortjener å bli behandlet sånn.

- Tror du det blir lettere å snakke om dette i tiden framover?

- Jeg håper det. Jeg er tilhenger av at man kan tenke fritt og snakke fritt og føle fritt, gjøre det man har lyst til. Jeg håper at flere står sammen og jeg håper på en endring gjennom dialog, forståelse og brobygging. Dette er viktig.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

Våre bloggere