RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
BITTERSØT: En musikal som du glemmer er en musikal, skriver vår anmelder.
BITTERSØT: En musikal som du glemmer er en musikal, skriver vår anmelder. Foto: Nordisk Film Distribusjon

La La Land kan bli stående som en av tiårets aller beste filmer

La La Land er en magisk hyllest til den klassiske Hollywood-musikalen uten å virke tilbakeskuende.
Sist oppdatert:

La La Land
USA 2016
Regi: Damien Chazelle
Med: Emma Stone, Ryan Gosling, Rosemarie DeWitt, John Legend, J. K. Simmons, Finn Wittrock
Aldersgrense: Tillatt for alle


”La La Land” ble den store vinneren under årets Golden Globe-utdeling. Med hele 14 nominasjoner vil den trolig også sanke inn en del gullgubber på den nært forestående Oscar-gallaen. 

Men allerede en god stund før dette har filmen vært gjenstand for en ikke ubetydelig hype, som det er gledelig å kunne melde at den faktisk lever opp til.

Rørende og smart fortalt

Det hele begynner med en ikke uvanlig trafikkork i Los Angeles som utarter seg til en ekstraordinær synge- og dansescene, som med nærmest pustberøvende bravur etablerer at ”La La Land” både er en hyllest til de klassiske Hollywood-musikalene og til byen de ble laget i.

I hver sin bil i denne køen sitter Sebastian (Ryan Gosling), en kompromissløs pianist som drømmer om å åpne en egen klubb for den utrydningstruede jazzmusikken, og Mia (Emma Stone), en håpefull skuespiller som ikke har fått mer enn ydmykelser ut av de mange auditionene hun møter opp på. Og snart skal deres veier krysses igjen, og med det dannes utgangspunktet for en smektende og smart fortalt kjærlighetshistorie.

SE TRAILEREN HER:

Overbevisende sang og dans

Regissør og manusforfatter Damien Chazelle, som spillefilmdebuterte med den lovende ”Whiplash” i 2014, har nemlig ikke forsømt den kanskje aller mest grunnleggende bestanddelen i klassiske Hollywood-filmer: God – og dermed også bevegende – historiefortelling.

Samtidig har han passende nok fått med seg to av filmverdenens største stjerner i dag, altså Stone og Gosling, som både synger, stepper og danser – og gjør en overbevisende innsats på samtlige felt. I tillegg til at de utviser en påtakelig kjemi seg imellom, som får selv den mest kynisk anlagte publikummer til å utstøte ett og annet romantisk sukk.

I lengre strekk av filmen glemmer man imidlertid nesten at den er en musikal, da det med sterkere grad av realisme fokuseres på de to hovedkarakterenes utvikling sammen eller hver for seg. Før man igjen serveres noen fengende sang- og/eller dansenumre, ofte kløktig integrert i selve historien, og som slik kommer enda sterkere til sin rett.

Hollywood-magi

Men ”La La Land” er ikke bare en film for ørene. Her kan man også fortape seg i utsøkte visuelle detaljer (og da mener jeg utover hovedrolleinnehavernes utseende), med blant annet en heftig og betagende bruk av primærfarger – igjen med klare hilsener drømmefabrikkens storhetstid.

Likevel er dette heller ingen utelukkende tilbakeskuende hyllest, slik man muligens kunne si om stumfilmhommagen ”The Artist” fra 2O11. Isteden har ”La La Land” funnet en nærmest perfekt harmoni mellom klassiske og mer moderne elementer, hvor en forførende og svært imponerende iscenesatt nostalgi kombineres med et relevant og ikke nødvendigvis forutsigbart handlingsforløp.

Og med det har Damien Chazelle og hans ensemble skapt et fortryllende stykke Hollywood-magi, som meget mulig vil bli stående som ett av de store filmhøydepunktene fra det inneværende tiåret.

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vi vil helst at du er med på diskusjonen under fullt navn, men aksepterer at det kan finnes gode grunner for å være anonym. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

Våre bloggere